Jim Jones hadde veldig mye bra ved seg. I begynnelsen av sin pastorgjerning kjempet han sterkt for at menigheten skulle stå på de svakes side, og ikke minst at hvite og svarte skulle være sammen i samme kirke. Dette vakte oppsikt i Indiana, der den første menigheten holdt til. Han startet som en vanlig (?) pinsepastor, en sterk og karismatisk leder folk ville høre på og følge.
Etterhvert forkaster han Bibelen og innsetter seg selv nærmest som Gud. Man kan godt si at fra dette øyeblikket forlater han sin kristne arv. Likevel, det er unektelig mye likt mellom Jim Jones og andre karismatiske predikanter, det kan vi ikke kom bort fra.
Det er ikke vanskelig å ta avstand fra the Peoples Temple og Jim Jones. Men hvor på veien var det folk burde ha stoppet opp, protestert og snudd ryggen til? Når han faket en helbredelse av en kvinne i rullestol, som viste seg å være en høyst oppegående sekretær? Problemet var at menigheten ikke visste noe om at dette var skuespill. Skulle de ha skjønt at noe var galt når han kastet vekk Bibelen og deretter satte seg selv endelig i sentrum? For meg, helt klart der, men jeg tror de skulle ha stoppet han langt før.
Det er jo makten over søkende og lidende mennesker som skremmer. En karismatisk personlighet tiltrekker seg slike spesielt. Vi befinner oss altså i andre enden av skalaen av der mange vil plassere prester i Den norske kirke, for å spille på klisjéen av presten.
Når gudstjenesten blir et show med en superstjerne som har forsamlingen i sin hule hånd, bør alle alarmklokker være klare til å ringe ved det minste overtramp. Jeg har vært på møter der det har blitt gjort og sagt ting fra podiet som overhodet ikke er bra, men stort sett unngår jeg slike sammenhenger. Litt for ofte opplever jeg at kristne er for lite kritiske, for man skal jo ikke være kritisk når Gud virker i møtet. Jeg er ikke sikker. Paulus, for å ta et bibelsk eksempel, refser menigheten i Korint kraftig for hva som skjer når de feirer gudstjenester. Jo, jeg tror det er veldig lov å tenke. Det kan til og med være lurt å prøve å se det hele utenfra, og spørre seg: Tåler dette dagslyset?
Det foregår mye debatt akkurat nå om dette og liknende saker i disse dager. Jeg tror det er både riktig og viktig å sette lyset på maktmisbruk, for det er vel til syvende og sist det vi snakker om. Levi Fragell har lagt ut en filmsnutt av Benny Hinn i en artikkel på Fri Tanke for å vise hvor ille en del kristne predikanter fortsatt er. Hinn er et veldig godt eksempel på en karismatisk leder med veldig stor makt over mange mennesker. Jeg har sett og hørt en del på Benny Hinn, og jeg er mildt sagt kritisk til mye av det jeg ser. Benny Hinn er ikke Jimmy Jones, men man trenger ikke være humanetiker for å se likheter på en del områder.
For meg er filmsnutten nedenfor ingen god opplevelse, selv om den skjer aldri så mye i en kristen ramme. Dette er, slik jeg ser det, Benny Hinn show der han herjer med menneskene rundt seg. Jeg vet mange kristne vil være uenige med meg, men det får heller være.
DETTE ER EN ADVARSEL! Vær forsiktig så du ikke kommer til å kalle Guds verk for noe det ikke er, eller å håne Den Hellig Ånds verk! Ydmyk deg for Gud og ta imot rettledning fra Ham, så du kan dømme hva som er fra Gud eller ikke. Siden du tydelig vis ikke kan det, bør du holde deg for god til å kritisere før du vet hva du snakker om. Rom 14.4 Fil 1.9-11
SvarSlettDette var en svært ekkel kommentar. Jeg skjønner at du mener at du forstår hva som er Guds tanker, og jeg ikke. Deg om det.
SvarSlettBerit, hvilket trosamfunn, eller kirke tilhører du?
SvarSlettKjenner jeg har lyst til å skrive noe her, men jeg er redd det fort blir _veldig_ langt, da det er såpass mye å ta tak i her, og jeg føler det er viktig å være grundig.
SvarSlettEn generell tanke jeg sitter med, er at du har noen gode (og i mine øyne åpenbare) observasjoner, men jeg tror du må gå enda dypere enn dette.
Hva er det for eksempel som gjør at slike "karismatiske ledere" får den rollen de har, og hva er egentlig definisjonen på en karismatisk leder/personlighet?
