Inspirasjonen fra Emmaus

Vi er nettopp kommet hjem fra en liten tur til Milano. Byen forbindes nok av folk flest med moter og klær, men den er også et viktig sentrum i kunst - og kirkehistorien. Biskop Ambrosius og Augustin ruver i tidlig kirkehistorie. At vi kan se liket til Ambrosius, er både litt rart og samtidig spennende. Nattverden til Leonardo da Vinci er en annen stor opplevelse. Verdig og flott.

En tredje topp-opplevelse for meg var å se et maleri jeg lenge har blitt fascinert av på bilder, Kveldsmat ved Emmaus av Caravaggio fra 1605-06 som henger i Brera-galleriet i Milano. Caravaggios bilder er helt fantastiske, og må ses i virkeligheten. Brerasamlingen er et stykke imperialisme av Napoleon, men i dag kan vi vel bare glede oss over at denne store samlingen av kunstverk er tilgjengelig for oss.

Emmausfortellingen finner vi i Luk 24, 13 - 35. Det er noe ved denne fortellingen som gjør den til en svært viktig fortelling for mange kristne. Men hva er det?

Først litt om bildet.

Caravaggio var en bråkmaker, havnet ofte i trøbbel, og til slutt gikk det så langt at han drepte en mann. Da han lager dette bildet, er det nettopp det som har skjedd og han er på rømmen. Hva det gjør med bildet, vet jeg ikke, men det er interessant at det ikke er malt under spesielt harmoniske omgivelser.

På bildet ser vi Jesus etter oppstandelsen. At det er Jesus som er der sammen med de to disiplene, har de disiplene ikke skjønt før nå, enda de har gått 11 km sammen med denne mannen. De to slitne vertshusarbeiderne vet nok lite hva som foregår hos dem denne kvelden.

Caravaggio er kjent for realisme og psykologisk innsikt i bildene sine. Og dette er et bilde man kan se lenge på og tolke ansikts- og kroppsuttrykkene til personene på bildet. Spennende.

Tilbake til fortellingen.

Som sagt, denne fortellingen er svært viktig for mange kristne. Dette gjelder for meg også. Den har noe av det samme som fortellingen om Den bortkomne sønnen. Den blir en grunnfortelling som sier noe grunnleggende om mitt liv.

Det er særlig to faktorer som gjør den viktig. Det første er det jeg kan kjenne meg igjen i, det andre er den rører ved en dybde jeg kan forstå er god, men som jeg aner er dypere enn jeg kan fatte. Den er med andre ord litt mystisk. Den kan ikke så lett summeres opp i et enkelt svar med to streker under det riktige svaret. Og da blir du heller ikke så fort ferdig med den.

Her er noen tanker om hva som gir mening:

• Gjenkjennelse: Disiplene var bedrøvet fordi det de trodde på så ut til å ha mislyktes. De hadde håpet på noe, men var nå skuffet. Jeg også - kanskje ofte.
• Gjenkjennelse: Disiplene hadde Jesus ved sin side, men kjente han ikke igjen. Jeg også.
• Dybde: Jesus er der selv om vi ikke ser han.
• Gjenkjennelse: Disiplene hadde ikke skjønt skriftene. Ikke jeg heller, jeg trenger mye hjelp til akkurat det.
• Dybde: Jesus utla skriftene (GT) for dem så de skulle skjønne hva som hadde skjedd. Altså, vi må lete i GT for å skjønne hva som skjedde med Jesus.
• Gjenkjennelse og dybde: Når de først kjente han igjen, så de at han var der hele tiden. (Her finner vi en parallell i den populære fortellingen om Fotsporene i sanden, som forøvrig ikke står i Bibelen)
• Dybde: Jesus vil gå videre, mao ikke trenge seg på.
• Gjenkjennelse: En fremmed vi har blitt kjent med bes inn til måltid.
• Dybde: Den som ber en fremmed inn i huset, får besøk av Jesus. J.fr. Det du har gjort mot en av mine minste, har du gjort mot meg.
• Dybde: Måltidet = Nattverden. Er nattverden vårt Emmaus-måltid?
• Gjenkjennelse: Disiplene fikk inderlig lyst til å fortelle videre det de hadde opplevd.
• Dybde: Et møte med Jesus skaper noe nytt inni oss som vi ikke kan holde for oss selv.

Dette og mye annet kan en tenke på og meditere over enten man sitter med teksten foran seg eller Caravaggios' bilde. En meditasjon kan være å leve seg inn i en og en person i fortellingen og prøve å oppleve det den opplevde.

