Godt nytt år!

Det er siste dag i 2015, og jeg ønsker å skrive en liten nyttårshilsen her. 2015 ble året jeg debuterte som forfatter. Det har vært en utrolig spennende og lærerik prosess å skrive bok. Og jeg håper at jeg ikke har skrevet min siste bok. For dette var moro. Boklanseringen på Litteraturhuset 30. okt kommer jeg til å se tilbake på med glede i mange år framover. Så mye folk, og så mye fint som ble sagt.

Verbum forlag har hatt tro på meg og bokprosjektet mitt. Det har betydd mye for motivasjonen min på dager hvor skrivingen ikke gikk så lett. Vi fullførte. Min redaktør Yvonne pushet meg mye i perioder, og jeg er takknemlig for at hun gjorde meg bedre. Jeg har lært at å skrive bok er teamarbeid, ikke soloarbeid.

Etter at boken kom ut, har jeg fått mange positive tilbakemeldinger fra folk som gir uttrykk for at den har betydd noe for dem. Det betyr mer enn hva som skrives i avisene. Ekstra moro er det at det er mange unge voksne som sier dette, for det er nok denne gruppen jeg har hatt i bakhodet hele tiden.

Jeg ønsket å skrive en lettlest, men ikke lettvint bok om tvil. Lettlest har hele tiden vært målet, for jeg ønsket å nå de som ikke leser så mange bøker. Veldig mange ungdommer jeg har å gjøre med til daglig, leser nesten aldri en eneste bok. Temaet er så viktig for meg at jeg ville skrive en bok som kunne leses av folk som vanligvis ikke leser så mange bøker. Anmelderen i Humanist mener jeg har skrevet en lettvint bok, og det må hun få lov til. Selv mener jeg at hun bommer på flere punkter, noe jeg kanskje skriver om senere. Hun karakteriserer boken som "Strøtanker om tvil", noe som neppe er ment veldig positivt, men jeg er likevel glad for at jeg er funnet verdig til i det hele tatt å bli anmeldt av Humanist.

Vårt Land kom veldig sent på banen med å gi boka oppmerksomhet, men de kom jammen godt til slutt. For den dyktige og erfarne journalisten Olav Solvang troppet opp på Sagavoll og skrev en veldig god artikkel om samtaler om tro og tvil. Den kan leses her. Og ikke nok med det, de ba meg også skrive en kronikk om temaet og trykket den likegodt samme dag, julaften! Den ble også lagt ut på Verdidebatt her.

Akkurat nå er vi, Verbum og jeg, i en slags salgsfase av boken. Det gjelder å få folk til kjøpe den. Derfor blir det selvfølgelig mye fokus på både boken Tro under tvil og tvil generelt fra min side nå. Men jeg er jo ikke bare opptatt av tvil. På ingen måte. Jeg underviser stort sett om andre emner enn det, og jeg leser mange bøker som ikke har med tvil å gjøre i det hele tatt.

Jeg kommer nettopp fra KRIK sin nyttårsleir på Lillehammer, Explore 2016, der 1300 ungdommer er samlet for å feire inngangen av det nye året med idrettsglede og trosglede. Der hadde jeg to seminarer, ett om Evangelienes troverdighet og ett om Tro og vitenskap. Begge temaene er viktige. Og uansett hva jeg snakker om, underviser om eller skriver om, så er ærlighet om livet et nøkkelord. Jeg ønsker å være ærlig om tro, og da tar jeg med både de positive og de vanskelige sidene ved dette. Jeg tror på det.

I 2015 har jeg lest flere gode bøker. Og som jeg skriver i forordet til Tro under tvil, jeg leser mye forskjellig. I år har jeg oppdaget Jon Fosse, for eksempel. Det kan vel også kararkteriseres som sent men godt. Har nettopp avsluttet Linn Ullmanns De urolige også. Jeg har stor sansen for hennes romaner. Skjønnlitteratur er viktig.