Når man leser hva Ordet faktisk sier om menighet, at det er JESUS sin kirke (ikke min, din eller Jimmy Jones') hvor alle troende er likeverdige (men dog forskjellige) lemmer på denne kroppen, som ER menigheten...
Da vil det umiddelbart skurre når man hører om disse "supermennene" og alle de som "følger dem". Det er ubibelsk i utgangspunktet, og vi trenger ikke bli overrasket over at det sklir ut i en skummel retning, både for "de høye herrer" og for dem som i stor grad SELV velger å underlegge seg slike ting.
Nå snakker jeg altså kun om forholdet mellom lemmene og kroppens forhold til hodet, som er Jesus.
Det er en viktig og grunnleggende del for forståelsen av disse tingene.
Så snart det blir "de på toppen+mengden", så er man på en kjødelig og potensielt dødelig vei.
Vi blir advart så grundig om dette, og det står fast, enten vi snakker om pinsekristne, påskekristne, lutherkristne, karismakristne, folkehøgskolekristne, eller andre idiotiske og kjødelige merkelapper.
(Takk og lov for at Gud er i ferd med å ta knekken på disse tingene.)
Når det gjelder hva som konkret foregår på disse "møtene", så vil jeg også være forsiktig med å si hva som er av Gud eller ikke.
Jeg har selv blitt forsøkt å bli "dyttet" i bakken av person på et møte.
Jeg hadde ikke noe behov for å late som at jeg var "åndelig berørt", så jeg bare stod der.
Muligens som den eneste oppreiste, jeg husker ikke helt nøyaktig.
Betyr det at alle/noen av de andre faket?
Det vet jeg ingen verdens ting om, og hvis Gud vil kaste noen i bakken, så får Han selvsagt gjøre det. Det er ikke min sak.
Jeg kan noen ganger tenke at det hadde vært fint å få en virkelig fysisk "encounter" med Den Hellige Ånd. Å kanskje bli slengt litt i veggen, og virkelig få kjenne Hans kraft på kroppen.
Men jeg vil ikke søke noen opplevelse. Jeg vil søke Ham. Så blir det opp til Ham hvordan Han ønsker å møte meg fra gang til gang.
Jeg kan godt kalles en karismatisk fundamentalist. Jeg er opptatt av Åndens gaver og er fullstendig avhengig av Ånden til å lære, lytte, skjelne, elske og bygge opp meg selv og andre gjennom alt det Ånden er og gir.
Og jeg har Guds Ord som eneste evige fundament for hva som er sant og ikke sant.
Men trenger vi egentlig å bruke slike ladede moteord for å få frem hva vi mener?
Det burde ikke være nødvendig.
La oss bare tale det Ordet sier, og selvagt også GJØRE det.
For meg er ikke den filmsnutten noen spesielt god opplevelse heller. Ikke fordi jeg ikke tror Gud berører mennesker på akkurat den måten daglig over hele verden, men på grunn av hele settingen, og at det i mange tilfeller nok dreier seg mer om kjødelighet enn "åndelighet", uten at jeg som sagt har noe ønske om eller rett til å uttale meg om enkeltsituasjoner.
Uansett, når menighetslivet fungerer på bibelsk vis, altså på et relasjonsnivå som er tilsvarende dagliglivet, og ikke en aktivitet i tillegg til dagliglivet, hvor man kommer til noen profesjonelle religiøse herrer, så blir alle parter beskyttet i mye større grad, fordi misbruk, selvhevdelse og annen kjødelighet vil bli avslørt på et mye tidligere stadie, slik at man kan omvende seg fra det og ydmyke seg overfor sine søsken, om det skulle være nødvendig.
Ok, det ble visst en litt lang kommentar likevel. Kanskje neste kapittel kommer ved neste blogginnlegg, hvem vet.
Fred ut.
Benjamin, jeg syns du skriver mye fornuftig her.
SvarSlettHei Tom Arne!
SvarSlettSpennende blogg du har! Jeg mener dette var en godt skrevet bloggpost om et spennende tema. Jeg har ikke sett filmen du snakker om, men problemet med maktmisbrukende prester er noe jeg har kjent mye på to jobbsammenhenger, og jeg har gjort meg en refleksjon til det. Den knytter seg til ditt spørsmål om når det var folk burde stått opp og protestert - når burde man sagt stopp?
Da jeg jobbet i Norsk Misjon i Øst, besøkte jeg tilsammen over 30 forskjellige kirkesamfunn i Norge. Flere steder opplevde jeg det som for meg stod som grovt maktmisbruk av populære, karismatiske ledere. Jeg har f.eks. sett en nølende 20-årig jente bli overbevist om at det er Guds vilje at hun skulle reise 4 år til Sibir som misjonær(!), på scenen foran en fullsatt møtesal, hvor en opphisset folkemengde ropte "Amen" da hun endelig sa ja.. Jeg har sett folk blitt anklaget for manglende tro når de ikke har blitt helbredet, med mer.
