Pollestad og hans fiender

Jeg har fulgt nøye med på mye av det som har kommet fram rundt Pollestad-saken. Den lar jeg ligge. Men jeg har hengt meg opp i en liten "detalj". Jeg er lettere forbauset over at kristne i denne saken kaller hverandre fiender, og det uten å blunke.

Jeg er også litt fascinert over det hele, fordi det for meg er så fremmed. I min oppdragelse har det aldri blitt åpnet for denne betegnelsen av andre. Og jeg har alltid trodd at det var en kristen tanke å omtale hverandre som venner, søsken, etc.

Uenighet er jeg vant til. Det kan være kraftig uenighet mellom kristne. Jeg tenker at sånn er det fordi vi legger vekt på forskjellige ting, fordi vi har litt ulike mål, fordi vi tolker ting forskjellig, og ikke minst fordi vi er usikre på både oss selv og andre. Men fiender? Nei, det blir for sterkt for meg.

Jesus er radikal når han sier "Elsk deres fiender". Så man har vel kanskje fiender da?

Er det katolikkenes skriftemål som gjør at man er så rett fram? Er man så vant til å sette ord på både egen synd og andres synd at man har et mer avslappet forhold til hva man kaller hverandre? Jeg vet ikke.

En tanke streifer meg: Kan det til og med være sunt å si rett ut at han og hun er mine fiender? Tanken er ikke helt dum, men likevel: Jeg liker ikke at man gjør det, og jeg klarer ikke å se at Jesus ville likt det heller.