Grubling og tvil

Jeg tror vi er mange kristne som stadig stiller både undrende og kritiske spørsmål til vår tro. Det syns jeg er helt ok. Dette oppleves som regel litt negativt, som en uro eller en slags tvil. Troen bør jo tåle det, tenker jeg.

Jeg forstår samtidig de som blir litt bekymret for tvilsfokuset. En liten oppklaring om hva jeg mener er vel kanskje på sin plass.

Når jeg skriver positivt om tvil, mener jeg ikke grubling. En del mennesker er skrudd sånn sammen at de blir gående rundt med en uro og sterk tvil inni seg på en svært destruktiv måte. Grubling definerer jeg da som det å surre rundt med tankene sine i en negativ sirkel man ikke kommer ut av. Tankesirkel er stikkordet. De samme tankene om igjen og om igjen uten at man klarer å komme videre. Grubling fører sjelden til noe godt og ender fort i pessimisme og depresjon. Tenker jeg.

Jeg vil aldri slå et slag for grubling. Dessuten er det den nest verste måten man kan håndtere tvilen på. Den verste er å fornekte tvilen som er der.

Jeg tenker at tvil fortjener å bli tatt på alvor. Tvilen fortjener gode svar. Derfor ser jeg tvilen som en ypperlig mulighet til å undersøke hva jeg tror på. Tvilen fører meg inn i samtaler med folk om det jeg tenker på, gjerne andre kristne. Tvilen fører meg til bøker. Det finnes så mange som har jobbet med akkurat det jeg lurer på før meg. Og tvilen fører meg til enda mer gransking av Bibelen. Hva står det egentlig?

Jeg sier altså ikke "Hipp Hurra for tvilen", hvis noen skulle tro det. Men jeg sier: "Tvil, du fortjener et godt svar. Jeg skal se hva jeg finner". Og til grublingen i meg sier jeg: "Ta deg ferie!"