Kan Gud føles?

I mitt over 40 år lange liv har jeg etter hvert vært innom mange forskjellige kristne sammenhenger. Jeg har hørt mye forkynnelse, hørt mange vitnesbyrd og lest mange kristne bøker. Og skulle jeg summert opp hva flertallet har sagt om det å kunne føle Gud direkte, vil nok over halvparten si ja til det er helt normalt. Gud kan føles, og det er en viktig grunn til at flere "gidder å tro", for å sitere en forkynner.

Jeg har også følt. Mer i tenårene enn senere. Den store følelsen av Guds nærvær, har kanskje likevel aldri helt truffet meg, må jeg nok innrømme. At min tro derfor kun skulle være basert på fornuft og rasjonell tenkning, kan jeg likevel på ingen måte være med på. Jeg tror det ligger mye mellom den rene følelse og den rene fornuft, og når sant skal sies er det vel et sted i mellom der de fleste av oss hører hjemme.

Jeg må nok innrømme at jeg syns at mange kristne legger for stor vekt på opplevelsen som hjørnestein i sin tro. Mange vitnesbyrd høres ut som om Gud var fysisk tilstede hos personene som framfører de. Dette har skapt forvirring hos meg opp igjennom. Jeg ville også kjenne det så sterkt. Det har jeg altså ikke fått til. I stedet for å tenke at noe er galt med meg og min tro, som jeg kanskje gjorde litt på et tidlig stadium, har jeg begynt å stille spørsmålstegn ved hva som sies.

Og her kommer min kjetterske tanke: Når man skal tale om hva Gud har gjort i ens liv, er det kanskje lettere og mer "kristelig" å overdrive følelsen av Guds nærvær enn motsatt. I Guds navn legger vi på litt ekstra sikkerhet. Dette er altså min skeptiske holdning, men jeg syns den stadig blir bekreftet. Folk velger litt for store ord. Og nettopp derfor blir terskelen for hva som er normalt å oppleve som en vanlig kristen, uvanlig høy, så høy at de fleste som strekker seg etter det, måler seg med det, nødvendigvis må mislykkes.

Tal sannere om hvordan det er å leve som kristen. Hvis man ønsker å åndeliggjøre psykiske opplevelser, får man heller si at det er det man gjør. "Jeg følte det og det så sterkt, og jeg tror Gud var der også. Noe bevis har jeg jo ikke, men som kristen kan jeg få takke for den følelsen." Dette gjelder særlig der hvor stemningen blir høy. En høy møtestemning eller festivalstemning er alltid psykisk forklarbar, men finnes Gud, kan han helt sikkert bruke den også til noe godt.

Når jeg tror jeg opplever Gud i mitt liv, kan jeg ta en liten test på meg selv. Fører dette meg nærmere Gud og samtidig nærmere menneskene? Elsker jeg Gud og mennesker mer etter denne åndelige opplevelsen? I så fall kan det være et godt tegn på at Gud har vært til stede. Men det vil alltid være en stor mulighet for at det kun var en psykisk tilstand. Tåler min tro det da?

En opplevelsesstyrt og følelsesstyrt tro er etter mitt skjønn ganske sårbar. Fokuset blir feil. Og det kan presse oss til å åndeliggjøre adskillig flere situasjoner enn det som godt er.

At Gud er i oss, omkring oss, omgir oss på alle sider og er med i alle situasjoner og følelser i livet, er jeg nokså trygg på. Den modne kristne vet dette og kan leve med at de fleste situasjoner har denne dobbelthet ved seg, de kan forklares naturlig og være en åpning for noe åndelig.