Bokanbefaling: Gunning for God

Det begynner etter hvert å bli mange bøker som tilbakeviser påstander fra De nye ateistene, Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris og Daniel Dennett. Når John Lennox nå gir ut enda en bok, er det likevel interessant.

Matematikeren John Lennox er ingen hvem-som-helst, men en betydelig kapasitet innen både vitenskapsfilosofi og teologi. Få kristne apologeter og tenkere har møtt de nye ateistene oftere til debatt enn han.

Jeg skulle ønske Dawkins var ut, at han bare var et blaff på linje med Dan Brown. Ting tyder på at dette ikke er tilfelle. Han og hans venner har satt spor hos svært mange ateister, særlig i måten man debatterer på, og måten man behandler religion og religiøse på.

Derfor fortjener de å bli gått skikkelig etter i sømmene, både av filosofer, historikere, vitenskapsmenn og teologer.

John Lennox' nyeste bok, Gunning for God, Why the new atheists are missing the target/A critique of the new atheism, har allerede oppnådd et godt rykte. Jeg vil gjerne være med på å bidra til at ryktet sprer seg.

Selvfølgelig er ikke alle argumentene fra alle bøkene til Dawkins og co behandlet i denne boken, men et godt bidrag er det. Boka fortjener å bli lest, reflektert over, og gjerne debattert.http://www.capris.no/product.aspx?isbn=0745953220

Kristne er bare SÅÅ dumme, og egentlig litt onde.

Når VG linker til en av bloggpostene mine, blir jeg litt stolt og glad. Når jeg leser kommentarene som kommer, blir jeg lettere bekymret og frustrert.

Det kan virke som om mange er overbevist om at kristne, eller religiøse, mennesker rett og slett er ganske dumme. Dette er faktisk så opplagt at man knapt trenger å argumentere for det, det holder med påstanden, eventuelt ett eneste slående argument.

Jeg kan i utgangspunktet være med et stykke på vei. Ja, det finnes dumme kristne. Og en del av disse skriver på nettet.

Men la meg være frekk nok til å påstå en ting til: Andelen dumme mennesker ser ut til å ikke være forbeholdt religiøse alene. Jeg skal gå enda lenger, i kommentarfeltene i mange debatter om religiøse spørsmål, er andelen dumme ateister kjempehøy. Skremmende høy.

Jeg forter meg å presisere: Man er ikke dum fordi man er ateist. Ateist = Dum, er ikke sant. Like lite som Kristen = Dum er sant. Er ikke dette nokså innlysende? Bortsett fra i nettdebatt, tydeligvis. Jeg kjenner intelligente og oppegående ateister jeg har stor respekt for og som viser meg som kristen respekt. Så dette handler ikke om ateister kontra kristne. Det handler om nettdiskusjonens vesen og moral.

Et dårlig tegn på en kommentar, er når kommentaren ikke handler om hovedinnlegget i det hele tatt. Men spyr eder og galle over kristne og religiøse. Hva med å holde seg til saken? Hva med god takt og tone? Er det noe som ikke er så viktig hvis man kan få uttrykkt sin vrede over religion? Jeg mener selvfølgelig også at noen kristne går i grøften når de bruker kommentarfeltet til å ville frelse andre, uten at det har noe som helst med hovedinnlegget å gjøre.

Det er noe interessant som slår meg i debatter: Mange har skjønt svært lite av det de skriver om. Jeg mener, hvis jeg skal påstå noe om hva en ateist mener, er det min plikt å lytte til hva ateisten faktisk mener. Det er også en plikt å sette seg grundig inn i hans verden, nemlig ved å lese bøker skrevet av ateister. Jeg bruker mye tid på akkurat det.

Mange av "ateistene" som kommenterer kristne og kristendom, kan umulig ha brukt mye tid på å sette seg inn i hva kristendom er. Noen har kanskje lest en bok av Dan Brown, eller Bart Ehrman, eller Richard Dawkins, for å ta noen aktuelle, og tenker at da har de skjønt det. Min respons er at det blir for tynt. En eller to bøker med kristendomskritikk er for lite. Alle disse kritikerne har fått pepper og intelligent motstand i massevis. Dette bør man faktisk kjenne til, i hvert fall hovedargumentene.

