Hvis du leter blant kristne, vil du helt sikkert finne noe som ikke er bra, og som kan gi deg en god grunn til selv ikke bli en kristen.
Hvis du leter blant kristne, vil du finne ...
... mennesker som slår sine barn i Guds navn.
... mennesker som er livredde en streng og fordømmende Gud
... mennesker som er innestengt i et religiøst fengsel
... mennesker med apatiske blikk som venter på å komme til himmelen
... mennesker som har flyktet fra seg selv og lever i en åndelig drømmeverden
... mennesker som mener at de selv er bedre enn andre
... fordømmende mennesker
... livsfiendtlige mennesker
... dumme mennesker
... naive mennesker
... mennesker du ikke kan tenke deg å være sammen med
... mennesker du ikke liker
Og mye annet kan du finne blant kristne.
Det er ikke mulig å like den listen jeg har laget. Hvem kan identifisere seg med noe sånt? I hvert fall ikke jeg. Og jeg vet at selv om alt dette finnes, er det fortsatt et dårlig argument for å vurdere om kristendommen er sann eller ikke. Likevel er det nettopp møtet med eller ryktet om "dårlige" kristne som gjør at noen velger å la være å tro på Gud. Forståelig. Egentlig veldig forståelig. Men trist, fordi jeg opplever kristen tro som noe helt annet enn det bildet disse menneskene gir av det.
Jeg mener det kan være feil å bruke ord som argument og valg. For meg som stadig ble pisket i Guds navn som barn, er det ikke det fornuftsmessige som er det største problemet. Det ligger på et dypere, følelsesmessig plan. Slike erfaringer blir boende i kroppen.
SvarSlettDet skjønner jeg. Da blir slike ord feil. Så din erfaring verken vil jeg eller kan jeg beskrive annerledes enn du selv gjør.
SvarSlettSom jeg også har skrevet tidligere, er det i mange tilfeller psykologiske grunner til at noen ikke orker en kristen tro. Noe du bekrefter ved å si at det er følelsesmessige årsaker. Jeg tror nok også en del velger, at det er snakk om valg, særlig hvis man ikke selv har erfart, men sett og observert dårlig oppførsel av kristne.
Problemet for meg dukker opp i det vi skal snakke om det fornuftsmessige i om Gud finnes, om kristendommen er sann, etc. og disse erfaringene blir brukt som "argument". Opplevelser klinger alltid med, og opplevelser er "sanne" for den som har de. Men opplevelser blir for subjektive da, tenker jeg. Akkurat som mine subjektive opplevelser av gode kristne eller kristendommens sannhet også er subjektiv og ikke kan brukes som et sterkt argument for.
Er jeg inne på noe her?