Spennende om lavkirkelig teologi

Prest Hallvard Jørgensen har i denne bloggposten spennende refleksjoner rundt det lavkirkelige miljøet han kommer fra, bl.a. NLM og Fjellhaug. Anbefaler likegodt bloggen hans til folk som er interessert i teologi og filosofi. Her kommer bokanbefalinger i hopetall.

Bør vi forvente at folk tenker?

Det umiddelbare svaret på dette spørsmålet blir sikkert ja hos de fleste. Selvfølgelig tenker folk. Alle tenker kanskje ikke like dypt, men tenker gjør de.

Tenker ungdom også? Selvfølgelig, blir vel svaret her også. Men vi må jo innrømme at de av og til glemmer å tenke, og da gjør de mye rart. Som folk flest. Tenker barn, da? Også her vil jeg tro at svaret må bli ja.

Hvis det er slik at alle tenker, bør kristen forkynnelse ha dette ikke bare i bakhodet, men la dette være styrende for hvordan snakke til folk. Av og til opplever jeg at kristen forkynnelse forutsetter ikke-tenkende mottakere. Det er som om forkynneren, enten det er prest eller predikant, er redd for å ta opp noe som krever litt refleksjon, noe å bryne seg på, noe som gjør at vi må strekke oss litt. Det kan noen ganger oppleves som at forkynnelsen egentlig er rettet mot barn, selv om det sitter bare voksne mennesker og hører på. Litt barneskolelærer. Det er jo til å leve med, selv om jeg stadig møter kristne som føler at de er intellektuelt understimulert i sine kristne sammenhenger.

Verre er det selvfølgelig der hvor forkynnelsen blir autoritær. Forkynneren er "voksen" og eier Sannheten, med stor S. Mottakeren er et "barn" og skal bare ta i mot sannheten og si amen. Det er ikke noe poeng at mottakeren skal reflektere eller tenke selv, men altså ta i mot. Gape opp og svelge. Jeg vet ikke hvor utbredt denne forkynnelsen er lenger, men jeg støter på den innimellom. Jeg opplever at Jehovas Vitner er et kjerneeksempel på dette. For meg kan det også se ut til at det omstridte heftet i kristen etikk på Kvitsund legger seg litt på denne linjen. Håper jeg tar feil.

Hvis det er slik at folk flest tenker mer enn vi kanskje tror, bør all forkynnelse prøve å knytte en eller annen kontakt med tenkningen hos folk. Foran forkynneren sitter en forsamling voksne, reflekterte og selvstendige mennesker. Også når det er ungdom som sitter der. Å forkynne slik at de blir enda mer reflekterte, kan umulig være særlig skadelig. Tenker jeg.

Drømmen om det fullkomne Jerusalem

Da jeg leste boken til Øystein Sørensen, "Drømmen om det fullkomne samfunn", var det én fortelling jeg stadig tenkte på, Selma Lagerlöfs "Jerusalem". Jeg liker godt flere av bøkene til den svenske forfatteren, og best av alle er for meg "Jerusalem". Denne fortellingen bygger på faktiske hendelser i en liten svensk bygd og i en amerikansksvensk koloni i Jerusalem.

Den lille bygda får en dag besøk av en omreisende predikant ved navn Hellgum. Vekkelsen brer om seg, og det viser seg at predikanten har et budskap og form vi i dag forbinder med sekter. Her bryter de omvendte all kontakt med omverden. Den rene menighet, eller fullkomne samfunn om du vil, etableres. Boken er stor i sin skildring av de prosessene som skjer med menneskene og mellom menneskene i og rundt denne vekkelsen.

Den store drømmen om himmelen, eller det nye Jerusalem, blir etter hvert mer enn en drøm. De som får kallet av Gud, og som er villig til å selge alt de eier og har, skal få oppfylt drømmen sin. De skal til Jesu hjemsted, der Jesus selv gikk. Der må jo alt være fullkomment. Skildringen av oppbruddet fra bygda er gripende. Når de først kommer fram, ryker etter hvert drømmen for de fleste. Det blir et mareritt med mye fortvilelse. Så skuffet de må ha vært, de virkelige Jerusalem-farerne.

I 1995 ble Jerusalem til en storfilm av Bille August, med Maria Bonnevie, Lena Endre og Pernilla August i sentrale roller. Filmen står godt på egne bein, selv om, typisk nok, det er så mye i boken den ikke får med seg. Men en bra film er det like fullt.

I dag er det nok ikke mange som reiser til Jerusalem for å oppleve det fullkomne. Tvert i mot kanskje. Men "Jerusalem" vil nok alltid ligge som en skjult kjempe som vekkelsespredikanter av den heller tvilsomme sorten alltid kan finne fram. Derfor er fortellingen om denne spesielle vekkelsesbevegelsen fortsatt viktig.

Og en god fortelling inneholder alltid (tror jeg) sterke historier om kjærlighet. Det gjør i hvert fall "Jerusalem". Så det er flere grunner til å lese boken og/eller se filmen.

Hva bedehuset har gitt meg

Det mangler ikke på negative beskrivelser av bedehus i norsk litteratur og film. Jeg tror bedehus-folket kommer dårligere ut enn prester til og med, fordi det minner om noe sekterisk. I dag står kirken for det åpne og inkluderende, mens bedehuset er for spesielt interesserte med særinteresse for en spesiell, konservativ og streng kristendomsform. Dette stemmer bare nesten. Det har alltid vært høy terskel inn på bedehuset, men ikke høyere enn at en del av "taperne" i samfunnet stadig ramler inn, og en del blir faktisk frelst også.

