Nå er jeg kanskje litt for nysgjerrig i litt for mange ting, men men ...
En tid for alt. Akkurat nå er det Islam.
Og det er nettopp det at jeg kan så lite om Islam, som trigger meg. For jeg tror jeg er en ganske typisk kristen på dette området. Det er akkurat som om det er helt tette skott mellom kristne og muslimer. Hvorfor det er slik, vet jeg ikke. Er det på grunn av respekt? Eller er det fordi det er så fremmed? Er det rett og slett kulturforskjellene som er for store?
Islamisme skremmer meg. Og jeg har lenge lurt på hvorfor så få moderate muslimer er synlige i samfunnsdebatten. Nå har det vel blitt noen moderate kjendismuslimer på TV etter hvert, men oftere er det mer ekstreme innslag. Jødehat-debatten de siste ukene avslører tendenser vi ikke liker. Det er fryktelig lett å få sine fordommer bekreftet.
Men Islam er en verdensreligion, nesten like stor som kristendommen. Den fyller det åndelige livet til over en milliard mennesker. Ateismen er derimot en bitteliten sak i verdenssammenheng. Den kan til gjengjeld mange kristne relativt mye om. I Norge er vel ateismen en større konkurrent til kristendommen enn Islam. Men muslimene er her, har vært her lenge, og vil i overskuelig fremtid være en stor del av norsk kultur. For meg er ikke dette et skrekkscenario, som jeg vet det er for en del kristne. Men en utfordring vil det være.
Jeg er for misjon og misjonering. Jeg er for at muslimer skal kunne drive misjon i Norge. Og jeg er selvsagt for at kristne skal kunne misjonere overfor muslimer. Misjon er å dele med hverandre det man har blitt overbevist om, eller det man har fått. Misjon er fair, forutsatt at den viser respekt for andres valg til å si nei til det jeg har å komme med. Som kristen er jeg begeistret for Jesus. Det er Jesus jeg vil dele med andre, ikke meg selv eller min "perfekte" livsstil.
Så er det jo slik at når jeg snakker om Jesus, og når en muslim snakker om Jesus, så snakker vi både om noe likt, men helt klart om noe helt forskjellig. Ideelt sett er vi begge både nysgjerrige på hverandres standpunkter, og misjonerende. Jo mer vi kan om hverandre, jo mindre snakker vi forbi hverandre. Og det å forstå hverandre er uansett et godt mål for å leve ved siden av hverandre.
Noe sånt tenker jeg, akkurat nå. Tar gjerne i mot andres tanker om kristne og muslimer, kristendom og islam.
Hei, Jeg kom over bloggen din på leit etter livssynsblogger. Selv går jeg for buddhismen, men tenker at det er det samme hva slags religion vi har - bare den hjelper oss "over til den andre bredden"? Se denne lignelsen: http://sivinden.blogspot.com/2011/06/flate-lignelsen.html
SvarSlettHei. Liknelsen er vakker, og den virker jo selvsagt fornuftig i seg selv. Men hva kan flåten være et bilde på?
SvarSlettDen er ikke en god forklaring på religion, slik jeg ser det.
Er det det samme hva slags religion man har? Ja, kanskje, hvis alle fører til det samme målet, og det kun er målet som teller.
Men det er jo en påstand som de fleste religioner vil være uenige i. Sannheten er da at nesten alle religioner tar feil. Det er også mulig, men jeg tviler. Hvis alle fører til det samme, vil vel ateisme være like godt som noen religion. Alle kommer jo til den andre siden, eller? Og da er det i bunn og grunn ingenting som har noen verdi lenger annet enn å sørge for at vi har det bra underveis?
Det er dessuten store logiske problemer med at sannheter som utelukker hverandre, er like sanne. Gud kan ikke både være til og samtidig ikke være til. Gud kan ikke både være personlig og upersonlig. Himmelen kan ikke både være en personlig relasjon til Gud, og samtidig opphørelse av det personlige i en guddom. Etc, etc.
Slik jeg har forstått buddhismen, er den i sin kjerne like ekskluderende som de andre religionene. Og det er for meg greit. Jeg snakket med en buddhist-ekspert som mente at holdninger som "alle religioner er like bra" etc. var en vestlig, postmoderne nyreligiøs variant. Eller?
Jeg tror religioner peker mot noe som er større enn det vi kan beskrive og som er uavhengig av kulturer. Hva vi kaller dette større, er ikke så viktig. For meg er det viktig at religionen innbyr til å stille spørsmål og at den faktisk gir meg trening i å komme bort fra faste forestillinger.
SvarSlettNår det gjelder islam, har jeg lite kunnskap. Det jeg får vite gjennom media, gjør at jeg får fordommer. Jo flere regler og føringer en religion har, jo lenger kommer den bort fra sin kjerne, tror nå jeg. Tenker at hver og en må gå inn i seg selv for å "få tak i" en åndelig dimensjon - ikke følge autoriteter.
Nei, kanskje ikke alle trenger en religion for å komme i kontakt med dette som er større. Det har jo vært der før de store verdensreligionene ble til - og uavhenging av hva slags teorier vi mennesker lager?
Ikke rart om det er logiske problemer når vi snakker om religion - det åndelige kan jo ikke erkjennes gjennom fornuften.
Ja, kanskje buddhismen er ekskludernde. Alle som går inn for en religion, synes jo denne er best for seg, og dermed velges noe annet bort. Men de som er overbevist om at de har valgt den rikitige religionen, har i mange tilfelle opplevd noe som gjør at de knytter opplevelsen til religionen. Disse opplevelsene er vel like ekte? Jeg kan ikke si at min opplevelse er mer riktig enn den til en muslim eller en kristen.
Ja,det er et mål å ha det bra underveis, slik at vi igjen kan være noe for andre mennesker. Og så er det noe mer som jeg ikke har kommet langt nok til å fatte.
Jeg må legge til at jeg har studert buddhisme og meditert i bare to år og er ingen ekspert. Mine synspunkter står jeg for alene. Og hva vet jeg?