For tre år siden var jeg i New York. Og man drar da ikke til New York uten å besøke kjente jazzklubber, selvfølgelig. Denne kvelden var det Blue Note som stod på programmet for oss. Jeg husker ikke hvem som spilte, altså hvem hovedattraksjonen var, selv om han var aldri så kjent. Typisk meg. Men jeg husker veldig godt bassisten i bandet. For det var ei lita, meget sjarmerende dame, eller jente. Oi, oi, oi.
Så da Obama fikk fredsprisen, var artisten han hadde plukket ut tilfeldigvis akkurat denne dama. Esperanza Spalding sjarmerer visst flere enn meg. Jeg har heller ikke fulgt med i timen, for jeg visste ikke at hun har kommet med flere solo-album. Albumet Junjo kom i 2006 og i 2008 kom albumet Esperanza. Det siste er best.
Vanligvis liker jeg å lukke øynene når jeg hører god musikk, jazz spesielt, men denne usedvanlig talentfulle bassisten må du jo bare se på også.
Kult :). Jeg husker henne. Hun fikk spille en solo. Mitt utrente jazzøre syntes det hun spilte bare var tull :P.
SvarSlettHun er deilig musikalsk! ;))
SvarSlettEnig med du. Vidunderlig dame. Jeg tenker på det spillemessige, altså. For der er hun en ener.
SvarSlettMen hun ser ikke så aller verst ut heller, så jeg skjønner godt at man blir stående/sittende med åpne øyne.
Åh, du er heldig. Hun er AWESOME!
SvarSlett