Den nye kristendommen

Mye tyder på at folk i Norge tror annerledes nå enn tidligere. Undersøkelser viser at religiøsitet uten dogmer er i ferd med å erstatte dogmereligionene. 

I en artikkel på forskning.no 20.juni i år kunne vi lese:

Vi kaller oss gjerne en slags kristne, men aksepterer ikke kirkas læresetninger og åndelige autoritet. Mange avviser helt sentrale elementer i kristendommen, som at Jesus er Guds sønn. 

Få mener det bare finnes én sann tro, mens mange tror man kan finne viktige sannheter i de fleste religioner. De fleste synes at den troende skal stå fritt til å kombinere andre religioner med kristendommen.
- Vi vil ikke lenger bli fortalt hva vi skal tro på. Vi vil bestemme selv. Moderne mennesker i Norden vil reservere seg retten til å reflektere over, omarbeide og forkaste religiøse læresetninger.

I Norge har kjente kristne artister som Bjørn Eidsvåg og Sigvart Dagsland blitt viktige symboler for en udogmatisk kristendom, der de til stadighet argumenterer mot kirkens lære og dogmer. Det kan forøvrig være svært vanskelig å forstå hva de egentlig står for. Hva de ikke står for derimot, er det lett å se.

Det er ikke vanskelig å forstå at folk vil tenke selv. Hvem vil ikke det? Og for meg er det en selvfølge at vi er nødt til å tenke selv, vurdere kritisk, etc. uansett hva vi ønsker å stå for. Jeg er absolutt ingen tilhenger av en tro som tas imot ukritisk.

Men av og til tenker jeg at det er også noe barnslig over en holdning som sier at "ingen skal fortelle meg hva jeg skal tro". Er det ikke barn og ungdom i opposisjon som ikke vil ha råd fra voksne? "Jeg vet alltid best selv" klinger vel egentlig ikke helt bra?

At relativismen er på full fart også inn i kristen tro, bør ikke overraske noen. Den har selvfølgelig alltid vært der, men ikke alltid så tydelig som i dag. Vi er alle mer eller mindre relativister i praksis. Spørsmålet vi likevel må stille, er hvor mange dogmer vi kan fjerne fra kristen tro før den ikke lenger kan kalles kristen tro. Grunnpilaren i kristen tro er f.eks. troen på Jesus som Guds sønn. En kristen tro uten en så sentral pilar, bør da være nokså problematisk, tenker jeg.

Jeg tenker også at det er stor forskjell på en tro som fornekter dogmene, og en tro som erkjenner tvil omkring dogmene. En ærlig troende erkjenner at det er mye tvil og mye å tvile på innimellom. Det er vel ikke den ting man ikke kan tvile på innimellom. Noen har nok mer enn andre, men tvil er uansett ikke det samme som relativisme eller udogmatisme, hvis det er noe som heter det.

Er det egentlig mulig å være udogmatisk? Jeg stiller meg spørrende til det. Hvis dogmer betyr læresetninger som holdes for sanne, er det vel umulig å leve uten. Spørsmålet blir da i stedet hvilke dogmer som holdes for sanne. Jeg mistenker nok, sikkert litt usympatisk for mange, men jeg mistenker nok at kristendommens dogmer ikke får den sjansen de fortjener fordi mange har så mye negativt å henge på kirken. Det er i så tilfelle veldig synd.

I visdomstradisjonen er det alltid et poeng å lytte til de gamle, å lytte til det som har vært holdt for sant og vist gjennom århundrer. Det er også et poeng at det prøves, leves og forstås. Men det er lettere å la være.

Jeg tror det må finnes noe midt i mellom "ukritisk overtakelse av trosdogmer" og "ukritisk tillit til sin egen vurderingsevne", hvis jeg skal sette det på spissen. Jeg er ikke ferdigtenkt i forhold til hva som skjer med religiøsiteten i Norge, så kom gjerne med innspill.