Noen argumenterer for at de har skjønt hva kristendom er fordi de har gått litt i kristne miljøer eller gått på kristen skole. Beklager, man trenger ikke å bli særlig klok av det heller. Grunnen til at jeg sier dette, er fordi jeg stadig blir forundret over hvor lite mange kristne har skjønt av elementær teologi. Det er for lite skikkelig undervisning i kristne miljøer. Mange kristne har ingen erfaring med apologetikk, bibelkritikk eller filosofi. Jeg beklager dette. Hadde jeg vært erkebiskop og konge og statsminister, alt på en gang, hadde undervisning i dette vært en del av hver eneste kirke.

Vi som er kristne har en jobb å gjøre. Vi må rett og slett på en eller annen måte bli flinkere til å undervise, ikke bare forkynne, folk flest om det vi tror, og det vi ikke tror. Jeg vet ikke om jeg er optimist eller pessimist når det gjelder dette, mest det første, men når kommentarfeltet på bloggen min avslører at de ikke en gang forstår mitt enkle innlegg, kan man jo bli motløs. Jeg skal stå på likevel.

Hva skal til for å få en "dum ateist" til å lytte? Hva skal til for å få han til å bruke tid på å sette seg inn i kristen tro? Han kan i hvert fall begynne med å ta et oppgjør med sine egne fordommer. Legg fordommene dine til side, dropp tanken om at kristne i utgangspunktet er både "dumme og litt onde", dropp et syn på dette som kun er svart-hvitt, da har du i hvert fall en mulighet til å få til en mer konstruktiv dialog.

Forrige bloggpost handlet om den historiske Jesus. Les gjennom de langt over hundre innleggene som kom, og tell hvor mange av dem som handlet om akkurat det. Snodig.

Jesus-allergi

Forskere har laget en typisk mann fra Jesu tid.
Kanskje han så slik ut?

Jeg har ingen problemer med å se at Jesus er en provoserende fyr som kan skape diverse allergiske reaksjoner hos noen. De som  hevder at Jesus var en kjedelig mann, kan umulig ha lest om den samme Jesus som jeg har i min Bibel.

• Jesus var usedvanlig radikal i sin livsførsel og i sitt krav til livsførsel
• Jesus var usedvanlig intelligent i samtaler og diskusjoner
• Jesus var usedvanlig omsorgsfull og omtenksom mot mennesker av høy og lav status
• Jesus var usedvanlig streng mot fariseere og andre han mente hyklet
• Jesus hadde et usedvanlig budskap, både om seg selv og om det som skulle skje
• Jesus fikk en usedvanlig status blant mennesker i sin samtid og ettertid

Det er lov å være uenig i dette, selvfølgelig er det det. Det er også lov å mene mye om hvem Jesus var og hva han gjorde. Det er lov å bli skikkelig provosert over hva han stod for. Det er til og med lov å tro at Jesus var den han sa han var.

Med andre ord. Det er mange måter å reagere på personen Jesus på.

Noe jeg derimot har store problemer med å skjønne, er denne allergien mot at Jesus har eksistert, som vi møter av og til. Jeg forstår den bare ikke.

Hvorfor i all verden opplever folk det som et problem at Jesus har levd? Er det fordi kristendommen blir for "farlig" hvis grunnfortellingen faktisk stemmer? I stedet for en faktisk Jesus, begynner man å snakke om en konspirasjon, at kirken har lurt alle trill rundt og forfalsket alle kilder.

Jesus, slik NT forteller om, passer inn i samtiden. Han kommer ikke som en alien. Han svevde ikke rundt som en Gud og hadde selvfølgelig ikke glorie. Han var fryktelig menneskelig, rett og slett fordi han var menneske. Det er mulig at mange kristne har skapt forvirrende forestillinger om hvordan Jesus var, men det er lite som tyder på at vi ikke snakker om skikkelig kjøtt og blod her. Akkurat det bør ikke være veldig problematisk, rent historisk, tenker jeg.

Jesus var jøde, tenkte som en jøde og handlet som en jøde. Alt ved Jesus er faktisk jødisk. Les gjerne mer om dette i den fabelaktige boken til N.T.Wright, The Challenge of Jesus, som jeg har anbefalt her. Heller ikke dette er veldig problematisk.

På Jesu tid var det mange som påstod at de var Messias. Det er ingenting grensesprengende i dette. Jesus var slik sett en av mange.

Men, og her kommer det, Jesus brøt med en del forestillinger om Messias som fantes i hans samtid. Han utvidet og nytolket GTs profetier. Og han hadde et kall til å handle på vegne av Gud på en måte vi kun kan forstå ved å forstå GT og hans samtid. Og selv da er det noe som sprenger rammene for hva vi kan forvente.

