Fattige barn, jul og kirke

Omkring 85.ooo barn i Norge lever under fattigdomsgrensa. Om man legger til grunn EUs definisjon av fattigdom, er det rundt 450.000 mennesker i Norge som er fattige. Andelen fattige har holdt seg konstant i Norge de siste ti årene, men antallet har økt jevnt med befolkningsveksten.

Vi hører om de fattige i Norge, men ser dem sjelden. De er en usynlig gruppe for mange av oss. I snitt bruker vi dobbelt så mye på julegaver som det svenskene gjør, så det betyr jo at svært mange er rike. Regjeringen skulle avskaffe fattigdommen, men snakk om mislykket prosjekt. Det har de ikke gjort, selv ikke med SV i regjering.

I vår har fire ungdommer og en voksen deltatt på skriveverksted med Knut Nærum i regi av Redd Barna. Nå vil de fortelle sin historie til fagfolk, i boka ”Barnefattigdom” som kommer ut i dag.

Jeg gledet meg til å starte på ny skole og få mange venner i Bærum. Jeg husker at jeg fikk mye positiv oppmerksomhet de første ukene. Alle ville være venn med den nye gutten. Helt til de fant ut hvordan jeg bodde, hva jeg hadde på meg og alt det som andre tar for gitt og som jeg ikke har. Fra da av skilte jeg meg ut. (Truls, 14)

Jeg skriver om en episode fra barndommen min der alle var opptatt av TV-spill. Jeg hadde ikke noen form for TV-spill, derfor ville ingen være hos meg. Jeg deltok ikke på noen fritidsaktiviteter. Når de andre dro, så var jeg igjen alene. Det er mange ganger jeg har følt at jeg har være helt alene, både fysisk og mentalt. Jeg hadde aldri med noen hjem, og var mye alene hjemme. Foreldrene mine forsto ikke at barn kunne være så materialistiske i så tidlig alder. Vi var 7-8 år, kunne vi ikke bare leke? I dag er unger materialistiske allerede som små. Barneskoleelever går kledd som de verste hiphop-gangsterne. (Per Fredrik, 18)

Barn er veldig materialistiske. Og hvem kan klandre dem? De utsettes for et enormt press allerede fra de er små gjennom lekeblader, reklame på tv og ikke minst av hverandre. Den rikeste i flokken vil nok alltid ha lettere for å skaffe seg venner enn den fattigste. Ikke helt ulikt voksenverdenen.

Vi merker presset også i vår familie. Alle andre får ditt, og alle andre får datt. Alle andre drar til syden så og så mange ganger i året. Vi gjør ikke det. Vi er ikke fattige. Vi skal på ingen måte klage. Sydentur med hele familien hvert år ligger nok over vår evne, men det er vel ikke noe tegn på fattigdom.

Da jeg studerte kristendom på MF, lærte jeg av professor Hans Kvalbein at Lukas-evangeliet er spesielt opptatt av de fattige. Jesus gir de fattige fokus og spesiell omsorg. Jeg har alltid likt dette. Jesus snakker strengt om Mammon, pengeguden. Folk må velge mellom Gud og Mammon. Jeg liker også å snakke om at materialisme ikke er bra. Men dette budskapet er kanskje ikke like aktuelt for alle?

Så kom jeg over et intervju som ga meg noe å tenke på i forhold til dette. Det står i Tidsskrift for Sjelesorg nr 2, 2009. Der intervjues Sigrun Tømmerås (Hennes blogg finner du her). Temaet er lidelse, og litt ut i intervjuet sier hun:

Jeg har savnet en kirke som kjemper sammen med marginaliserte. Kirken speiler for mye middelklassens liv, synes jeg. Et eksempel på hvorfor jeg synes kirken blir vel mye en middelklassekirke for folk med greie liv, er at penger og materielle goder ofte framstilles som noe negativt. Det har jeg hørt i mange prekener. Hvordan tror prester dette oppleves av fattige kirkegjengere? Jeg har reist meg og gått midt under prekenen.

Jeg har mange ganger tenkt på kirken julaften. Så mange stivpyntede folk som lukter godt. Bilene er nyvaskede. Det er velstand fra ende til annen. "Alle" gleder seg til å komme hjem til en solid julemiddag og rikelig med pakker. Er dette den dagen det er vanskeligst å være fattig i kirken?

Hvor er de fattige julaften? Nå gjetter jeg, men jeg tror de er hjemme. De ensomme er også hjemme. De alkoholiserte er vel hjemme og er godt i gang med fylla. Barna da? Kanskje Jesus er sammen med de der på selveste julaften?