Jeg har ikke vokst opp med noe sterkt forhold til Narnia-bøkene, og hans apologetikk-bøker møtte jeg vel egentlig også på et veldig sent tidspunkt i livet. Så jeg kan nok ikke skryte på meg et langt og intenst forhold til mannen, men det begynner å komme seg. Oskar Skarsaune og Bjørn Are Davidsen er vel kanskje to av de beste Lewis-kjennerne i dette landet. Jeg er altså ikke der.
Men jeg er oppriktig fascinert av mannen, kanskje fordi hans liv og hans verk ikke så lett passer inn i en enkel formel. Alister McGrath har skrevet en veldig god biografi om Lewis som kom ut i fjor: C.S.Lewis A life. Eccentric Genius, Reluctant Prophet. Den er jeg nettopp ferdig med å lese. Lewis sin historie er ingen ren suksesshistorie, selv om han hadde mye av det også. Og han levde langt fra noe A4-liv. Jeg veksler mellom å bli trist og glad og imponert i min lesning av denne biografien.
At Lewis var en svært begavet person, er det liten tvil om. Toppkarakterer fra sine eksamener i Oxford. Ekspert på engelsk litteratur. En skarp litteraturkritiker. Professor i Cambridge. Etter at han ble kristen, satte han ord på kristen tro og tanke som ingen hadde gjort før han, og som har satt varige spor etter seg. Og med Narnia fikk han en eventyrlig suksess.
Lewis sitt vanskelige forhold til faren, sitt kompliserte kjærlighets(?)forhold til Mrs.Moore, sitt anstrengte forhold til sine kollegaer (eller kanskje mest motsatt vei) på Magdalene College, sitt nære og etter hvert kalde (også det mest motsatt) forhold til Tolkien, sitt varme forhold til sin bror Warnie og sitt overraskende ekteskap og kjærlighetsforhold til Joy, er gripende historier hver for seg. McGrath binder det sammen på en god måte og lar oss bli godt kjent med personen Lewis, så langt det lar seg gjøre da.
Samtidig som jeg leste McGrath, småleste jeg i en Tolkien-biografi av Humphrey Carpenter også, for å sjekke hvordan forholdet mellom Lewis og Tolkien ble skildret der. Forholdet beskrives som meget godt i begynnelsen, etter hvert ble det mer og mer komplisert.
Lewis sitt forhold til egen karriere, sin egen berømmelse og ikke minst til sitt eget forfatterskap er også spennende områder boken tar opp. Er Lewis apologeten som mistet troen på apologetikken, eller sine egne evner som apologet? McGrath skriver godt om dette.
I The Kilns. Riktig rom, feil møbler. |
Man blir ikke profet i sin hjemby, var det visst en kjent mann som en gang sa. (Gjett hvem? Nei, det var ikke Lewis). Og historien om både The Kilns etter Lewis sin død, historien om Magdalene College i Oxford, og Oxford generelt, viser vel at det stemmer. I en guidebok om Lewis i Oxford, skrevet av en av Lewis sine naboer, Ronald K. Brind, står det at nesten ingen i Oxford aner noe om Lewis. På hans arbeidsplass gjennom mange år, Magdalene College, er det heller ikke gjort stor stas på mannen. Kun et dikt av han henger på en mur. Han hadde fortjent bedre, tenker jeg.
For noen kristne er han en helt, en stor stjerne. For andre er han knapt en kristen. For noen er han for konservativ, for andre for radikal. For noen er han først og fremst Narnia. For andre er han først og fremst apologetikk. Ikke helt lett å plassere, altså.
Biografien hans mer enn antyder at han var så mye mer spennende enn disse båsene. Samtidig i bunn og grunn et helt vanlig menneske, med en mer uvanlig evne og innsikt enn de fleste andre.