Mirakler fulgte hans gjerninger. Men merk at det var flere, kanskje mange, som gjorde mirakler. Tro det eller ikke. Samtiden trodde det.

I Jesu samtid slet alle som fulgte han, med å forstå hvem han var. Gang på gang ser vi at de ikke skjønner hva han sier og hva han mener. Bare en sånn liten detalj, for å ta et eksempel, er interessant når vi skal sjekke troverdigheten i historien. Det er så lite eventyr over dette.

Forresten, de som påstår at fortellingene om Jesus er eventyr, bør snarest oppsøke en eventyrforteller og be henne om unnskyldning. Jesusfortellingene og eventyrfortellingene likner ikke en gang. Det er skrevet mange lærde artikler om dette også.

Så var det en ting til da, og den er ikke liten den heller. Disse som ikke forstod hvem Jesus var, forstod etter hvert mer, og de ble til slutt så overbevist at de var villige til å lide og dø for sin tro. At kristne har eksistert siden Jesu tid, er det liten tvil om. At Paulus skriver sine brev om Jesus og det som hadde skjedd, mens mange av de som opplevde det fortsatt levde, er det heller ikke liten tvil om. Eventyr? Dikte opp en som aldri har eksistert og gå i døden for det? Påstanden skaper mange problemer.Og jeg har bare nevnt noen, merk det.

Nei, vet dere hva. Som jeg allerede har vært inne på, de tror på en konpirasjonsteori disse som fornekter at Jesus har levd. Gjør de ikke?

Bokanbefaling: Israel av Karin Abraham

Det er så mange nordmenn som mener så mye om Israel og Palestina-konflikten. Sterke meninger. Altfor sterke fordi de baserer seg på en svart-hvit-tenkning. Jeg forstår ikke det. Finnes det noe mer komplisert enn Midt-Østen-konflikten?

Norske Karin Abraham har nettopp gitt ut en bok om Israel jeg bare må anbefale. Den er ikke stor, men belyser med all tydelighet hvor komplisert saksfeltet er. Boken heter "Israel. Da fredsbevegelsen forsvant". Boken er lett fortalt gjennom møter og intervjuer med ulike personer, lett fortalt, og supplerer med gode faktabokser i margen. Rett og slett en god innføringsbok i det kompliserte, uoversiktlige og uløselige (?). En slik type bok burde vært obligatorisk lesing for alle nordmenn som tenker svart-hvitt til fordel for den ene eller andre siden.

På nittitallet var fredsbevegelsen stor i Israel. Den telte flere hundre tusen. I dag kan den synes å være helt fraværende. Har de sluttet å tro på fred? Finnes det ingen annen løsning enn krig i dette området?

Mange utenfor området tenker kanskje at en tostatsløsning løser alle problemer, men denne boken får tydelig fram, det er ikke som en fred mellom Norge og Danmark dette. Gamle konflikter, enorm internasjonal oppmerksomhet, symboler, sikkerhet, etc. gjør dette til noe som ikke likner noe annet i hele verden.

Dette er rett og slett en bok til å bli litt klokere av. Og med klok mener jeg mindre skråsikker. http://frekkforlag.no/http://frekkforlag.no/

Meningen med Johannes Døperen, eller noe sånt

Jeg har nettopp lagt bak meg en relativt hektisk arbeidsperiode, så tiden har vært fyllt med helt andre ting enn blogging. Moro var det likevel å bli anbefalt på vg.no. Det førte til rundt 6500 lesere på et døgn.

El Greco

I det siste har jeg gått rundt og tenkt litt på Johannes Døperen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har fått så mye åndelig utbytte av denne fyren før. Han blir liksom en overgangsfigur som ikke har noen selvstendig mening.

For en som ikke er kristen, er kanskje problemstillingen jeg reiser litt fjern. Men bakteppet er slik: De fleste kristne leser Bibelen for å få åndelig påfyll, på en eller annen måte. Man leser bibelversene og håper på å få noe for livet her og nå, noe som taler til hjertet, noe å leve på, noe oppbyggelig.

Det er med et slikt bakteppe jeg sier at Johannes Døperen ikke har gitt meg så mye. Han er en litt trist og gravalvorlig type, har jeg tenkt. Og tenker det kanskje fortsatt.

Johannes hadde et kall til å forkynne omvendelse fra syndene, dåp og tilgivelse. Den forestående dommen var nær. Han holdt til ute i ørkenen, var kledd i en kamelhårskappe, spiste gresshopper og villhonning. Ikke mye lystelig.

Men så kommer plutselig den lille "Bukkene Bruse"-setningen inn: "Etter meg kommer han som er sterkere enn meg". Fram trer en mann med et kall til å peke på en annen. Jeg hørte akkurat et bra bilde på dette, han er som hjelperytteren i et sykkelløp. Han blir stående igjen med lite ære, men gjør en helt nødvendig del av arbeidet.

At han forkynner anger og tilgivelse gjennom dåpen, bryter med samtidens teologi hvor tilgivelse og offer var det sentrale knyttet til Templet i Jerusalem. Det kan godt være også at Johannes-dåpen ikke var kun for jøder, men for alle som ville. I alt dette er han en overgangsfigur mellom Templet og Jesus.

I det Jesus har entret scenen, trer Johannes tilbake. Nå er det Jesus som gjelder. Johannes selv ender vel nesten så mye i bakgrunnen som det går, nemlig i fengslet. Til og med flere av disiplene hans blir Jesu disipler.

Hva slags liv var dette? Noen kristne forsøker av og til å si at dersom du tror og lever helt etter Guds vilje, vil han lønne deg med rikdom og velstand. Javel? Det er ikke mye som tyder på det i møte med Johannes, og det blir vanskelig å finne noen feil med han ut fra det vi leser.

Kanskje Johannes trodde Jesus ville legge enda mer vekt på anger og bot enn han gjorde, eller at Jesus ville vært litt annerledes enn han var. I hvert fall kommer han i tvil om hvem Jesus egentlig var, og sender sine disipler for å spørre Jesus rett ut om han var den Johannes hadde profetert om. Jesus var det.

Døperens liv ender med hodet på et fat hos Herodes. En grotesk historie som likevel forteller noe om at Johannes nok har vært en modig mann som til og med har talt kongen midt i mot.

Hva slags åndelig utbytte eller oppbyggelig sitter vi så igjen med? Jeg vet ikke, men det er noe fascinerende ærlig og redelig over Johannes. Og ikke minst uselvisk. At hans asketiske liv er ganske langt fra et moderne livsideal, er vel hevet over tvil. Å leve sitt liv for å forberede at en større person skal komme, er vel heller ikke helt moderne. Det ligger noe her et sted som gir meg stor respekt for mannen. Noe å strekke seg etter, fordi det handler om sannhet og ydmykhet, kanskje.

Hvorfor ikke bare lytte litt til de døde?

Lisa Williams er i Norge. Showene hennes er utsolgt, og hun slipper til i beste sendetid på  Senkveld, uten å bli møtt av kritiske spørsmål. Hun har karisma til tusen og virker som en hyggelig dame. Så hvorfor kan vi ikke bare la henne være i fred?

Likevel er hele mitt skeptiske apparat i beredskap når jeg ser henne i aksjon. Ja, her er jeg en skikkelig festbrems på Williams' fest.

Hun uttalte på Senkveld i går at kanskje grunnen til at hun ble ekstra godt mottatt i Norge, er fordi kristendommen står så svakt her. Det er slett ingen dårlig analyse.

Det Lisa Williams gjør, nemlig å kontakte de døde og formidle budskap fra dem, har veldig lite med kristendom å gjøre. I den jødisk-kristne tradisjonen ble det tvert i mot advart mot nettopp dette.

Når du kommer til det landet Herren din Gud gir deg, skal du ikke ta etter disse folks motbydelige skikker. Det skal ikke finnes hos deg noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden. Heller ikke noen som gir seg av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann. Heller ikke noen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen spåmann, ingen som gjør spørsmål til de døde. For hver den som gjør slikt, er en styggedom for Herren. 5 Mos 18

Altså, at Lise Williams står i en slags folkereligiøs tradisjon, er vel klart, men hun står om ikke enda mer plantet i en spiritistisk og teosofisk tradisjon fra slutten av 1800-tallet. At den nyreligiøse tradisjonen Williams er en del av, har et anstrengt forhold til kristendommen, betyr ikke automatisk at den er feil. Det kan jo like godt være kristendommen som har feil. Eller for å ta en moderne variant, kan vi ikke bare ta det beste fra begge tradisjonene? Mikse litt. Jeg er, for å si det som det er, skeptisk.

