Jeg har lagt merke til to ting i kristne sammenhenger gjennom mange år:
1. Når kristne setter ord på sin tvil, sin famlende tro eller sine spørsmål vedrørende sannheter innenfor kristendommen, skaper dette en sterk gjenklang og en frihetsfølelse hos andre som opplever noe av det samme. Det er fascinerende å se hvor oppbygd folk blir av at flere enn dem selv sliter litt med troen sin.
2. Samtidig får jeg ofte inntrykk av at det mange steder fortsatt er litt forbudt å være en åpen tviler. Det kan virke som at det å snakke om tvil, blir en trussel for andre sin tro. Åpner man for tvilen, vet man ikke helt hvor det kan ende. Derfor ønsker man ikke et slikt fokus i f.eks. menigheten eller bibelgruppa.
Denne dobbeltheten er interessant, og helt klart utfordrende for mange kristne. Snakker du om din tvil, vil du få noen som takker deg og andre som ønsker at du skal slutte med det.
Jeg er nok overbevist om at de sunneste miljøene er de som framelsker ærlighet og som lar tvilen være en naturlig del av samtalen om kristen tro.
Jeg er enig med deg i at ærlighet er viktig, men min erfaring har heller vært (dog usikker på hvor utbredt det er) at det er lite rom for å snakke om en solid tro. Litt som at jeg ikke blir trodd om jeg sier at jeg faktisk ikke har mer enn glimtvise tvil av typen "kan det virkelig være slik?" som følges opp med et "ja, det tror jeg". Jeg har riktignok opplevd å miste troen, men har liten erfaring med den mellomsituasjonen som tvil er.
SvarSlettTakk for kommentar, Heidi. Jeg jobber litt mer omfattende med temaet tvil om dagen, studerer det litt. Hvis du har lyst, hadde det vært interessant å høre litt din troshistorie. Da kan du sende den til tamollerbraten@hotmail.com. Feel free.
SvarSlettTakk for eit fint innlegg. Eg har tenkt mykje på det same. Eg tenker at det er viktig å vere ærleg om tvil. Men kanskje det bør takast fram i visse fora, og ikkje nødvendigvis frå preikestolen? Kyrkja må tale evangeliet, og gjere det med kontinuitet og tyngd. Og ikkje alle slit med den same tvilen, og treng å bli introdusert for problem o. l. Tvil dreier seg meir om utprøving, utforsking, vere på veg, ubalanse, turbulens etc. Så eg tenker at eit miljø der det er lov å ta fram tvil (som det bør vere), også må ha ressursar til å takle tvilen, dvs. tenkande kristne, ein god tradisjon, ei solid kyrkje etc. Berre nokre tankar. Men eg er veldig samd i det du skriv i innlegget ditt; kristne generelt har mange fleire tvilstankar innanbords enn det som uttrykkast.
SvarSlettFor øvrig har Alister McGrath skrive ei god bok om korleis tvil kan fungere positivt i eit kristenliv.
Jeg tror nok det også kan snakkes om fra prekestolen. Det handler om å snakke sant om mennesket. Vi er forskjellige, noen tviler aldri, andre tviler ofte og mye. Det er plass til Tomas i menigheten. Derfor bør det tales over av og til. Dessuten tror jeg at mange prekener godt kan ha et apologetisk perspektiv der skepsis og tvil om gitte tema blir tatt på alvor. Du er sikkert ikke uenig, Hallvard.
SvarSlettJeg leser en god del litteratur om temaet tro og tvil om dagen. Får se hva det fører til. McGrath sin bok er med, sammen med mange andre bra bøker.
Interessant tema, og veldig gjenkjennbart. Jeg har vel "tvilt meg tilbake til troen" de siste årene, og at kjenner den massive, overbeviste og knirkfrie troen jeg møter i enkelte miljøer, skremmer meg mer enn presten jeg for noen uker siden faktisk hørte fortelle om sin tvil. Som "hjemvendt" er det lett å druknes i andres sikkerhet, og forsvinne i det tilsynelatende overbeviste, men som representant for de som har vært både på, av og lettere nølende på igjen, omfavner jeg de som er ærlige om egne sprekker. Det er menneskelig å tvile, og vi må ha rom for det meste. Jeg synes det er sterkt å høre om andres tro, og det er sterkt å høre om andres tvil.
SvarSlettTomas er forøvrig den av disiplene jeg selv identifiserer meg mest med. Sier kanskje en hel del om meg??
Liv
Selvsagt sliter man med tvilen. Tvil fører angst for fortapelsen med seg. Det er resultatet av individualismen etter renessansen paret med luthersk/calvinsk teologi. Man må alltid skape Gud, prestere en tro. Alt annet leder jo i fortapelsen hvis det utelukkende er troen som frelser (Hvor mye tvil godtas før det ikke lenger er tro? Det vet man ikke, derfor fortrenger man det, forståelig nok).
SvarSlett