Det er noe i det

Ved jevne mellomrom blir det slått opp i avisene at Jesus-fortellingen ikke er så spesiell som kristne vil ha det til. Den finnes også i andre religioner. Det vil si, ikke fortellingen om Jesus, men fortellinger som har de samme ingredienser som vår kristne fortelling. Noe av det er spekulativt stoff, men selvsagt vil det være nokså lett å finne paralleller til mye av Jesu liv. Gjør det noe?

Jeg skulle kanskje ønske at historien var helt unik i ett og alt. At det ikke var mulig å se en eneste parallell med andre religioner i det hele tatt. Men la gå, de er der, i hvert fall noen av dem.

Men det er heller ikke mulig å komme bort fra at den kristne julefortellingen er unik. For den hører hjemme i en større fortelling, en fortelling som starter med en god Gud sin skapelse, et syndefall og en historie om den store redningsaksjonen Gud selv holder på med slik den er beskrevet i Bibelen.

Verken julefortellingen eller Jesus-fortellingen står i et vakuum. En fortelling om et barn som blir født i en stall er vakker, men totalt meningsløs uten meningen den har i den store fortellingen.

Det er noe i denne fortellingen som hever seg over det vakre og gjør det enda vakrere, for å si det litt klisjéfyllt. Det er en dybde her som knytter den sammen med noe så sentralt som meningen med livet. Mysterium for mange, bare tåkeprat for andre. For meg er det både uendelig meningsfullt og vanskelig å forstå. Slik har jeg det i forhold til mye i min tro. Men mitt hjerte vanker alltid i Jesu føderom.

God jul!