De siste bøkene jeg har lest, har alle kommet ut i høst. Peter Svalheims Jesusvekkelsen ga meg innblikk i en bevegelse jeg har visst om, men ikke kunnet så mye om. Bra bok. For ikke å snakke om Kjell Arnold Nyhus sin bok Hvis jeg har en sjel, en bok om fengselsinnsatte som er med på en flere ukers retreat. Boken er godt skrevet og det er et interessant prosjekt å følge. Da Bjørn Are Davidsen og Atle Ottosen Søvik i 2013 ga ut boken Eksisterer Gud?, tok de apologetikken til et nytt nivå i Norge. Men boken ble for komplisert for folk flest. Derfor er det veldig fint at de nå har kommet med en bok om samme tema for ungdom, Gud - mer enn feelgood?, og lykkes med den. Anbefales på det varmeste! Når jeg selv har kommet ut med bok på Verbum forlag, må jeg jo også nevne noen av de andre bøkene som er kommet der i høst. Alf van der Hagens dialogbok Meningen med livet? har mange interessante samtaler. Spennende. Og ekstra gøy er det at Margrete Kvalbein, Sagavoll folkehøgskoles første danselærer, debuterte med boken Henvendt. Overgitt. Mange gode, og kanskje nye tanker om kropp og kirke, kropp og forkynnelse.

Håper på mange gode leseropplevelser i 2016 også. I hvert fall ønsker jeg dere alle sammen et riktig godt nytt år!

De som ikke tror nok

En tro som kan leve med sin tvil er nok mer rustet til å tåle noen kamper, enn den troen som må anstrenge seg for å holde tvilen på avstand.

Jeg snakket for en tid tilbake med en gruppe kristne 19-20-åringer om tro og tvil. Vi gjorde en uformell spørreundersøkelse om hva de tvilte på. Den samme tendensen som jeg har møtt tidligere i liknende grupper, viste seg med denne gjengen også. Det ondes problem er selvfølgelig et problem for mange av dem, og mange har mye tvil knyttet til Bibelen.
 
Men en overveldende majoritet tviler oftest på seg selv. Om de har tro nok, er kristne nok eller om Gud er fornøyd med dem. Hvor kommer denne tvilen fra?

Jeg har i mange år jobbet mye med temaet tvil knyttet til kristen tro. Som lærer på Sagavoll folkehøgskole, en skole med mange kristne ungdommer fra hele landet, har jeg stadig samtaler med elever der dette temaet dukker opp. Det er ikke slik at alle tviler, men mange gjør det. Slik er det nok blant andre kristne også.

Jeg har hatt behov for å finne mer ut av hva tvil er og ikke er, hvor den kommer fra og hvordan håndtere den, både fordi jeg underviser i kristen tro, men også fordi jeg selv ofte tviler i møte med min egen kristne tro. Resultatet av denne prosessen har blitt til boken Tro under tvil. Tanker fra en kristen skeptiker som ble utgitt på Verbum i høst.

Troen kommer av forkynnelsen, heter det i kristne sammenhenger (Rom 10, 17). Det er nok sant. Men kan det tenkes at også tvilen mange ganger kommer av forkynnelsen? Jeg tror det kan være en nær sammenheng mellom hva som forkynnes, både det som sies og det som ikke sies, og hva man tviler på, selv om tvil også kan ha helt andre årsaker.

Forkynnelsen kan tegne en virkelighet som ligger et stykke fra den opplevde virkeligheten folk lever i. Forkynnelsen kan holde fram gode forbilder å strekke seg etter, men blir det for stor avstand mellom der jeg er og der jeg får inntrykk av at jeg burde være, vil det oppstå en spenning som kan lede til mye tvil og frustrasjon.

Hva er det som har blitt forkynt til disse ungdommene som har ført til tanken om at de ikke «tror nok»? Uttrykk som «tror nok» er nokså problematisk, for selv om det brukes av mange i mange sammenhenger, blir det som regel stående litt udefinert.

Mange har en opplevelse av at man kan ha svak eller sterk tro, at troen har ulik styrke, og at det finnes en skala som går fra «for lite tro» til «nok tro». Men det er nærmest umulig å vite når man har passert grensen for «nok». Man sammenlikner seg med andre, og det er svært vanlig, erfarer jeg, at andres tro ofte oppleves som sterkere enn ens egen.

Det problematiske med uttrykk som «sterk tro», er at det fort sentrerer seg om i hvor stor grad man er overbevist, altså følelsen av overbevisning. Troen blir en prestasjon og selvsentrert. Ofte kombineres slike tanker med en forestilling om at en tro uten tvil er sterk, og at en tvilende tro er en svak tro.