Bedehusenes tid er forbi. Mange, mange bedehus er lagt ned de siste 20 årene. Det er fortsatt aktivitet på en del bedehus, men deltakerne er både gamle og få. Møteformen har ikke gått i arv videre, heller ikke eierskapet til bedehuskulturen. Hele denne kulturen vil derfor sakte dø ut med de gamle, tror jeg.

På bedehuset kokes det fortsatt kaffe og serveres julekake. Her synges det fra Sangboken eller Rop det ut, og her prekes det lenge om synd og nåde og omvendelse og frelse, av og til med en dose fortapelse og helvete. Hos mange lever fortsatt drømmen om vekkelse i bygda, slik som i gamle dager. Hvis vi bare ber nok, og hvis vi bare får den og den predikanten, vil nok vekkelsen komme. Og barna i Afrika står fortsatt sterkt i bedehusene, og ved jevne mellomrom kommer tidligere misjonærer innom og forteller sine historier. Man gir gjerne penger til fattige barn. Humor finnes det forresten også masse av på bedehuset, spesielt i forbindelse med utlodningen. Da ler man godt og vel over morsomheter som er langt innenfor grensen for anstendighet.

Det er en myte at de som går på bedehuset er opptatt av å fordømme folk. Det er snille mennesker, offervillige og selvoppofrende. De krever ikke mye, men gir mye av både sin tid og sine penger. Selvsagt har jeg også hørt og sett eksempler på fordømming eller noe som likner, men på de bedehusene jeg har gått i, er det mer unntaket enn regelen. Man opprøres kanskje, eller sukker i sitt stille sinn, over den liberale utviklingen i kirken og sekulariseringen i samfunnet. Så legges dette fram for Gud i bønn. Da er det opp til Gud å gjøre noe med det. I det hele tatt er bønn, naturlig nok, noe som er svært viktig innenfor bedehuskulturen. Her ligger en sterk forventning om at alt som er lagt fram for Gud i bønn, tar Gud seg av, ordner Gud opp, på en eller annen måte.

Min bedehusoppvekst er på Østlandet, og jeg kan ikke si annet enn at jeg har mange gode opplevelser å se tilbake på. Der lærte jeg mye om tro, at det er viktig å ha et personlig forhold til Jesus, og at det er viktig å be. Jeg lærte meg at Bibelen er en hverdagsbok som man gjerne kan streke under i og skrive masse i. Der lærte jeg mye om musikk. Jeg fikk masse rom og rikelig med anledninger til å utøve musikken, bare jeg ikke spilte for høyt. Jeg lærte meg å sette pris på kaffe, og ikke minst at utlodning er gøy.

Jeg vokste opp på et bedehus der de gamle var mer opptatt av at vi ungdommene var velkomne enn de var av å beskytte bedehuset mot moderne uttrykksmåter. Det er jeg svært takknemlig for. Vi spilte rock, lot håret bli langt og krøllete, og begynte å gå med naglebelter. Forbildene våre var svenske Jerusalem. Ikke én gang fikk vi inntrykk av at vi var uønsket. Vi øvde så vinduene på bedehuset nesten sprakk. Den største konflikten var i forhold til hvor høyt vi skulle spille når de gamle selv skulle høre på. Ikke én gang var det noen som nevnte noe om Satanrock, eller at Djevelen bodde i trommene, eller noe sånt. Vi var velkomne.

Alt var selvsagt ikke bare fryd og gammen. På 80-tallet ble det mange steder stor strid i forbindelse med den karismatiske vekkelsen. Var vi for eller mot? Hvor stod vi? Tungetale, for eller mot? Hva sa Bibelen? Og når omreisende predikanter kom med litt for sterke "helvetesprekener", ble både den ene og den andre av oss rystet langt inni sjelen og lurte på om dette var fra Gud eller hva det nå kunne være. Var det slik det ble vekkelse av? Nei, det var det visst ikke. Men den erfaringen gjorde vi, at å male Helvete foran forsamlingen, splitter forsamlinger ganske godt. Dumt det.

Men i det store og hele var det så mye bra. Jeg går i dag mer i kirken enn på bedehuset, selv om jeg taler i forskjellige bedehusforsamlinger fortsatt. Bedehusene har alltid vært folkelige. Både musikkform og taleform har vært enkel og lett tilgjengelig slik at den traff både bonden, husmora og læreren på stedet. Dette er bedehusets styrke, og dets svakhet.

Da jeg begynte å studere, fikk jeg møte andre kulturuttrykk som jeg straks følte meg mer hjemme i. På Indremisjonens Bibelskole i Oslo ble jeg glad i klassisk musikk og jazz. I Oslo ble jeg glad i teater. Og gjennom studiene fikk jeg stadig nye områder innenfor teologi, litteratur o.s.v. jeg ville bruke tid på. Jeg vet at den store bedehushøvdingen Ole Hallesby dessverre uttrykte seg nokså nedsettende om kultur, og det tror jeg har preget bedehusmiljøene. Derfor syns jeg nok bedehuskulturen blir litt for smal for meg, men det den har av positive sider, er jeg svært takknemlig over å ha fått ta del i.