Men stemmer dette da, Dagsland?

Et intervju med Sigvart Dagsland i KK er i dag gjengitt i Vårt Land. Jeg har ikke lest intervjuet i sin helhet, men vil trekke fram en påstand Dagsland kommer med.

- Vi har en journaliststand som lager fullt freakshow av den nye åndeligheten. De blir som sladrekjerringer som prøver å finne den rareste mulige vinkelen, som får det beste oppslaget.

Så langt har jeg ikke noe problemer med å være litt enig, særlig hvis vi tenker på oppslagene rundt prinsesse Märthas nyåndelighet. Den kritiske journalistikken har vært nådeløs og nokså enstemmig. Men det har vært gode grunner for akkurat det, mener jeg, når prinsessen bruker sin status som ambassadør for en kommersiell virksomhet, og når det i tillegg skal selges et produkt som for mange mildt sagt er tvilsomt.

Snåsamannen har vel også fått gjennomgå, men her vil jeg tro oppslagene spriker litt mer. For Snåsamannen befinner seg et godt stykke unna den kommersielle delen av nyåndeligheten.

Jeg forstår godt at Dagsland reagerer med sterke følelser på en del oppslag, særlig siden han både er litt talsmann for noen av de samme tankene og er personlig venn av prinsessen. Jeg forstår det.

Men så fortsetter han:

- Men de [journalistene] bruker ikke det samme grepet like mye om dem som er trygt innenfor kirken, selv om det finnes masse å henge seg opp i der også.

Jeg stusser en gang, og to ganger, ja, til og med tre ganger over det han her sier. Lever vi i samme virkelighet? Mener han virkelig at norsk kristenliv blir behandlet på en god måte i media? Det gjør ikke jeg.

Det er oppslag på oppslag om hvor ille det er i kirken, og hva kristne både med og uten teologieksamen gjør av fæle ting. Og Dagsland kan jo sjekke antall negative oppslag om biskop Kvarme, så blir vel bildet litt mer nyansert.

Siden jeg har blitt bedre kjent med ateisten Didrik Søderlind i det siste, vil jeg igjen slå et slag for hans bok Kristen-Norge. Den burde vært pensumbok for enhver journalist i Norge som skal skrive om kristne, for Søderlind har forstått mye mange journalister ikke har forstått, blant annet at det er fryktelig få kristne som passer inn i klisjéen av kristne. Og klisjéen er gjerne noe i retning av at kristne er skråsikre, litt dumme og svært fordømmende personer. Kristenfolket er mangfoldig og ikke så lette å sette på en formel.


Noe annet er vel at Dagsland kanskje mener at oppslagene om Kvarme er både riktige og rimelige, men at oppslagene om prinsessen er unyanserte. Han om det, jeg er altså ikke hundre prosent enig der. Men vi er kanskje enige om at norske journalister generelt kan for lite om religion og religiøsitet, enten den er ny eller gammel. Og jeg tilføyer gjerne: Norske journalister kan spesielt lite om kristendom og kristne.