Etter tiden min i NMØ jobbet jeg fire år på Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep. Da lærte jeg fort at maktmisbruket finnes i alle kretser, og at alle kirkesamfunn sliter med ledere som misbruker tillit og begår overgrep mot andre.
Det som likevel slår meg som en stor forskjell mellom kirkesamfunnene er graden av tilsyn med disse lederne. I flere av de karismatiske menighetene og organisasjonene jeg besøkte, var pastoren/lederen nærmest allmektig. Og hadde han et eldsteråd e.l. å forholde seg til, var det ofte gamle kjente som gjorde akkurat som han sa.
Altså tror jeg det er en stor organisatorisk og demokratisk utfordring som ligger til en del kirkesamfunn og kristne organisasjoner, for å sikre færre overgrep og tillitsbrudd, ja, for å sikre at man faktisk driver med er å formidle evangeliet.
For meg blir altså spørsmålet ikke først og fremst "Når burde man sagt stopp", men "Hvem burde sagt stopp?" Til det siste opplever jeg dessverre at en del kirkesamfunn, også i Norge i dag, sliter med å gi gode nok svar.
Hei Jens. Takk for en veldig god kommentar. Jeg er overbevist om at erfaringene våre gjør noe med oss, enten den ene eller den andre veien. Og historier om maktmisbruk i Guds navn må opp og fram.
SvarSlettLukas 12.1-12 ligger bak det jeg vil si. Dersom din vilje er underlagt et menneske da er det mennesket din herre, men om du er underlagt Gud må Hans Ord være din autoritet. Leit å høre hvilke kipe ting Jens har opplevet, og nettopp dette er et problem: at noen tror de har rett til å dominere andre. Vi som er Guds barn er bare underlagt GO og skal ikke ha noe menneske å svare for. Jens spurte :"hvem skulle ha stoppet dette?", og da vil jeg si: alle er skyldige for å ha satt et menneske over seg. På dommens dag må jeg svare for hva jeg har gjort med GO, om jeg la meg under Guds autoritet eller et menneskes autoritet. Jeremia 17.5-10 Derfor vil jeg svare Marita Mo: jeg vil ikke si hvilket trossamfunn jeg tilhører slik at du kan avfeie meg som en i dine definerte båser. Snakker jeg ikke riktig etter GO så forkast det jeg sier, men sier jeg noe som er i samsvar med GO, bør du lytte. Jeg hevder ikke å ha en autoritet i meg selv, bare etter det mål jeg holder meg til sannheten i GO. (beklager hvis jeg skriver for mye her Tom Arne. Har nå startet min egen blog: Vivendel)
SvarSlettBerit, jeg spurgte av ren nysgjerrighet. Respekterer ditt svar, men forstår ikke hvordan du kan lese at jeg vil putte deg i en bås og avfeie deg på bakgrund av et enkelt spørsmål, uten noen usaklige følelsesladde negative ord i setningen. Er det noen som skal føle seg avfeid her, så er det vel meg...
SvarSlettTakk alle som skriver, spennende lesning! Godt å få belyst flere sider, viktig tema :-)
Med ønske om velsignet natt til alle sammen!
Fil 4.4!!
SvarSlettSpennende blogg.
SvarSlettJeg interesserer meg for i hvor ulik grad vi mennesker tør å hevde oss, eller ta for oss av (guds)livet. Av ulike grunner ser det ut til at enkelte mennesker opplever større tiltenkt taletid enn andre. Det merkes når en relasjon er i ubalanse,og den ene part gir seg av med en prediken fremfor å lytte og ønske å lære noe tilbake.
Jeg synes det er interessant med den mer tildekte formen for maktmisbruk. En ting er jo at en sterk leder opphøyer seg selv og krever lydighet. En mer snikende variant er den joviale, "likestilte" figuren, som løfter deg opp, og deretter begynner å argumentere alle dine innvendinger i senk ettersom relasjonen skrider frem. Det er helt ok å være uenig, og innspill roses, men etter en tid forstår du at det allikevel aldri vil bli en forandring; og at det egntlig ventes at du gradvis legger ned egne meninger.
Nåer det jo ikke sånn å forstå at jeg ikke har tro på ledelse, men det må da være et poeng at alle har noe å bidra med inn i et fellesskap;og at vekst fordrer forandring og nye tanker....?