Flere av sitatene nedenfor er hentet fra en meget godt skrevet kommentar i Morgenbladet av Marit K. Slotnæs: Sånn gjør vi det i vår familie.
Ved utgangen av 2009 står vi overfor et paradoks. Far har aldri vært tillagt større betydning i småbarnsfasen. En mann som ikke tar ut sin lovfestede rett til pappaperm, kan ingen ta alvorlig som en "moderne mann". Samtidig er far for første gang i historien erklært overflødig i reproduksjonen. Kvinner trenger ikke lenger gå veien om menn for å skaffe seg barn, og alle synes å være enige om at det ikke spiller noen rolle hvem som oppdrar barna, bare de er empatiske omsorgspersoner. Far kan muligens være nyttig og viktig som en avlastning for mor. Som normgiver og myndig voksenperson er han uten betydning.
Dette er grensesprengende tanker i vårt samfunn, og de henger på en måte ikke sammen. Det er så merkelig at flere av vedtakene som har ført til dette, ikke har vakt større oppsikt og motstand. Jeg er ingen tilhenger av den nye ekteskapsloven. Partnerskapsloven var ryddigere. At ekteskapsloven ble trumfet gjennom på en slik måte at far kom helt i bakgrunnen, nesten uten debatt, vitner muligens om "godt politisk håndverk" eller en utrolig maktarroganse.
Det neste skrittet i overflødinggjøringen av far er allerede tatt: "Enslige kvinner som vil ha barn diskrimineres i Norge i dag," skriver Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul på sin blogg.
Slotnäs fortsetter:
Gjuls begrunnelse for forslaget om å utvide loven om assistert befruktning er talende: For det første vil det hindre at enslige kvinner tar helserisikoen det er å ha tilfeldig sex, eller kjøpe sæd på det åpne markedet, for å få barn. Det vil være bra for samfunnet, som trenger flere barn når eldrebølgen slår inn for fullt. Og det vil være bra for kvinnene, fordi de vil få oppfylt ønsket om barn. Ikke ett ord om ungene og deres behov.
Her er man villige til å ofre barns behov og rett til far for å oppfylle kvinners ønske, og for å få fyllt landet. Jeg vet ikke om det er så veldig gode begrunnelser. Verden trenger faktisk ikke flere folk. Vi har et overbefolkningsproblem, folkens, i verden. Norge er tilfeldigvis en del av verden.
Og hva med homofile menn? Har de samme rett på barn som kvinner har det? Jeg kan ikke skjønne at de ikke skulle ha det, sånn prinsippielt i forhold til kvinner. Men jeg liker det ikke.
Far er under press. Øyvind Benestad og Nina Karin Monsen har kjempet for å få far på sakskartet. Ingen av dem har kommet heldig ut i forhold til media. Om det er de sin skyld, eller medias skyld, er jeg usikker på. Men hvordan i all verden kan det norske folk finne seg i at far har blitt så til de grader fratatt sine rettigheter? Og verre, hvordan kan man finne seg i at barn har mistet retten til å kjenne og leve med sin far? (Det hjelper bare litt at de kan bli kjent med sin far etter fyllte 18 år.)
Det foregår en kamp om far, også i kirken ønsker noen å problematisere begrepet Gud som far. Det er gode grunner til å ikke låse Gud i mannebegrep, å også kunne bruke kvinnelige termer om Gud, men jeg ser ingen veldig god grunn til at vi ikke fortsatt skal kunne si: Fader vår, du som er i himmelen.
Jeg kjenner så mange som har savnet sine fedres tilstedeværelse i sine liv. De vitner om at far er viktig. Barn av lesbiske par (som faktisk også har en biologisk far) kan vitne om god oppvekst. Ingen grunn til å tvile på det. Men jeg har prinsippielt veldig vanskelig for å se at det er riktig og lurt å legge opp til fedreløse barn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar