Et par tanker om bønn

Jeg tror på bønn.

Om bønnen blir bedt uten noen klar forestilling om hvem mottakeren er, vil det like fullt være en bønn. Håpet om at noen hører, er også en slags bønn.


Det vil si, jeg tror bønn er noe mer enn å konsentrere seg om å ønske noe eller å tenke gode tanker. Bønn høres av noen. Jeg tror av Gud selv. Uten at noen hører, uten noen til å oppfatte det som bes, kan det neppe kalles bønn. Folk må gjerne krysse fingre, men uten noen til å oppfatte budskapet i de kryssede fingrene, er det hele nokså meningsløst.

Som kristen har jeg et klarere bilde av denne mottakeren. Det er ikke lenger en diffus person, et noe eller noen i det fjerne. Jeg vender mine bønner til den samme Gud jeg møter i Jesus. Dette gjør bønnen personlig og nær, altså noe som skjer mellom to personer som kjenner hverandre.

Hvis du spør kristne om hva som egentlig skjer i bønnen, vil nok svarene gå i to retninger. Den ene, og kanskje vanligste tanken er at vi sender et budskap med bønn om for eksempel hjelp el.l. til Jesus. "Be, så skal dere få." Så vil han svare med enten JA, NEI, eller VENT, har jeg hørt en del ganger. Man kan smile litt av det, men helt ulogisk er det likevel ikke, hvis Gud finnes og har ører å høre med.

Den andre tanken er kanskje den viktigeste, og den er mer uttrykt hos modne kristne enn hos umodne, og kanskje mer i den katolske tradisjonen enn i bedehustradisjonen. Bønn er først og fremst å være sammen med Gud og la hans vilje smitte over på min vilje slik at jeg til syvende og sist vil det Gud vil. "La din vilje skje." Bønn kan altså være bønn uten ord. Ved at jeg er sammen med Gud, forandres jeg. Bønn fører til at noe skjer med meg.

Begge disse tankene er i tråd med Jesu egne ord om bønn. For meg har bønnens fokus etter hvert flyttet seg mer og mer over på det å være stille sammen med Gud. Mer og mer over på å søke hans vilje. Mindre og mindre handler det om at jeg leverer en bestilling til Gud. Dette høres kanskje fromt ut, men det er ikke så farlig.

En for ensidig vekt på "bestillingsbønnen" setter meg og min verden i fokus på en slik måte at egoismen min vil stortrives i den. "Gud, gi meg en Mercedes." På den annen side, en fare ved ensidig å legge vekt på at Gud skal forandre meg, er at jeg nedvurderer bønnens viktighet og virkning på andre enn meg selv slik at jeg slutter å be for andre.

Kristen bønn handler om å si ja takk begge deler, samtidig. Å be i spenningsfeltet mellom disse to, er en kunst. Kanskje noe vi må lære, igjen og igjen. I Fadervår ber jeg både om at Guds vilje skal skje, og om at Gud må gi oss i dag vårt daglige brød. Det er ikke uten grunn at den er gitt oss som forbilde for all bønn.

Jeg tror på bønn, men jeg vet ikke helt hva som skjer når jeg ber. Fadervår er den fineste bønnen jeg vet om. Den tror jeg veldig på. Mine egne bønner formulert med mine egne ord, er vel heller nokså skrøpelige mange ganger.