Dette er en klassiker. Henry J.M.Nouwen skrev denne boken om Den bortkomne sønn vender hjem i 1992, og jeg vet at svært mange har den høyt oppe på favorittlista si over kristen oppbyggelig litteratur. Og jeg tror denne bokens styrke ligger i at den er enkel, nokså overkommelig lang for de fleste, og at den fornyer og utdyper den mest kjente liknelsen til Jesus på en svært personlig måte.
For Jesu liknelse er selve utgangspunktet her. Få tekster har det blitt talt mer om i kristne sammenhenger. Faren med det som blir så mye brukt, er at det mister sin mening i ren vanetenkning. Man slutter å tenke og reflektere over hva man hører, for man har hørt alt før.
For Nouwen var det møtet med Rembrandts maleri Den fortapte sønnens hjemkomst som skulle føre han inn i teksten med nye øyne. Rembrandts tolkning av teksten gjennom sitt bilde er intet mindre enn fantastisk, og det er dette Nouwen får så bra fram. Så man kan godt si at boken også er en god innføring i Rembrandts kunstverk.
Likevel er det Nouwens ærlighet i møte med seg selv, sine motiver, sin synd og sitt liv som får denne boken til å gripe tak i leseren. I hvert fall i meg, fordi jeg identifiserer meg lett med mye av det Nouwen skriver. Dette er kristen oppbyggelig litteratur på sitt beste.
Det er interessant å merke seg at også i buddhismen finnes historien om den bortkomne sønnen.Jeg tror det er i lotussutraen historien befinner seg.Hvilket opphav fortellingen har vet jeg ikke,men likhetene mellom de to variantene i lotussutraen og evangeliet er så store at de må ha hatt et felles opphav.
SvarSlettEt studie av de to variantene av den bortkomne sønnen ,gir et interessant innblikk i forskjellene mellom buddhisme og kristendom,historien er tilpasset religionene.