Min største fiende i oppveksten var en barnesang med tittelen «Jeg er glad for å ha en venn».Skriver hun.
Det var imidlertid ikke mangelen på gode rim som gjorde sangen skumlere enn Snehvits stemor. Det var det faktum at jeg ikke hadde en venn store deler av barneskolen, mens velmenende voksne tvang meg til å uttrykke min takknemlighet for det ikke-eksisterende vennskapet i plenum.Jeg har ofte tenkt på noe av det samme. Les gjerne hele innlegget til Virrvarr. Hun skriver også litt mer om bestevenn-problematikken blant jenter.
Jeg blir sittende igjen med noen tanker: Er det slik at voksne maler et rosenrødt bilde av barn og barndom, trer dette nedover hodene på barna, og dermed tvinger fram en virkelighet som ikke finnes? Mange barnesanger handler også om hvor glade og lykkelige de er. Kan dette være et uttrykk for voksnes ønsker eller behov for at barna skal være lykkelige og glade?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar