Ingvar Ambjørnsen om Jesus

Forfatteren Ingvar Ambjørnsen har blogget om Jesus etter å ha lest seg gjennom evangeliene. Det er veldig interessant å lese hans tanker om denne personen som gjennomsyrer norsk kultur.

Han skriver:

Seksogfemti år gammel går jeg for første gang og henter min bibel for å lese de fire evangeliene etter hverandre. Hele presentasjonen av Jesu liv og lære, slik vi har fått den overlevert. Den prosateksten, rettere sagt de fire, som mer enn noen andre har grepet inn i våre liv her i vesten. Det spiller ingen rolle hva man tror eller ikke tror. Evangelienes innhold griper inn i språket vårt, i musikk og billedkunst, lovverk, seder og skikker; ja gjennomsyrer hverdagen vår enten vi liker det eller ikke.

Ambjørnsen opplever det mange nok vil kjenne seg igjen i når de leser teksten, at det er vanskelig å trenge helt inn i den fordi det er så mye støy man må trenge gjennom først. Alle forestillinger man har fått og alt man har blitt fortalt kan fort komme i veien for å oppleve teksten slik den faktisk er. Og når han først trenger inn, opplever Ambjørnsen en ganske "mørk fortelling" og en "møkkete og lett paranoid" Jesus:

Den milde Jesus som vi alle kan huske fra kitschmaleriene og altertavlene, finnes ikke. Han er totalt fraværende i teksten. Isteden trer en plaget person frem for meg. En mann med voldsomme psykiske svingninger Ja, som enkelte ganger er fullstendig ute av balanse. Så langt ute at hans egen familie, hans mor og brødre er alvorlig bekymret for hans forstand. Stadig kommer han opp i situasjoner der andre åpent diskuterer om han rett og slett er sinnssyk. Et spørsmål som uvegelig også dukker opp i meg mens jeg sitter og leser. Han er i kronisk opposisjon til yppersteprester og andre geistlige, og ikke noen andre enn han selv holder mål på noe plan. Disiplene hans bommer på absolutt alt hele tiden. Jesus selv er utålmodig og oppfarende, og spør seg selv høylydt om hvor lenge han holder ut med dem.
 

Det er så befriende godt å lese en slik nærlesing av Jesus-skikkelsen, for det ligger en ærlighet i dette møtet som ikke er styrt av noe annet (?) enn tekst møter leser. Og det er faktisk en slik førstgangsopplevelse av teksten jeg skulle ønske jeg selv hadde oftere. Jeg prøver stadig vekk, men det er ikke lett. Ambjørnsens lesing er derfor inspirerende for meg.

Selv trives jeg mye bedre med den møkkete og lett paranoide Kristus, enn med den varianten som pleide å holde til i den gamle statskirken. Det kler ham å bli avvist i det moderne materialistiske eventyret. For meg ble etter hvert det største mysteriet, ved siden av dramaet på Golgata, hvordan denne underlige mannen fant innpass i pompen og prakten i pavens palasser, og rundt de klamme kaffebordene på vårt hjemlige Sørland.
 

Det er helt legitimt og viktig å stille spørsmål ved om kirken og kristne formidler Jesus på en riktig måte, og om arven er tatt godt nok vare på. Den utfordringen trenger både paven og de sørlandskristne. Jeg tror jammen jeg trenger den selv også.