Jeg er overbevist om at dette er feil. En tro som kan leve med sin tvil er nok mer rustet til å tåle noen kamper, enn den troen som må anstrenge seg for å holde tvilen på avstand.

Mange har tvil om sin egen tro fordi de ikke føler Gud slik de tror man skal føle Gud. Hvis Gud finnes, må man jo kunne kjenne hans nærvær, tenker mange. Er det dette som forkynnes også? Nå er det ikke vanskelig å finne kristne som opplever Guds nærvær stadig vekk, men min erfaring er at det er mange kristne som oftest kjenner på gudsfraværet i sin tro.

Det er ikke rart at man da begynner å famle med tanker som «kanskje jeg egentlig ikke er ordentlig kristen, likevel». Det er mulig at problemstillinger som dette er mer vanlig blant ungdommer enn blant voksne, men det finnes nok blant de som har levd en stund, også.

Den kanadiske psykologen David G. Benner skriver i sin bok Kjærlighet og overgivelse at overraskende mange kristne antar at Gud føler skuffelse når han tenker på dem. De er overbevist om at Gud først og fremst er opptatt av deres synd. Kan det være at mange lever med forestillingen om at å være kristen er å være syndfri, plettfri eller perfekt?

I så tilfelle vil vel de fleste ha problemer med å definere seg som «kristne nok». Kan slike forestillinger spores tilbake til forkynnelsen, eller må vi lete andre steder?

Nå trenger det faktisk ikke være noe syndig som er grunnen til at en del kristne er usikre på om Gud er fornøyd med dem. Mange bærer på en dårlig samvittighet for at de ikke ber nok eller leser nok i Bibelen til å være gode kristne. Jeg kjenner vel i grunnen få kristne som er fornøyd med sitt bønneliv og bibelstudieliv, så også her snakker vi om tanker uavhengig av alder.

Det som likevel er overraskende med at så mange er usikker på om Gud er fornøyd med dem, er at forkynnelsen de har blitt utsatt for i det store og hele er preget av en overmåte raus og kjærlig Gud. Nå har religionspsykologien vist at våre gudsbilder henter stoff fra andre steder enn bare forkynnelsen, og det er mulig det ligger en forklaring der på denne tvilsproblematikken.

Våre relasjoner til våre foreldre og andre autoriteter, våre opplevelser i livet, og vårt selvbilde viser seg å ha stor innvirkning på vårt gudsbilde. Og jeg lurer på om disse ungdommenes forhold til seg selv og sin tro også gjenspeiler noe av vårt moderne samfunn? Dårlig selvfølelse er vel nærmest en folkesykdom i hos oss.

Det kan være mange grunner til at kristne tviler mest på seg selv og sin tro, men én ting går igjen i de samtalene jeg har med dem. De har sjelden satt ord på sin tvil i møte andre kristne. Den store utfordringen til kristne miljøer er å legge opp til åpenhet om hvordan virkeligheten faktisk er, med svakheter og tvil. Dette er mitt klare inntrykk: Mange kristne menigheter og fellesskap gjør rett og slett en for dårlig jobb når det gjelder å håndtere tvil og tvilere i sine rekker.

Dette gjelder ikke minst i kristne ungdomsfellesskap. Tvil snakkes ikke om på en skikkelig måte, noen steder tabuiseres tvilen, og i verste tilfelle demoniseres den. Å gi uttrykk for tvil fører til forbønn, men ikke nødvendigvis forståelse. Tvil blir møtt med frykt, i stedet for med klokskap.

Mange tvilere får inntrykk at de bør være forsiktige med å gi uttrykk for sine tanker og spørsmål fordi det ikke er ønskelig å slippe dette til. Derfor går mange rundt i den tro at de andre har så mye «sterkere» tro enn dem selv, men får aldri justert dette bildet med hvordan folk faktisk har det.

Tvil blir sett på som en trussel mot troen. Men kanskje åpenhet og ærlighet om tvil ville gjort kristne tryggere i sin tro? Hvordan kristne skal bli overbevist om at Gud er glad i dem og fornøyd med dem når ikke hundrevis med taler om nettopp det, har hatt noen virkning, er jeg oppriktig usikker på. Her har vi en jobb å gjøre.

Først publisert i Vårt Land 24.12.2015. Er også publisert på Verdidebatt.no.

Tvil gir ikke status blant kristne

Det kan hende at å flagge tvil gir status i noen miljøer. Det kan hende at å si at man tviler, blir sett på som en fordekt måte å beskrive seg selv som intelligent på, i visse miljøer. Men min opplevelse fra kristne miljøer er at det på ingen måte er gitt at du blir populær eller får noen som helst form for økt status hvis du står fram som tviler. Snarere tvert i mot. Kristne liker å høre om troshelter.

Dette tror jeg ikke alle er klar over. Mitt bokprosjekt, "Tro under tvil", har veldig lite med de to første holdningene å gjøre. Dette er først og fremst et ærlighetsprosjekt der jeg har satt min egen tro og tvil under lupen. Og jeg håper og tror at de som leser boken, fort vil oppdage det. 

Derfor er jeg takknemlig for at journalisten Håvard Nyhus og humanisten Didrik Søderlind leser og forstår hva jeg skriver her og her. 

Man blir ikke nødvendigvis populær i kristne miljøer av å stå fram som tviler, i hvert fall ikke alle steder. Noen opplever det vanskelig å forholde seg til tvil. Men jeg får tilbakemeldinger fra kristne tvilere der ute om at de kjenner seg igjen. Og det er det viktige.

Jeg vil tro, og jeg vil være ærlig. Jeg tror Gud tåler det. Jeg tror ærlighet er eneste måten å nærme seg Gud på. Og jeg håper at kristne miljøer tåler ærlighet fra kristne tvilere!

Boken er i salg - spennende tider.

Da skal "Tro under tvil" være tilgjengelig over alt hvor det selges bøker, både på nett og i bokhandler. Det blir utrolig spennende å høre hvordan den blir mottatt.


Fredag 30. okt ble den lansert på Litteraturhuset i Oslo. Og for en fest det ble for meg. Amalie Skram-salen var mer enn fullsatt, antakeligvis var det nærmere 150 mennesker til stede. Det er imponerende - og rørende. Forlagssjef Anne Veiteberg i Verbum åpnet lanseringen og fortalte litt om boken. Deretter presenterte jeg boken og min prosess, før Didrik Søderlind og Silje Kivle Andreassen ga sine responser. Jeg er så takknemlig for det de sa. Etter lanseringen var det tid for boksalg og signering. Litteraturhuset hadde kjøpt inn 70 bøker. Disse ble borte, og flere måtte gå hjem uten bok. Måtte dette være en indikasjon på at det er et behov for denne boken i markedet. Håper det. Les mer om dette her.

Jeg får mange ulike reaksjoner om dagen. En mann kom bort til meg og sa han ikke ville kjøpe "Tro under tvil" for han var redd han kom til å begynne å tvile hvis han leste den. De fleste gir imidlertid uttrykk for at de gleder seg til å lese om et tema de synes er viktig. Noen har allerede rukket å lese hele boken. Det var spesielt rørende for meg da en mann på over 70 kom og takket meg for boken. Han kjente seg slik igjen i det jeg skrev.

Diverse oppdrag før boklanseringen 30.okt

Siden boklanseringen først var planlagt 5.okt, hadde jeg tatt på meg noen oppdrag der jeg skulle tale om tvil i etterkant av denne dagen. Det er mulig at boken vil være i salg allerede fra neste uke av, men uansett skal jeg tale over temaet noen ganger før selve lanseringen.

15. okt Bibeltime: "Tro under tvil" på Nes Menighetshus, Gvarv, kl 19.30. Arr.: Sauherad og Nes Sokneråd
24. okt Seminar: "Hvordan håndtere tvil?" på Veritaskonferansen på Bibelskolen i Grimstad.
29. okt Torsdagsmøte: "Tro og tvil" i Bø Bedehus, kl 19.00. Arr.: Bø Normisjon

30. okt Boklansering "Tro under tvil" på Litteraturhuset i Oslo, kl 19.30. Arr.: Verbum Forlag

Det er mulig å booke meg for arrangementer videre. Send mail til tamollerbraten@hotmail.com. 