Jeg har flere tilnærminger til dette. For det første, hvorfor i all verden advarer Bibelen mot å være opptatt av spådomkunster og kontakt med de døde? Bibelen sier vel ikke svart på hvitt at det ikke er mulig å gjøre dette, men at det er feil. Kan det være at den advarer oss mot å bruke tid og krefter på noe som ikke er bra for oss? Kan det være at dette fort utvikler seg til en ny religion for oss, en religion der Gud selv, skaperen og kjærligheten, ikke er i sentrum? Kan vi bli hengende ved de døde på en slik måte at dette får makt over oss, trekker oss vekk fra det livet vi skal leve, trekke oss vekk fra at nå skal livet fortsette?

I følge kristen tro opphører for eksempel ekteskapsforpliktelsen ved døden. Da er den gjenlevende fri til å fortsette sitt liv uten bindinger. Dette er viktig, og forteller at det går en grense mellom døde og levende som vi ikke må utviske. Hvis man har en sterk forestilling om at den døde fortsetter å leve, som en usynlig overvåker, som en som må spørres til råds, som en som fortsatt har følelser vi må ta hensyn til, er det ikke frihet. Mange gjenlevende kan rett og slett være bundet for resten av sine liv på en svært usunn måte. I følge kristen tro er det altså ikke noe grunnlag for en slik binding.

Lisa Williams formidler kjærlighet fra de døde. Det er vel nesten utelukkende det hun formidler, tror jeg, så det er lett å se at folk blir begeistret, men likevel, det er ikke blant de døde man skal søke kjærligheten. Er ikke budskapet ofte slik: "Din bestefar sier han fortsatt er glad i deg, han ser at du prøver ditt beste, og han vil si at det er godt nok. Etc." Dette er med andre ord en type sjelesorg og trøst, ganske generelt, og jeg tror det har lite med den døde å gjøre, men at det gjør veldig godt for den levende å høre dette.

Og jeg har flere spørsmål: Hvorfor snakker de døde så generelt? Hvorfor kommer det ikke budskap med navn, dato og eksakter? Hun kunne sagt: "Jeg har et budskap til NN fra bestefar NN som ble født ... og som vil si deg at han har gjemt et brev til deg som ligger ... " Hvorfor snakker ikke de døde 100% konkret? Hvis man tar bort hennes cold-reading-teknikk, hvorfor er det da så lite som står igjen?

Forestillingen som ligger bak hennes show er at de døde fortsatt lever. De døde vil ha kontakt med de levende, men det er bare noen få mennesker som har utviklet evnen til å være medium. Et medium har satt seg selv i en presterolle, som mellommann mellom en fysisk og en åndelig verden. Hvis de døde faktisk lever, noe jeg som kristen slett ikke er sikker på at de gjør, hvorfor trenger de mediumer for å snakke? Hele denne retningen er ekstremt skeptiske til prester og kirke, men innsetter seg selv som profesjonelle tolkere omtrent på samme måte.

Jeg liker ikke kristne mirakelkonferanser. Jeg har aldri likt det. Det er å lage show av noe som ikke skal ha hovedfokus, og det ligger langt unna Jesu holdning til hva som var viktig. Lisa Williams' show blir samme greia. Dette er underholdning, big business, penger i kassen, ikledd gode følelser og sjelesorg.

Er det ikke mer mellom himmel og jord enn vi vet? Jo, selvsagt er det det. Men det betyr ikke at alt folk forteller at de opplever, er sant. UFO-troende tror helt sikkert at de har møtt utenomjordiske vesener, men jeg er ikke utgangspunktet forpliktet til å tro enhver historie jeg hører. En skeptisk holdning er både sunt og riktig. Hvis ikke blir du lurt før du vet ordet av det. Jeg er ikke Human-Etiker, men jeg går gjerne sammen med organisasjonens kampanje mot lureri. Kampanjen heter "Ingen liker å bli lurt", og er etter mitt syn en sunn skeptisk kampanje.

Bibelen mener at ånder og åndelige opplevelser skal gjennomgå en test, og den testen er om de bekjenner Jesus Kristus som Herre og Frelser. Det er ikke de døde vi trenger tilgivelse fra, det er av Gud selv. Det er ikke de døde som skal gi oss kjærlighet, det er kjærligheten selv, Gud. Jeg tror mennesker kan elske og tilgi bare i levende tilstand.

Min far er død. Jeg tror på de dødes oppstandelse, en gang. Men akkurat nå tror jeg ikke at han lever noe annet sted enn som et minne i mitt hode. Jeg tror ikke han overvåker meg. Men jeg kan tenke at hvis han hadde levd, ville han blitt glad for det og det, og kanskje litt lei seg for det og det. Men det er noe helt annet.