Kristen uten grunn?

Så har jeg altså fått spørsmålet jeg lenge har stilt meg selv, hvorfor er du egentlig kristen? Og jeg vet faktisk ikke om jeg er i stand til å svare skikkelig på det.

Kanskje jeg rett og slett bare er så sta at jeg på død og liv skal stå for det jeg alltid har stått for? Jeg tror egentlig ikke det, for jeg står ikke i dag for det samme jeg stod for som tenåring. Ja, jeg er sta, men jeg forandrer jo meninger når jeg får ny kunnskap og andre perspektiver på ting. Jeg vil påstå at jeg i dag kan og vet ganske mye mer om grunner for og mot Gud enn jeg gjorde for 25 år siden, og jeg er altså fortsatt en kristen.

Jeg har vokst opp i et kristent hjem. Men det er vel ikke en tilstrekkelig god nok grunn til å være kristen i dag. Vi vet litt om hvordan foreldres livssyn påvirker barna. I motsetning til hva mange tror, er kristen tro mindre arvelig enn ateisme. Det er altså større sjanse for at man arver sine foreldres ateistiske eller agnostiske tro, enn foreldres kristne tro. Og hallo, det er jo bare å se seg rundt. Stemmer ikke det? Sjekk bakgrunnen til en del av de mest fremtredende kristendomskritikerne da. Eller livssynet til barna til de gamle folkene som går i kirken der du bor.

Jeg er heller ikke kristen fordi jeg først fant ut at argumentene for kristendommen var sterkere enn argumentene mot.

Jeg har ikke vokst opp i noe akademisk hjem, jeg holdt på å si, langt derifra. Men jeg valgte å ta en lang utdannelse med kristendom som hovedfag, og jeg har funnet en identitet som akademiker. Bøker, kunnskap, tenkning, logikk, etc. er en verden jeg trives godt i. For godt, vil nok mange hevde. Så da er det vel lett å mistenke meg for at gjennom vekting og veiing av argumenter har jeg kommet fram til at kristendommen er best? Altså at troen er et resultat av en intellektuell øvelse? Det er altså ikke sant.

Riktignok underviser jeg i kristen apologetikk, men har "liten tro" på at argumenter fører folk nærmere Gud eller tro. Ja, jeg har argumenter for Gud, for kristendommen og for Jesus, men de funker egentlig best som støtte for en som allerede tror. Jeg kan sikkert vinne en diskusjon i ny og ne om Gud eller Jesus, men hvem vinner hjerter for Gud ved å vinne diskusjoner? Derfor, kjære ateist som stadig utfordrer meg på gudsbevis, går jeg bare halvhjertet eller kvarthjertet inn i en diskusjon med deg, fordi diskusjonen ikke fører noe annet sted enn å bygge opp murene mellom oss. Og det er bare vondt.

Jeg er ikke kristen fordi jeg daglig opplever Guds sterke nærvær i mitt liv heller. Les andre bloggposter jeg har skrevet denne uken, så ser du at mitt liv med Gud ikke er noen dans på roser. Så det er veldig fjernt for meg å skulle si, for eksempel, at hvis folk bare blir kristne, så vil de erfare masse med Gud. De vil bare merke at Gud er med de hele tiden, liksom. Mange kristne vitner om sin tro på denne måten, jeg gjør det ikke. Beklager. Jeg føler meg skikkelig ukristen mange ganger, veldig lite åndelig. Hjelp, for en tørrpinne.

Så hva står igjen? Hvorfor er jeg egentlig kristen da? Jeg vet ikke. Det er bare det at av og til, når jeg leser i Bibelen, går i kirken, hører kristen forkynnelse, vitnesbyrd eller sang, så er det noe dypt inni meg som får en følelse av at dette er sant. Dette stemmer, dette henger sammen. Ja, det er en opplevelse, eller følelse om du vil. I hvert fall får jeg en erfaring som bekrefter min kristne tro, Guds eksistens, syndens tilgivelse, Jesu liv og lære. Noe inni meg sier JA til dette, på tross av alt det andre jeg også føler.

Dette må nok være bunnen i min tro, selve grunnen. På den kan jeg reise et intellektuelt tårn med argumenter. Men det tårnet blir liksom bare mitt eget byggverk. Morsomt, utfordrende og enormt engasjerende, og verdt å bruke hele hjernen og halve min tid på. Men LIVET ligger som en dyp, dyp strøm under alt dette.

I dag var jeg på lysmesse i Sauherad kirke. Jeg kjedet meg ikke. Jeg ble beveget av noe, en stemme inni meg som sa: Dette er sant! Når det skjer, får jeg tårer i øynene og kjenner et pust åndelig henrykkelse i sjelen. Amen.