Ikke akkurat C.S. Lewis

At forfatteren av Skuret og Veivalg, Wm. Paul Young, er inspirert av C.S. Lewis, er det vel liten tvil om. Hans romaner er en salig blanding av mange ting, bl.a. vekslinger mellom ulike dimensjoner, møter med Guds personer, realisme, etc., omtrent som hos Lewis, og med et ganske tydelig kristent budskap..

Denne julen har jeg lest meg gjennom hele Narniaserien til Lewis og begge disse bøkene til Young, og må vel konkludere med at Young ikke når helt opp, selv om heller ikke Lewis er på topp gjennom hele sin serie. Narniaserien er i en klasse for seg. Det er vel kanskje litt urettferdig mot Young å sammenlikne på denne måten, men han selger jo godt uansett, så det tåler han nok godt.

Jeg er nok ingen storleser av typisk kristne romaner, så jeg er usikker på hvor bøkene hans ligger kvalitetsmessig sammenliknet med andre i samme sjanger. Det blir kanskje litt for mye forkynnelse for meg, kamuflert som roman. Ikke noe galt i det, selvfølgelig, men skal jeg først lese romaner, foretrekker jeg gode, helt vanlige kvalitetsromaner.

Mange liker Skuret. Det kan jeg skjønne. Selv leste jeg den for første gang for en del år siden. Da ble jeg først og fremst opphengt i at den la seg tett opp til å gi seg ut for å være sann historie. Det forstyrret leseopplevelsen min.

Da jeg nå leste den om igjen, konsentrerte jeg meg mer om hva den fortalte om Gud, Jesus, Den hellige Ånd, det ondes problem, den frie vilje, osv. Altså, jeg leste den som forkynnelse. Og med de lesebrillene fungerer den jo til tider veldig godt. Det er et flott budskap om kjærlighet og veldig sjelesørgerisk om det å oppleve smerte og ondskap. Den balanserer hårfint på om dette livets smerte og tragedier egentlig ikke er så smertefulle eller ikke, når man ser det fra Guds synsvinkel. Jeg føler nok av og til at den går over noen grenser jeg ikke liker, men det kan kanskje diskuteres.

Romanen Veivalg følger opp noe av samme tematikken som Skuret, men jeg sliter virkelig med å henge med på eller godta de fortelletekniske grepene han her gjør. Vi følger Anthony Spencer fra tiden før en ulykke, og fra tiden han ligger i koma til han dør. Det vil si vi følger hans sjel, som beveger seg fra kroppen hans, til himmelen (eller en mellomtilstand) og tilbake til jorden igjen, men da mens den bor inni ulike mennesker. På denne måten får den svært egosentriske Spencer mulighet til å ta et oppgjør med sitt eget liv og til å se hvordan andre har det.

Spencer møter Lewis, eller Jack som han heter i boka, i mellomtilstanden. Det er jo i seg selv interessant, men heller ikke her lykkes han, syns jeg. Han gjør faktisk for lite ut av det, mens han gjør alt for mye ut av alle sjelereisene.

Jeg forstår godt hva forfatteren vil. Noen scener er vakre, og han skriver godt, det skal han ha. Men det funker bare ikke for meg. Beklager. Det er mulig jeg ikke eier de brillene jeg burde hatt. Hvis jeg nok en gang leser det som forkynnelse og som teologi, er jeg også veldig i tvil om det er god teologi. Mulig at det er det, men det må jeg tenke mer på.

Og sånn går ny dagan.