Kjedsomhet og mening

Foto: Sean McHugh

Jeg tror ingen som kjenner meg ville finne på å kalle meg for en typisk gladkristen fyr. Jeg burde sikkert vært oftere både glad og lykkelig. Det er jeg altså ikke, men jeg er ofte likevel relativt fornøyd med tilværelsen. Sånn er livet liksom, jeg krever ikke noe mer.

Jeg er ikke helt ferdig med boken "Kjedsomhetens filosofi" av Svendsen, for den toucher innpå så mange viktige tema som jeg selv bruker mye tid på. Som kristen skulle man kanskje tenke at verken følelsen av tomhet eller meningsløshet burde være noen stor greie, men noen ganger er disse følelsene overveldende.

Henger det sammen at en som mener å ha funnet meningen med livet, føler på meningsløsheten? Kanskje ikke, men for meg er svaret likevel ja.

Noen vil sikkert mene at jeg burde skrive at dette er unntaket i livet. Det normale er å kjenne livet fyllt opp til randen med mening, et liv i overflod, fra halleluja til halleluja. Men da ville jeg løyet. Og jeg vet at både den ene og andre kristne kjenner veldig godt til både tomhetsfølelsen og meningsløsheten. Så til den ateisten som tenker at kristendommen er løsningen for svake mennesker som trenger noe å trøste seg på, vil jeg si: Jeg skjønner hva du mener, men jeg kjenner meg ikke igjen i det.

Også dette har med kjedsomhet å gjøre. Svendsen skriver:

Kjedsomheten er ikke forbundet med faktiske behov, men med begjær. Og dette begjæret er et begjær etter opplevelser. Opplevelsen er det eneste "interessante".

Vi legger i dag større vekt på om noe er "interessant" enn på om det har noen "verdi".

Det "interessante" har alltid kort datostempling og har i grunnen ingen annen oppgave enn å skulle forbrukes slik at kjedsomheten kan holdes på armlengdes avstand.

Den dype kjedsomheten er tomheten.

Og jeg tror kanskje noe av problemet med tomhetsfølelsen ligger i nettopp dette, at jeg tror meningen ligger i stadig nye opplevelser. Mange kristne søker desperat rundt etter de menighetene, de sammenkomstene og de happeningene der det skjer noe "interessant". Slik sett er det ikke forskjell på kristen eller ikke-kristen, fordi alle er mer eller mindre gjennomsyret av at det er dette som skal gi meningen i tilværelsen. Men kristne som forveksler "interessante opplevelser" med "Guds tilstedeværelse", tror jeg lurer seg selv ganske godt.

Hvis livet ikke har en mening, vil ethvert søk etter mening være meningsløs. Hvis livet derimot har en mening, som jeg tror, vil det kanskje være mulig å finne den. Men så lenge mitt liv retter fokuset mot overflaten, tilfredsstillelsen i øyeblikket, reklamens kraft, osv., tror jeg tomhetsfølelsen stadig vil følge meg. Og helt ærlig, jeg tror ikke jeg kommer vekk fra det fokuset noen gang.

I den svenske dokumentaren "Nunnan" møter vi en ung jente som velger å gå inn i den strengeste katolske ordenen som finnes, karmelitt-ordenen. De bruker mesteparten av dagene til å be. Så meningsfullt, tenker jeg, selv om jeg aldri kunne gjort det samme. Men hun forteller at en av kampene hun må kjempe, er å stå i tomhetsfølelsen, følelsen av Guds fravær. Er det mulig?

Er du ateist, tenker du kanskje at problemet for henne er at Gud faktisk ikke finnes. Altså at hun har en berettiget følelse av tomhet. Deg om det.

I Bibelen, overraskende nok, møter jeg stadig den samme tomhetsfølelsen. "Alt er tomhet"; "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Og Bibelen holder fast på at Gud finnes og at livet har en mening.

Jeg tror, men føler tomhet. Slik er mitt liv som kristen. Og jeg sier ikke at det er lett.