Å akseptere tilfeldigheter - også som kristen

Vi mennesker er svært opptatt av å se sammenhenger og mening i det som hender oss. Det er typisk oss å være overtroiske. Det er det vel lite tvil om!? Å akseptere at mye av det som hender rett og slett er tilfeldig, ligger ikke for oss.

Dette var tema for Petter Schervens program "Typisk deg" denne uken. Interessant program. Den amerikanske psykologen B.F.Skinner gjorde et oppsiktsvekkende funn allerede i 1947 der han viste at også duer ser etter sammenhenger der hvor tilfeldighetene råder. Mange har gjort tilsvarende tester på mennesker. Vi takler dårlig at det ikke er system i det som hender oss, og vi anstrenger oss hardt for å avsløre systemet, mens vi mange ganger faktisk selv finner på hele greia selv. Når vi har avslørt systemet, tror vi også av vi kan påvirke det. Vi tenker årsak-virkning, og når vi ikke vet årsaken, finner vi opp den.

Dette er kjent psykologi. Men det griper fort inn i hva vi tenker om verden vi lever i.

Idrettsutøvere, skuespillere og musikere skal prestere foran publikum. De søker maks konsentrasjon og maks prestasjon. Ganske mange forteller at de går gjennom visse ritualer, har på seg visse klær, etc. for på den måten å ta kontroll på tilfeldighetene. Man snakker om lykkeditt og lykkedatt som man må ha med seg eller på seg fordi de har opplevd at det påvirket resultatet tidligere. Overtroen sitter løst.

Og når noe har skjedd, prøver vi altså å forstå hvorfor noe skjedde. Selvfølgelig er ikke alt som hender oss tilfeldig, men mange ting er det. I stedet for å tolke som tilfeldigheter, kan vi si at det skjedde fordi jeg skulle forstå det eller det, eller fordi jeg ikke hadde vært snill, osv.

En del kristne (og andre religiøse), kanskje til og med mange, har nok en tendens til å neglisjere denne psykologiske innsikten. For er det ikke en mening med det som skjer? Er det ikke en mening med alt som skjer?

Her er vi inne på et tema som fort kan oppleves litt truende for en del troende, tror jeg. Særlig hvis vi kobler inn bønn og Guds vilje. Hvis du har bedt til Gud om at noe skal skje, også skjer det, kan det da likevel være tilfeldig?

Ateister nøler ikke med å trekke fram dette poenget, forståelig nok. Men det bør være i den kristnes interesse også å reflektere over dette, mener jeg. Gud blir nemlig ikke mindre Gud av at det som er tilfeldig tolkes som tilfeldig.

Jeg tror det er vanskelig å forsvare at det er en mening bak alt som skjer, eller at Gud styrer alt som skjer. Det er en skjebnetro kristne bør ta et oppgjør med. Jeg har tidligere skrevet noe om det her. Hvis jeg har fri vilje, du har fri vilje, og verden er utrolig kompleks, MÅ mye være tilfeldig!

Det betyr altså ikke at ALT er tilfeldig. Når min kjære gir meg en presang til bursdagen min, er den neppe tilfeldig. Enda mindre hvis det er noe jeg spesielt har ønsket meg. Når jeg får karakterer på en eksamen, er den forhåpentligvis heller ikke tilfeldig.

At noe som er tilfeldig, kan brukes til noe meningsfullt, eller tolkes til noe som jeg lærte noe av, etc. er en helt annen sak. Slik kan f.eks. Gud bruke noe som har hendt deg til å lære deg noe om kjærlighet.

Å leve i en verden der mye er tilfeldig, og samtidig holde fast på at Gud kan svare på en bønn eller ville noe spesielt, er ikke en helt lett øvelse. Det er kanskje lurt å være litt ydmyk for at vi ikke alltid ser hele bildet. Vi vil dessuten alltid kunne tolke det meste av det som skjer rundt oss på forskjellig måte. Ingenting er i seg selv innlysende og entydig. Livssyn og personlig overbevisning bestemmer mye her.

Mange tenker nok at når vi har lagt noe framfor Gud, så styrer han alt som skjer. Jeg er ikke sikker på det. Jeg tror Gud er med oss i det som skjer, men ikke at han har styringen på alt som skjer. Vi er ikke bare brikker i et spill, men spiller selv en stor rolle i våre liv.