Hva bedehuset har gitt meg

Det mangler ikke på negative beskrivelser av bedehus i norsk litteratur og film. Jeg tror bedehus-folket kommer dårligere ut enn prester til og med, fordi det minner om noe sekterisk. I dag står kirken for det åpne og inkluderende, mens bedehuset er for spesielt interesserte med særinteresse for en spesiell, konservativ og streng kristendomsform. Dette stemmer bare nesten. Det har alltid vært høy terskel inn på bedehuset, men ikke høyere enn at en del av "taperne" i samfunnet stadig ramler inn, og en del blir faktisk frelst også.

Bedehusenes tid er forbi. Mange, mange bedehus er lagt ned de siste 20 årene. Det er fortsatt aktivitet på en del bedehus, men deltakerne er både gamle og få. Møteformen har ikke gått i arv videre, heller ikke eierskapet til bedehuskulturen. Hele denne kulturen vil derfor sakte dø ut med de gamle, tror jeg.

På bedehuset kokes det fortsatt kaffe og serveres julekake. Her synges det fra Sangboken eller Rop det ut, og her prekes det lenge om synd og nåde og omvendelse og frelse, av og til med en dose fortapelse og helvete. Hos mange lever fortsatt drømmen om vekkelse i bygda, slik som i gamle dager. Hvis vi bare ber nok, og hvis vi bare får den og den predikanten, vil nok vekkelsen komme. Og barna i Afrika står fortsatt sterkt i bedehusene, og ved jevne mellomrom kommer tidligere misjonærer innom og forteller sine historier. Man gir gjerne penger til fattige barn. Humor finnes det forresten også masse av på bedehuset, spesielt i forbindelse med utlodningen. Da ler man godt og vel over morsomheter som er langt innenfor grensen for anstendighet.

Det er en myte at de som går på bedehuset er opptatt av å fordømme folk. Det er snille mennesker, offervillige og selvoppofrende. De krever ikke mye, men gir mye av både sin tid og sine penger. Selvsagt har jeg også hørt og sett eksempler på fordømming eller noe som likner, men på de bedehusene jeg har gått i, er det mer unntaket enn regelen. Man opprøres kanskje, eller sukker i sitt stille sinn, over den liberale utviklingen i kirken og sekulariseringen i samfunnet. Så legges dette fram for Gud i bønn. Da er det opp til Gud å gjøre noe med det. I det hele tatt er bønn, naturlig nok, noe som er svært viktig innenfor bedehuskulturen. Her ligger en sterk forventning om at alt som er lagt fram for Gud i bønn, tar Gud seg av, ordner Gud opp, på en eller annen måte.

Min bedehusoppvekst er på Østlandet, og jeg kan ikke si annet enn at jeg har mange gode opplevelser å se tilbake på. Der lærte jeg mye om tro, at det er viktig å ha et personlig forhold til Jesus, og at det er viktig å be. Jeg lærte meg at Bibelen er en hverdagsbok som man gjerne kan streke under i og skrive masse i. Der lærte jeg mye om musikk. Jeg fikk masse rom og rikelig med anledninger til å utøve musikken, bare jeg ikke spilte for høyt. Jeg lærte meg å sette pris på kaffe, og ikke minst at utlodning er gøy.

Jeg vokste opp på et bedehus der de gamle var mer opptatt av at vi ungdommene var velkomne enn de var av å beskytte bedehuset mot moderne uttrykksmåter. Det er jeg svært takknemlig for. Vi spilte rock, lot håret bli langt og krøllete, og begynte å gå med naglebelter. Forbildene våre var svenske Jerusalem. Ikke én gang fikk vi inntrykk av at vi var uønsket. Vi øvde så vinduene på bedehuset nesten sprakk. Den største konflikten var i forhold til hvor høyt vi skulle spille når de gamle selv skulle høre på. Ikke én gang var det noen som nevnte noe om Satanrock, eller at Djevelen bodde i trommene, eller noe sånt. Vi var velkomne.

Alt var selvsagt ikke bare fryd og gammen. På 80-tallet ble det mange steder stor strid i forbindelse med den karismatiske vekkelsen. Var vi for eller mot? Hvor stod vi? Tungetale, for eller mot? Hva sa Bibelen? Og når omreisende predikanter kom med litt for sterke "helvetesprekener", ble både den ene og den andre av oss rystet langt inni sjelen og lurte på om dette var fra Gud eller hva det nå kunne være. Var det slik det ble vekkelse av? Nei, det var det visst ikke. Men den erfaringen gjorde vi, at å male Helvete foran forsamlingen, splitter forsamlinger ganske godt. Dumt det.

Men i det store og hele var det så mye bra. Jeg går i dag mer i kirken enn på bedehuset, selv om jeg taler i forskjellige bedehusforsamlinger fortsatt. Bedehusene har alltid vært folkelige. Både musikkform og taleform har vært enkel og lett tilgjengelig slik at den traff både bonden, husmora og læreren på stedet. Dette er bedehusets styrke, og dets svakhet.

Da jeg begynte å studere, fikk jeg møte andre kulturuttrykk som jeg straks følte meg mer hjemme i. På Indremisjonens Bibelskole i Oslo ble jeg glad i klassisk musikk og jazz. I Oslo ble jeg glad i teater. Og gjennom studiene fikk jeg stadig nye områder innenfor teologi, litteratur o.s.v. jeg ville bruke tid på. Jeg vet at den store bedehushøvdingen Ole Hallesby dessverre uttrykte seg nokså nedsettende om kultur, og det tror jeg har preget bedehusmiljøene. Derfor syns jeg nok bedehuskulturen blir litt for smal for meg, men det den har av positive sider, er jeg svært takknemlig over å ha fått ta del i.