Om prester og forventninger

Jeg er ikke prest. Jeg har aldri vært prest, og jeg kommer antakeligvis heller aldri til å bli det. Mangler ikke så mye i utdannelsen før jeg kan bli det, men jeg mener at jeg har funnet min plass i livet som lærer.

Jeg kjenner ganske mange prester og tenker mye på dem og deres rolle. For en viktig jobb de gjør! Og så lite positiv oppmerksomhet de får for den jobben! Det er nesten så jeg vil sammenlikne presterollen med fotballdommere. Gjør de jobben sin, er det ingen som snakker om dem. Da syns de nesten ikke. Mens de som tar feil avgjørelser, eller utmerker seg spesielt positivt, de får oppmerksomhet.

Et eksempel: Kikk gjennom norske filmer og tv-serier og prøv å finne en prest der som ikke er psykopat, dust eller som likner noenlunde på et normalt menneske. Jeg tror det er langt mellom de sympatiske, helt normale prestene der. Det samme gjelder nok i bøker.

Og hva med avisene? Jo, det er de prestene som gjør noe "galt", som handler mot folkemeningen, som får oppmerksomhet; pluss de som er i opposisjon mot flertallet i kirken. Det er sagt før, men det kan sies igjen i en slik variant: Dagbladet er mot prester, men er for kvinnelige, homofile prester. Og jeg tror det gjelder media i det store og hele.

Jeg mener presten har en viktig rolle i samfunnet, men den viktigste rollen er i kirken. Folk flest (beklager det unøyaktige begrepet) i Norge forventer nok at presten skal betjene dem når de selv har behov for det i forbindelse med dåp, bryllup, begravelser, etc. Og da skal presten ikke støte dem, ikke påføre dem dårlig samvittighet, og helst ikke forkynne for mye. Det holder med noen fine ord, gjerne litt allmennmenneskelig visdom, og en liten dæsj med Gud. Mer enn det, blir for mye. Og skulle en prest gå over streken, er jo veien til avisdekning svært kort - og ubehagelig.

Jeg er egentlig redd for at prester selv skal begynne å oppfatte seg selv som seremonimestere som bare skal si og gjøre det folk forventer. At de blir for tamme og kjedelige. Det er for lite visjonært, syns jeg. Jobben er viktigere enn som så.

Mine forventninger kan vel kanskje bli litt for mye den andre veien, men jeg vil gjerne at presten peker på Gud gjennom liv og lære. Jeg ønsker at presten skal være god i teologi og kunne sin Bibel slik at jeg hele tiden kan lære noe nytt, få lyst til å lese i Bibelen og at jeg kan bli utfordret på livet mitt. Jeg ønsker meg gode gudstjenester, tydelige prekener, god sjelesorg, bra konfirmantopplegg, gode samtaler i forbindelse med sorg og død, osv. Presten må kjenne Gud, seg selv og ha stor sosial intelligens også.

Stakkars prest, tenker jeg nå. Kanskje jeg har tatt for mye Møllers tran? Ingen kan oppfylle alt for alle. Og jeg tror kanskje til og med at jeg selv ikke hadde hatt godt av å ha en prest som oppfylte alle mine forventninger.

Prester er levende mennesker, tror jeg. Og de jeg kjenner er også fine folk. Kirken framstår likevel for mange som kjedelig, og det trenger den ikke å være. Kanskje kirken blir kjedelig fordi folk ikke tåler å bli utfordret, og dermed tør ikke presten å utfordre heller? Skulle ønske folk var litt mindre hårsåre når de gikk i kirken, at det var mer greit om presten sa ting som utfordret litt.

Jeg vil gjerne bli utfordret, hvis jeg samtidig skjønner at presten ikke er ute etter å ta meg, men vil meg godt. Det er faktisk helt utrolig viktig. Presten må ville sine tilhørere godt. (Nok en forventning)

Prester har et ufortjent dårlig rykte. Jeg er så glad for at en del av mine tidligere elever likevel velger å bli prester. Vi trenger dere. Så til både dere og alle små og store prester: Stå på, ikke la dere styre av forventninger (heller ikke mine), og ikke mist visjonene (de som gjorde at du valgte dette yrket).

Dere har en travel tid foran dere. Lykke til med den tiden da kirkene virkelig fylles med folk.