Dette tiåret har vært sterkt preget av miljøsaken. Det er sikkert vel og bra. Miljøet er ødelagt, av menneskene. Tiden er i ferd med å renne ut. Det må settes i verk tiltak som er drastiske nok til å snu utviklingen, hvis det ikke da allerede er for sent.
Bare se på isbjørnen ovenfor. Den lider, den vil dø, den mister isen sin. Kan noen stoppe den globale oppvarmingen nå? Eller tenk på alle som blir rammet hvis havflaten stiger så og så mye.
Vi sorterer søppel, vi prøver å huske bærenett når vi skal handle, vi slår av unødvendige lys i rom vi ikke er i. Likevel, det er ikke nok. DET ER IKKE NOK! Kutt ned på levestandarden, spis mindre kjøtt, fly mindre, kjør mindre, ta mer tog. Likevel, DET ER IKKE NOK. DET ER IKKE NOK. Alt det du gjør er jo bare dråper i havet.
Og der er vi inne på et stort kommunikasjonsproblem. Det miljøbevegelsen forteller oss er at om du gjør alt du kan, vil det likevel monne svært lite i denne sammenheng. Og hva tenker jeg da? Hva er vitsen liksom? Det eneste de har oppnådd overfor meg er å gi meg et dystert framtidshåp og fyllt meg med avmakt. AVMAKT.
Jeg har skjønt en ting, og det er at hvis man skal forandre noe hos mennesker, må det i det minste være en positiv motivasjon bak det. Hvis deler av miljøbevegelsen har rett, at alt likevel går til helvete, så er vel det neppe noen spesielt positiv motivasjon.
Klimakonferanser på verdensplan utløser mer avmaktsfølelse enn noe annet. Avmakt fører til apati, eller aggresjon. Ingen av disse er konstruktive.
Det er kun storpolitiske avgjørelser som kan forandre verden, tror jeg. Så den største miljøinnsatsen jeg kan gjøre, er å stemme på miljøpartier ved stortingsvalg. Hva har større påvirkning enn det?
Er det slik nå: Gjør det lille du kan, det nytter ikke likevel. Men da kan du i hvert fall sove med litt bedre samvittighet. So What? Er ikke sannheten at hva Norge gjør med klimatiltak i Norge i verden, nesten ikke påvirker noe som helst? Det moralske problemet kommer først når vi tenker at alle andre i verden skulle slippe ut like mye ødeleggende klimagasser pr. person som det Norge gjør.
Jeg vil gjerne være miljømenneske, miljøforkjemper, etc. og alt annet som er bra, men det gir nesten bare reell mening hvis jeg tenker at samtlige andre mennesker i verden ser hva jeg gjør og har meg som forbilde. Eller?
På togene har det i høst stått et skild: Takk for at du kjører miljøvennlig.
SvarSlettDet har vært veldig rart - det har gjort meg så godt. Når jeg velger tog fremfor bil eller fly pga miljøet så er det et bevisst valg. Men jeg føler meg ganske alene, som om det ikke monner, og det blir ikke sett. Men så er det noen som ser, som sier takk, og det gir masse positiv energi, og påfyll for å velge toget videre og.
Tyskland vil ha ned CO2-en sin med 40%. Solheim sier at Norge ikke vil gjøre dette uten videre, for vi må ha det som forhandlingskort. Men jeg kjenner at jeg blir optimist og vil gjøre mer når jeg hører om Tyskland. Og om vi henger oss på Tyslkland, så er vi i alle fall to land. Og jeg tror det inspirer.
Selv om selveste Tom Arne Møllerbråten ikke er et forbilde for alle menneskene på jorda, så er han et forbilde for ganske mange. Og de menneskene Tom Arne Møllerbråten er et forbilde for, er igjen forbilde for veldig mange andre. Altså, du kan være med på en slags snøballeffekt. Det du gjør nytter kanskje ikke så mye, det er dråper i havet som du sier, men forbildeeffekten er ganske stor. Og politikerne vil følge folket, hvis de ser at det er støtte om miljøtiltak i befolkningen, vil de følge etter.
SvarSlettMye av klimaproblemet kan fikses ved hjelp av kunnskap, økt satsing på skole of forskning vil ha en stor effekt. Det er ikke nødvendigvis slik at vi må kutte ned på levestandarden. Forskning på alternativ energi vil kunne hjelpe en god del. For oss i Norge, som lever av å selge masse olje, vil det være utrolig viktig å satse på disse områdene. Både pga. miljøgevinsten, forbildegevinsten og fordi vi må endre Norges inntektskilde. Vi bør være frampå og finne nye måter å skaffe energi på, samtidig som vi også kan tjene på det.
Jeg kjenner godt igjen den avmaktsfølelsen du beskriver, Tom Arne. Men når det er sagt er jeg ikke enig i at å stemme på miljøvennelige partier er mest betydningsfulle vi kan gjøre for klimasaken. Direkte handlinger, både hverdagslige i form av melkekartongbretting eller mer spesielle i form av demonstrasjoner og aksjoner, sender tydelige signal til politikerne om at store deler av befolkningen er opptatt av miljøsaken. Dette fører til at kampen om velgere blir en kamp om å være det mest progressive miljøpartiet, og slik flyttes hele den politiske debatten i en mer miljøvennelig retning.
SvarSlettAt vi benytter tiden mellom hvert valg til å sette premissene for den politiske debatten tror jeg er viktigere for miljøsaken enn hvilken stemmeseddel vi putter i valgurnen.
Kan forøvrig tipse deg om den meget tankevekkende filmen "Age of Stupid" dersom du ikke har sett den. Du kan se den rett fra NRK nett-tv her:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/580910
Bra blogg!