Det er vel helt naturlig å drømme om det fullkomne. En viktig drivkraft i politikken er at samfunnet kan nærme seg det perfekte. Vi ønsker et bedre og bedre samfunn. Forfattere drømmer om å lage den perfekte bok, malere det perfekte maleri, skulptører den perfekte skulptur, etc. der alt stemmer, der alt går opp i en høyere enhet. Når vi bedømmer noe, har vi en eller annen mer eller mindre bevisst tanke om hva som er den fullkomne utgaven av det vi bedømmer. Forestillingen om det perfekte lever i oss.
I tider med krig, nød og katastrofer lengter vi etter fred og frihet fra det som er vondt. I tider med sykdom lengter vi etter en tilstand der sykdom ikke finnes. I død og sorg drømmer vi om en tilværelse der vi skal slippe alt dette. Om det er politikk, vitenskap eller religion som skal innfri drømmene, varierer fra person til person og fra tema til tema. Islamismen ser for seg et samfunn preget av rettferdighet, sosial velferd, fred og orden. Nasjonalsosialismen ser for seg et rasebiologisk samfunn med et sterkt fellesskap der kunst, kultur og vitenskap blomstrer. "Blomstrende hagelandskaper av usedvanlig skjønnhet." Kommunismen ser for seg et samfunn "uten herredømme og undertrykkelse, et harmonisk samfunn uten kriger og konflikter, uten stater, uten privateiendom".
Zygmunt Bauman bruker begrepet gartnerimpulsen som en metafor på å leke Gud for å skape det fullkomne.
De som er dominert av gartnerimpulsen, mener seg å ha et moralsk ansvar for å skape en ny, ordnet og harmonisk verden. Samtidig har de også teknologiske, administrative og politiske muligheter til å gjøre det, eller i det minste til å forsøke. De må, og de kan, skape en ny og bedre verden. Men da må de også fjerne hindrene, alt som ødelegger og ikke passer inn. Om nødvendig hele folkegrupper, om mulig i effektive, industrialisterte folkemord.Dette sammen med tanken om å skape renhet, gjør at målet fullstendig helliger middelet. Alt er lov, ja til og med moralsk riktig for å oppnå målet. Blir man fokusert nok på det gode som kommer, kan man gå over lik for å komme dit. Dette er en meget skremmende mekanisme, og den henger nøye sammen med en devaluering av menneskeverdet.
Jeg klarer ikke å lese denne boka uten samtidig å ta meg i å tenke på den kristne himmelforventningen.Selv om ikke det er noe tema i boka, er det en viktig fullkommenhetslengsel hos kristne. For at det fullkomne skal oppnås, må det ufullkomne fjernes. Er det da slik at Guds prosjekt bare blir et litt mer omfattende prosjekt av det samme som de fire ismene? På en måte ja, men samtidig må det være et stort nei her også.
Noen kristne opp gjennom historien har hatt ambisjoner om å danne et fullkomment samfunn allerede på jorden. Det har ikke gått spesielt bra. En god del flere kristne har tanker om "den rene menighet" som en forsmak på himmelen. Jeg tror selv den tanken er problematisk. Jeg kan ikke se at Bibelen gir noe grunnlag for å tro at vi kan opprette noen fullkommen tilstand på jorden. Alle forsøk på det, vil gå i samme felle som ismene, bare at utstøtelse blir brukt i stedet for drap.
Noen av himmelforventningene til en del kristne likner litt på de fire ismers tanker om det samfunnet de mente de kunne skape. Og jeg vet liksom ikke helt om jeg vil dit. Det høres greit ut for en periode, men blir det ikke fryktelig kjedelig i lengden? Før jeg går videre vil jeg skynde meg å si at jeg også tror på noe fullkomment etter dette livet. Men jeg vet ikke hva det består i. Hvordan skulle jeg kunne det forresten? "Gater av gull" er et bilde på noe bra, men jeg klarer ikke å se på det som noe konkret. Jeg tror på nyskapelse av himmelen og jorden. Jeg tror på noe bra. Jeg tror på noe, men famler.
Bauman nevner gartnerimpulsen, og de som kan sin Bibel, vet at også Jesus snakket om å rense ut ugresset. Det skal ikke gjøres ennå, men til slutt vil ugresset og hveten bli skilt. Og da er vi inne på tanken om to utganger av livet, hvor altså den ene ender i en fullkommen tilværelse. Når vi kommer til dette punktet i kristen tro, blir jeg litt nølende, for dette er temaer som krever varsomhet. Litt for ofte har jeg møtt kristne som i begeistring over målet nærmest devaluerer mennesker som ikke er kristne. De dummeste blant de kristne gir til og med uttrykk for glede over at noen skal havne i Helvete. Det er rett og slett ondt, ja like ille som å delta i mord for å opprette det perfekte samfunn.
Flere ledende kristne har etter hvert opplevd denne problematikken så sterk at de setter strek over to utganger og mener at det kun er mulig med én utgang, og den er til den fullkomne tilværelse. Jeg er ikke helt der, for da blir mye av Jesu budskap, om å velge, fri vilje, etc. vanskelig å forstå. Skal man tro på Jesus, må man tro på Jesus, tenker jeg.
Menneskeverdet er helt avgjørende for en kristen tro. Alle mennesker er like mye verdt. Et menneske kan ikke bli brukt som middel. Hvert menneske er verdifull, så verdifull at Gud vil gjøre alt for at det skal være sammen med han i evigheten. Dette er en helt avgjørende forskjell på kristen tro og de fire ismene.
Det er kanskje lett å se likheter mellom konsentrasjonsleirene under 2.verdenskrig og forestillingen om Helvete. Jeg ser også den. Jeg vet ikke hva Helvete er. Kristne strides om tolkningen. Det varierer fra ingenting til evig pine. Det viktige i denne sammenheng er at det er det motsatte av hva Gud vil. Det er overhodet ikke noe Gud ønsker for menneskene. Og hvis Bibelen har rett, er det heller ikke noe Gud har funnet på. Mennesket er så mye verdt at Gud vil gjøre det som er mulig for at mennesket ikke skal komme dit.
Dette tror jeg på. Sørensens bok også en tankevekker i forhold til min kristne tro fordi den viser så tydelig at en tanke om noe veldig godt fort kan bli til noe veldig vondt. En god Gud, menneskets verdi, Jesus, fri vilje, ugresset og hveten, to utganger og til slutt en fullkommen tilværelse. På ingen måter uproblematisk, men drømmen om en fullkommen tilstand bør vel ikke forkastes selv om noen har misbrukt den på det groveste de siste hundre årene?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar