John Grays syndige mennesker

Morgenbladet har denne uken et interessant intervju med politisk filosof og forfatter John Gray. Jeg har ikke lest noen bøkene hans, men jeg har jo skjønt at han er relativt omdiskutert i politiske kretser.

John Gray er ikke pessimist. Han mener mennesket er en uforbederlig synder.
- Den beste delen av kristendommen er nå for tiden den mest upopulære, nemlig doktrinen om arvesynden, sier John Gray.

Og dette får selvsagt stor betydning for hvordan han tenker politikk. For Gray står det helt klart at verden ikke blir bedre og bedre.

Ideen han vil til livs, er troen på at mennesker kan skape en bedre verden enn den de har levd i til nå. Den stammer fra våre emosjonelle lengsler, ikke vår fornuftige erkjennelse. Den er, har han skrevet, "Prozac for de tenkende klasser". Ideen om at verden går fremover, at menneskeheten forbedres, at vi sakte kryper frem mot en harmonisk, bedre og lykkeligere fremtid, er den røde tråden i når sagt all tenkning de siste hundre årene, mener Gray. Ideen er, mener han, det reneste visvas - usann og skadelig.

Det kan godt være at Gray står for veldig mye jeg selv ikke står for, det vet jeg ikke nok om, men på dette området tror jeg han har helt rett. For meg er tanken om at mennesket er et syndig, begrenset og skjørt vesen, ikke noe kirken har funnet på for å holde folk nede, som det sies i Så som i himmelen, men en høyst realistisk beskrivelse av virkeligheten. Jeg vet ikke om man nødvendigvis ender i pessimisme av dette, men noen grunn til stor optimisme er det vel heller ikke.

Alle de politiske katastrofene i det 20.århundre hadde dette til felles: en idé om at nye sosiale omgivelser skaper nye mennesker - en bedre verden skaper bedre mennesker.
"Menneskets historie er en serie av katastrofer med sporadiske perioder av fred og sivilisasjon"

Hvilken politisk løsning som er løsningen på dette problemet, blir da neste spørsmål, og det er vel ikke gitt.

Politikk, skriver han, er "kunsten å finne opp midlertidig medisin mot tilbakevendende onder - en rekke botemidler, ikke et redningsprosjekt".
Ethvert fremskritt er midlertidig og skjørt fordi menneskets natur i én forstand aldri lar seg forbedre. Roten til det onde ligger ikke der ute, i samfunnet eller strukturene. Som Grays favorittforfatter Joseph Conrad slo fast: mørkets hjerte ligger i oss selv.

For meg som kristen klinger dette veldig riktig, og jeg har mange ganger lurt veldig på hvorfor folk har så lett for å ta avstand fra tanken om "det syndige mennesket". Hvor kommer den voldsomme optimismen fra? Jeg forstår det rett og slett ikke. I nyreligiøse miljøer er det ekstra påtagelig og kritikken mot kirkens syn på synd ekstra tydelig, men det blir ikke mer sant av å putte det inn i en nyreligiøs forpakning. Snarere tvert i mot.

Men tilbake til Gray. Ja, politikere skal jobbe med å skape et samfunn som er best mulig. Det tror jeg på.

Men selv i et godt samfunn vil menneskene ha behov for å kunne gjøre opp sin synd, legge fra seg det som tynger og motta nåde. Ikke påtvunget og unaturlig slik som i mange filmer og framstillinger, men ærlig og oppriktig. Umoderne? Sikkert. Men jeg har kommet fram til at syndsbekjennelsen som er et fast ledd i hver eneste gudstjeneste i kirken, både snakker sant om mennesker, og løfter folk opp fra pessimismen. Det er håp.

For meg fungerer det ikke slik at jeg ramser opp en masse enkeltsynder jeg kommer på, men mer en generell bekjennelse av egen utilstrekkelighet og egoisme.