El Grecos Peter og Paulus

Det er ferietid og ikke så fryktelig mye blogging fra min side.

Vi var noen dager i Stockholm denne uken. Som seg hør og bør tok vi en tur innom Nationalmuseet. Jeg var der for noen år siden også og ble veldig betatt av El Grecos maleri av Peter og Paulus. Når jeg nå så det igjen, fikk jeg igjen samme følelsen. Bildet er gripende.

Bildet, som er fra begynnelsen av 1600-tallet, er det tredje bildet El Greco malte av de to apostlene sammen. Dette er de to kjempene som ledet kirken etter Jesus. Men det er svakheten, det litt utslitte og slitne, som slår en ved bildet. De ser lidende ut. Det er lite som minner om seierherrer her.

Peter, til venstre, holder nøkkelen til himmelriket, som han fikk av Jesus. Likevel, han holder den ikke høyt hevet. Den er nesten skjult under kappen. Hvorfor?

Paulus, som ser mest sliten ut av de, støtter seg på Skriften. Han var skriftutleggeren, den skriftlærde av de. Han peker på hva det står skrevet.

Begge venstrehendene blir symbolbærere. Grunnlaget for oppgaven de hadde, ligger i venstrehånden.

De står sammen, men har de kontakt? Høyrehendene møtes ikke. Hvorfor? De ser ikke på hverandre. De ser ikke en gang mot samme punkt. Paulus ser på oss.

Jeg vet ikke hva El Greco mente med bildet/bildene. Var det enheten, splittelsen, eller lidelsen og martyriet han ønsket å legge vekt på? Det finnes sikkert litteratur på det.

Når vi ser på utviklingen til disse bildene av samme motiv, er Peter og Paulus mer slitne og gamle i det siste bildet, enn i de første. De virker sterkere i de første bildene. Hvorfor?

For meg blir bildet i Stockholm en illustrasjon av en kirke som er litt sliten. Den står sammen, men er samtidig delt. Det ligger et vemod og en smerte over bildet vi ser. Men er den indre spenningen eller den ytre forfølgelsen som tærer mest?