Spennende Jesus-tolkning av Wright

Jeg liker teologen og biskopen NT Wright. Og jeg liker historikeren NT Wright. Han skriver veldig gode bøker, og ikke sjelden med nytolkninger av teologien og historien. Teologisk står han nok nærmere det konservative landskapet enn det liberale, men er samtidig litt vanskelig å plassere i forhold til båsene liberal-konservativ. Det liker jeg også godt. Jeg har bestemt meg for at jeg sakte men sikkert skal lese mange av bøkene hans.

Nå har jeg lest den over ti år gamle boken "The Challenge of Jesus". For en spennende bok dette er. Wrights historiske tolkninger tar tekstene og samtiden på alvor, i motsetning til en del liberale tolkninger jeg har lest som hopper alt for lett over dette. Og hvis han har rett, må vi tenke ganske annerledes om hva Jesus egentlig holdt på med enn vi har for vane å gjøre.

Uansett hvem vi måtte mene Jesus var, er det litt av et puslespill som skal gå opp. Det er ingen enkel oppgave. Mange kristne ser nok for seg en Jesus med en sterk gudsbevissthet, så sterk at han er mer Gud enn menneske mange ganger. Wright tegner et helt annet bilde av Jesus. Her er det mer snakk om en person med et sterkt kall som gradvis blir mer og mer klar over hvilken oppgave han har og hvem han er. Utfordrende? Ja, men slettes ikke usannsynlig.

Utgangspunktet er selvfølgelig at vi må forstå hans samtid og det jødiske miljøet så godt som overhodet mulig. Jesus var ingen kristen. Han var jøde som levde i sin jødiske kontekst.

Israel trodde at de var utvalgt av Gud til å være hans redskap overfor hele verden. På Jesu tid var det også en utbredt holdning om at Israels historie nå nærmet seg klimaks, og at Guds rettferdighet og nåde snart ville bryte gjennom. Guds rike ville snart bryte gjennom, ikke i himmelen, men på jorden.

Det var på Jesu tid tre måter å forholde seg til denne forventningen på:

1. Trekke seg tilbake og vente på hva Gud ville gjøre. (Qumran)
2. Ordne deg som best du kunne og håp at Gud ville forstå det (Herodes)
3. Kjempe mot romerne med vold og regn med at Gud vil gi deg seire for sitt rike (Selotene)

Jesus valgte ingen av disse veiene. I stedet handler og snakker han som om Israels klimaks og Guds rikes komme nå foregår i ham og med ham. At han selv er personifiseringen av hele Israel. Det er lett for mange kristne lesere å glemme at Jesu fokus er "hva er det å være Israel, Guds utvalgte folk"? Hans budskap gikk ut på at Israels fangenskap nå var over, et kall til å være et nytt folk, og en advarsel mot den kommende katastrofen og oppreisningen.

The key thing was that the inbreaking kingdom Jesus was announcing created a new world, a new context, and he was challenging his hearers to become the new people that this new context demanded, the citizens of this new world.

Den nye måten å være Israel på var nå å være lys og salt i verden og å vende det andre kinnet til. Dette var en "revolusjon" mot romerne og resten av verden ingen hadde sett maken til. Og i motsetning til den vanlige oppfatningen om at det var Israel som skulle gå fri fra dommen og de andre nasjonene dømmes, peker Jesus på at det er Israel som skal dømmes for ikke å ha vært "lys i verden", for å ha sviktet sitt kall. Det er i dette lyset Wright leser mye av det Jesus sa, og det er nok uvant lesning for mange kristne som ofte hopper over den historiske lesningen og leser Jesu ord kun som ord til oss i dag.

At Jesus så på seg selv som det nye Israel, kommer klart fram ved at han utfordrer selve symbolene for Israel. Han utfordrer synet på Sabbaten, på spiseforskriftene, på nasjonsforståelsen, og ikke minst Templet. Jesus opptrer som om han selv er Templet, men på en helt ny måte.

I am not arguing that Jesus was opposed to the Jewish symbols because he thought them bad, no God-given, or whatever. He believed that the time had come for God's Kingdom to dawn, and that with it a new agenda had emerged, diametrically opposed to the agenda which had taken over the symbols of national identity, and was hiding all manner of injustices behind them.

The God who had judged the Temple in the past would now do so once and for all.

Som kristne er vi vant til å tenke at Messiasforestillingen innebar noe guddommelig. At Messias var en guddommelig skikkelse. Dette er historisk feil, mener Wright. I Jesu samtid ble ikke Messias sett på noe annet enn en opprørsleder. Det var mange som hevdet at de var Messiaser på denne tiden. Og man var vant til at Messiaser ble drept. Det betydde alltid at bevegelsen rundt dem også gikk til grunne. Dette vet vi ikke skjedde med Jesu etterfølgere, noe som altså ikke kan forklares bare ved at de trodde han var Messias. Dessuten fantes det ikke en fiks ferdig Messiasforventning, det var snarere snakk om mange ulike.

Det er altså noe grensesprengende ved denne Jesus, på mange måter. Mange Messiaser var martyrer. Martyrer skrek som regel sin vrede og dom ut over sine drapsmenn. Jesus er en helt annen type. En som ikke proklamerer og raser, men som lider og finner seg i sin lidelse? Hvorfor?

Fighting the battle with the enemy's weapons meant that one had already lost it in principle, and would soon lose it, and lose it terribly, in practice. Jesus determined that it was his task and role, his vocation as Israel's representative, to lose the battle on Israel's behalf. This would be the means of Israel's becoming the light, not just of herself [...] but of the whole world.

Det viktigste i Jesu forståelse av seg selv er kallet hans. Han var drevet av en sterk kallstanke om at Templet hadde forspilt sin rolle, og at hans oppgave var å være det nye Templet. Som Templet hadde vært Guds inkarnasjon, slik var Jesus nå inkarnasjonen. Det var i Templet tilgivelsen ble gitt, nå kunne folk få den av Jesus. Han utfordret med andre ord den helligste symbolet i Israel og satte seg selv i dets sted.

Når Jesus entrer Jerusalem, handler han som om Gud selv kommer, som om Israels historie nå når sitt klimaks. Gud kommer tilbake til Zion. Han handler som Gud, men visste han at han selv var Gud?

Let me be clear, also, what I am not saying. I do not think Jesus 'knew he was God' in the same sense that one knows one is hungry og thirsty, tall or short. [...] It was more like the knowledge that I have that I am loved by those closest to me; like the knowledge that I have that sunrise over the sea i beatiful; ...

Wright fokuserer hele tiden på Jesu kall som nøkkelen til å forstå han.

Focus, instead, on a young Jewish prophet telling a story about YHWH returning to Zion as judge and redeemer, and then embodying it by riding into the city in tears, symbolizing the Temple's destruction and celebrating the final Exodus. I propose, as a matter of history, that Jesus of Nazareth was conscious of a vocation: a vocation, given him by the one he knew as 'father', to enact in himself what, in Israel's scriptures, God had promised to accomplish all by himself.

Jeg opplever dette spennende, og veldig sannsynlig. I boken tar Wright for seg den ene liknelsen etter den andre som får veldig ny tolkning i lys av dette.