Eidsvåg og Dagslands kristne tro

Det er to kristne artister i Norge som har nådd lenger enn de fleste andre kristne artister, og det er Bjørn Eidsvåg og Sigvart Dagsland. De har mange fellestrekk og må derfor tåle å bli sammenliknet. De er utrolig talentfulle og dyktige musikere, sangere og komponister. Begge har skrevet mange klassikere som kommer til å bli stående i lang tid framover. Begge er kristne, men ingen av dem liker å bli kalt kristne artister. De selger plater på det kommersielle markedet og vil være helt vanlige artister. Og selv om mange av sangene til disse to blir sunget og lyttet til av kristne i alle leire, har de også det til felles at de er sterke kritikere av kirken og andre kristnes tro.

Altså, når disse to står med en mikrofon foran seg, har de et sterkt behov for å snakke om kristendom. Men i stedet for den forkynnelsen kristne artister opp igjennom har puttet inn mellom sine sanger, kommer det her nesten et omvendt misjonsbudskap, nemlig at folk ikke må tro på alt det kirken sier. Kirken tar nemlig feil på punkt etter punkt. Etter hva jeg har fått med meg, er det mye av det samme i det de sier, men Dagsland har nok et gudsbilde som er mye mer preget av nyreligiøsitet enn det Eidsvåg har.

Bare for å ha sagt det også, jeg kjenner ingen av dem. Og jeg kjenner i hvert fall ikke hjertene deres, og jeg har ikke behov for å dømme disse personene verken opp eller ned. Jeg har diskutert litt på Twitter med Bjørn Eidsvåg, men det er nå svært begrenset hva man får ut av de rammene Twitter legger på en diskusjon. Forfatteren Olaug Nilssen har nettopp skrevet bok om Sigvart Dagslands tro, og boken heter Nesten frelst av Sigvart Dagsland. Boken er bra skrevet, og som jeg også har sagt til forfatteren, den er forvirrende fordi det er vanskelig å få helt taket på hva Dagsland står for. Det forandrer seg i løpet av boken, faktisk.

Men er det så nøye? Er ikke dette bare to artister som har litt gruff å komme med av og til? Jo, sikkert. Men Eidsvåg er utdannet teolog og kan sin Bibel, og Dagsland har definert seg som misjonær for sin tro. Begge vil forandre kirken. Og da er det jo interessant å høre på hva de sier. Vi snakker egentlig om to misjonærer her.

Bjørn Eidsvåg er fryktelig sint på kristne som snakker om at livet har to utganger, frelse eller fortapelse. På Trygdekontoret på NRK sa han at han trodde ikke på fortapelse, og han visste nesten ikke om han trodde på noen frelse heller. Han håpet vel egentlig på at det skulle ende i ingenting. Eidsvågs poeng er, for å karikere det litt: Spis, drikk og vær glad, lev livet som bare det, og ikke tenk på det som kommer etterpå. Fest deg gjennom livet. Gud vil ikke begrense deg. Av og til lurer jeg på om Eidsvågs misjonsbudskap egentlig dreier seg om festing, men men ...

Det høres jo flott ut, egentlig, men kan en prest eller artist bare klippe vekk det i Jesu forkynnelse som man ikke liker? Jeg stiller først og fremst spørsmålet: Kan man som kristen si at Jesus tok feil når han snakket om to utganger av livet? Jeg tror vi kan ta avstand fra mange forestillinger blant kristne opp gjennom som uttaler seg helt konkret om hvordan disse tilstandene blir, men det er noe annet enn å si at Jesus tok feil. Jeg liker ikke tanken på fortapelse, på ingen måte, men hvis jeg tror Jesus var Gud, hvordan kan jeg da si at på dette ikke helt usentrale punktet tok han feil? Eidsvåg kommer kanskje til å lese denne bloggen, så kan han jo kommentere selv, hvis han vil.

Så til Dagsland. Hva sier han i boka til Olaug Nilssen?

• Han er ingen kristen artist
• Mange av sangene er mindre kristne, og inneholder mer kritikk, enn mange kristne er klar over. De blir altså tolket i mer konservativ retning enn de er ment.
• Han vil reformere kirken og tror noe positivt er på gang.
• Bibelen inneholder masse feil og selvmotsigelser. "Eg trur ikkje på Bibelen. Ikkje no lenger. Eg trur ikkje at den Gud eg finn i hjartet mitt er den same Gud som dømmer folk til helvete." "Den Gud som først skapar fri vilje og deretter seier at vel du feil, så hamnar du i helvete, han interesserer meg midt i ryggen."
• "Det er ei kjend sak at Bibelen ikkje er Guds ord, alt som står der, er menneskets ord om Gud." Også fortsetter han med å beskriver hvordan Bibelen er blitt forfalsket opp gjennom, og at gnostiske evangelier burde vært med i den.
• Han tror på overnaturlige ting, healing, etc. som vi plasserer innenfor det nyreligiøse landskapet.
• Det er mange veier til Gud, ikke bare kristendommens. Alle må finne sin vei til Gud. Alle religioner fører til Gud.
• "Eg trur at vi menneske er skapte i Guds bilete, noko som betyr at vi har ein bit av Gud i oss. Gud er alt, og vi er ein del av han. Gud er ei samlande kraft."
• "No møter eg Gud i draumane mine, og eg oppsøker han i meditasjon."
• Han tror ikke på synd.
• Han er altså sterkt kritisk til alle autoriteter, Kirken og prestene inkludert.
• I det siste har han hatt mange samtaler med professor Jacob Jervell. Dette har ført til at han ikke lenger vil forkaste hele Bibelen. Men noe helvete tror han fortsatt ikke på.
• Gudsopplevelsene folk har inni seg er like viktige som Bibelen.

Jeg blir forvirret av alt dette. Og jeg mistenker både Eidsvåg og Dagsland for å kutte ut sider ved kristendommen som støter folk, og gjøre den mer spiselig. At de dermed havner i en voldsom relativisering av Jesus, burde være et problem.

Hvis jeg sier at Bibelen ikke snakker sant om hvem Jesus er, at jeg rett og slett ikke kan vite hvem Jesus er på grunnlag av Bibelen, så er det en legitim påstand. MEN: Hvis jeg deretter begynner å uttale meg skråsikkert om hva Jesus har ment eller ikke ment, har jeg vel et stort logisk problem? Faren er at Jesus blir akkurat sånn han passer meg at han er.