Dagens julefilm: Juleoratoriet

Göran Tunström skrev i 1983 romanen Juleoratoriet, en roman han samme år fikk Nordisk Råds Litteraturpris for. Først 13 år senere blir det film av boken, og det er en film som er boken verdig.

Dette er en sterk kjærlighetsfilm. Kjærligheten til Bachs juleoratorium danner rammen. Men først og fremst handler den om kjærlighet og lengsel mellom mennesker som ikke lenger kan få hverandre, ja til og med mellom mennesker som aldri har møtt hverandre. Kjærlighetslengselen som er så sterk at den til tider fullstendig forskyver forholdet mellom virkelighet og fantasi. Så intenst og vakkert det er, samtidig så fullstendig ødeleggende.

Tunström legger handlingen til sin hjembygd Sunne, samme sted som har fostret en av de andre store forfatterne i Sverige, Selma Lagerlöf. Og det er et slektskap mellom disse to forfatterne i måten de forteller sine historier på.

Dette er fortellingen om Solveig og Aron Nordensson og deres sønn Sidner. Solveig dør i en ulykke på vei til øvelse i kirkekoret der de øver på Bachs Juleoratorium. Aldri hadde kirkekoret gått løs på en så halsbrekkende øvelse, men Solveigs sangtalent og optimisme gjør det mulig. Hennes død avbryter hele prosjektet, som først blir realitet med hennes barnebarn Viktor Udde mange år senere. Og mellom der følger vi Aron og Sidners sorg og lengsel og liv. Solveig blir ikke borte med sin død, men lever videre i både Aron og Sidner.

Filmen kutter naturligvis ut en del av historiene fra boken. Men den har på en veldig god måte klart å fortelle den viktigste historien. Om denne filmen egentlig bør plasseres under julefilmer, kan vel diskuteres. Bortsett fra Bachs Juleoratorium, er det lite jul i filmen.