Mine foreldre fant ut at de skulle kalle meg Tom. Det er kanskje derfor jeg stadig har følelsen av å være akkurat det. Troll i ord. I 1979 kom albumet som skulle bli et av mine favorittalbum, med den ultimate musikken for tomhet, Pink Floyds The Wall.
Jeg fikk vel ikke høre plata før i 1981 eller 82, tror jeg, men jeg husker følelsen av å bli fullstendig oppslukt av denne musikken. Jeg var faktisk på en kristen leir, på Haraset Leirsted, og der skulle en av lederne, Tom Egil Hverven, presentere dette albumet. Da var det gjort. Så jeg må jo bare takke han for den opplevelsen.
Spør meg ikke om hvorfor det er bra. Noen mener andre album av Pink Floyd er bedre. Det kan hende, men akkurat det er likegyldig så lenge The Wall fortsatt er en magisk opplevelse for meg.
Hello, is there anybody out there?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar