Tiåret fra helvete

Overskriften er ikke min, den er hentet fra Time Magazine. Det er 00-tallet vi snakker om. Vi beveger oss snart ut av dette tiåret, og det er tid for oppsummering. Også i Norge har kommentatorer beskrevet dette tiåret i negative termer. En norsk variant er skrevet i Morgenbladet av Frank M. Rossavik.

Frykten har preget oss. Frykten for at pengene våre, aksjene våre og boligene våre skal bli borte. Frykten for at naturen er ødelagt av oss og nå tar sin hevn. Frykten for terror. Frykten for å fly. Kanskje til og med frykten for å leve.

Som en siste krampetrekning før butikken stenger, har vi reist som gale på ferie verden rundt for å få med oss mest mulig innen vi ... dør (?). Vi visste at flyreiser ikke er bra, men vi bare måtte fyre av de siste kronene på noe som kunne gi oss litt følelsen av å leve.

Merkelig egentlig. Vi som trodde at overgangen fra 1999-00 skulle bety en ny start, nye muligheter. Så lite forberedt vi var på depresjonen.

Også kirken går skadeskutt ut av dette tiåret. Man skulle tro, slik det var før i tiden, at når folk ble fyllt av angst og uro, ville de søke tilbake til tryggheten. Men det var altså ikke kirken som var deres trygghet. Selvhjelpsbøker og nyåndelighet ble et bedre alternativ til en kirke som aldri kom videre enn til å diskutere homofili, ikke fordi den ville det, men fordi den ikke kom ut av det.

Våre ungdommer som i dag velger utdannelse, tenker mer på trygghet enn på fet lønn. Mer på fritid enn på karriere. Et sted må det jo fortsatt være trygghet, og i de nære ting, familie og jobb, ligger nøkkelen til overlevelse.

Alle vet at denne verden går til helvete likevel. Ikke bokstavelig, men jorden skal gå under. Kanskje i 2012? Den gamle Maya-kalenderen har fått betydning, for noen. Ikke for meg. Men ingen tror lenger på at denne jorden vokser inn i himmelen.

Vil panikken spre seg? Vil folk desperat søke etter en siste rest av mening med sine liv? Eller har apatien allerede spredd seg? Kanskje apatien var tiårets pandemi, ikke fugleinfluensaen eller svineinfluensaen.

Det vi trenger, tror jeg, er håp, som et bærende element i våre liv. Det gjelder i forhold til miljøet, i forhold til terror, i forhold til sykdommer, etc. Noen må gi oss håp. I håpet ligger helbredelsen til frykten.

I Bibelen ligger nøkkelen til håpet. Nå må kirken bruke sin nøkkel. Folk trenger det. Jeg trenger det.