Boklansering "Tro under tvil" får ny dato: 30. okt

5.okt blir det boklansering for  Boklanseringen av "Tro under tvil" på Litteraturhuset i Oslo kl 19.00 utsettes.

NY DATO: 30. okt kl 19.30 på Litteraturhuset i Oslo!


Alle er hjertelig velkomne til Verbum Forlag sitt arrangement.

Didrik Søderlind, ateist, rådgiver i Human-Etisk Forbund og redaktør av tidsskriftet Humanist, vil på boklanseringen komme med en respons på "Tro under tvil". Søderlind har i flere sammenhenger sagt om seg selv at han er en tvilende ateist. Det blir spennende å høre hva han vil si om boken.

Sokneprest i Holmlia menighet, Silje Kivle Andreassen, er klar for å å gi sin respons på "Tro under tvil" på boklanseringen 5. okt, i tillegg til Didrik Søderlind. Silje har i sommer hatt flere morgenandakter på NRK radio. Vi gleder oss til å høre hennes refleksjoner om tvil.

Tvilen som ikke ville gå

Åste Dokka skriver et åpenhjertig og interessant innlegg om tvil i Vårt Land 24. juli under overskriften «Farvel , tvil». Takk for gode tanker om tvil.

Jeg er selv en av dem som har hatt mye tvil knyttet til min tro, og jeg kjenner meg veldig godt igjen i det som Dokka skriver om manglende følelser, manglende gudsnærvær, lite utbytte av kristne aktiviteter og ikke minst alle problematiske tankene rundt trosinnholdet. Selv har jeg jobbet lenge med å komme til rette med min egen tvil. Dette har ført til boken Tro under tvil som kommer på Verbum senere i høst. Jeg håper den kan være et konstruktivt bidrag inn i tenkningen rundt tvil. 

Dokka skriver om tvilen som grunnleggende selvopptatt og navlebeskuende.. Jeg er helt enig med henne i dette. Hun har nå lagt dette bak seg. Også jeg kan se tilbake på livet mitt så langt og se at jeg ikke tviler like mye som før, eller på det samme i dag som for eksempel i tenårene og ung voksen-tiden. Troen har forandret seg, og tvilen har forandret seg. Men tvilen er der fortsatt.  

Jeg har i mange år også jobbet med kristen ungdom om tro og tvil i ulike menigheter, og de siste femten årene som lærer på Sagavoll Folkehøgskole. Mange ungdommer forteller at det ikke har vært mye rom for å snakke åpent og ærlig om tvil i miljøene de kommer fra. Det kan nok være litt overraskende, siden vi lever i en tid hvor mange opplever det som særlig in å tvile. I mange miljøer ønsker man bare å ha fokus på tro og det som bygger opp. Tvil oppfattes som noe som river ned. Men her er det nok ikke enten eller, tenker jeg. Tvil kan også være en ressurs. 

Det er uansett avgjørende viktig at vi skaper trygge rom i kristne miljøer til å snakke åpent og ærlig om tvil, uten skam og uten fordømmelse. Ikke for å dyrke tvilen, men for best å kunne leve med den slik den faktisk er. Tvil kan ofte være sammensatt og en nokså komplisert materie. Så takker jeg for at Dokka kan si farvel til sin tvil, men andre opplever nok at tvilen ikke vil gå. 

Å få hjelp til å leve med sin tvil, er viktig. Noen trenger kloke mennesker å snakke med, andre trenger svar på konkrete spørsmål. Noen trenger sjelesorg, andre trenger apologetikk. Det er mange veier i tvilslandskapet. For noen er det viktig å få hjelp til å løfte blikket fra seg selv, sin egen navle, og over på andre mennesker og Gud. Jeg tror at når tvileren fokuserer på kjærligheten og kjærlighetens kilde, vil ikke tvilen nødvendigvis forsvinne, men kanskje den vil trekke seg litt tilbake, ikke bli fullt så høylytt og krevende. 

I møte med tvilen trengs det klokskap og visdom og mye kjærlighet. Tror jeg.

(Innlegget ble publisert i Vårt Land papir 3. aug, og deretter på verdidebatt.no)