Tvilen som ikke ville gå

Åste Dokka skriver et åpenhjertig og interessant innlegg om tvil i Vårt Land 24. juli under overskriften «Farvel , tvil». Takk for gode tanker om tvil.

Jeg er selv en av dem som har hatt mye tvil knyttet til min tro, og jeg kjenner meg veldig godt igjen i det som Dokka skriver om manglende følelser, manglende gudsnærvær, lite utbytte av kristne aktiviteter og ikke minst alle problematiske tankene rundt trosinnholdet. Selv har jeg jobbet lenge med å komme til rette med min egen tvil. Dette har ført til boken Tro under tvil som kommer på Verbum senere i høst. Jeg håper den kan være et konstruktivt bidrag inn i tenkningen rundt tvil. 

Dokka skriver om tvilen som grunnleggende selvopptatt og navlebeskuende.. Jeg er helt enig med henne i dette. Hun har nå lagt dette bak seg. Også jeg kan se tilbake på livet mitt så langt og se at jeg ikke tviler like mye som før, eller på det samme i dag som for eksempel i tenårene og ung voksen-tiden. Troen har forandret seg, og tvilen har forandret seg. Men tvilen er der fortsatt.  

Jeg har i mange år også jobbet med kristen ungdom om tro og tvil i ulike menigheter, og de siste femten årene som lærer på Sagavoll Folkehøgskole. Mange ungdommer forteller at det ikke har vært mye rom for å snakke åpent og ærlig om tvil i miljøene de kommer fra. Det kan nok være litt overraskende, siden vi lever i en tid hvor mange opplever det som særlig in å tvile. I mange miljøer ønsker man bare å ha fokus på tro og det som bygger opp. Tvil oppfattes som noe som river ned. Men her er det nok ikke enten eller, tenker jeg. Tvil kan også være en ressurs. 

Det er uansett avgjørende viktig at vi skaper trygge rom i kristne miljøer til å snakke åpent og ærlig om tvil, uten skam og uten fordømmelse. Ikke for å dyrke tvilen, men for best å kunne leve med den slik den faktisk er. Tvil kan ofte være sammensatt og en nokså komplisert materie. Så takker jeg for at Dokka kan si farvel til sin tvil, men andre opplever nok at tvilen ikke vil gå. 

Å få hjelp til å leve med sin tvil, er viktig. Noen trenger kloke mennesker å snakke med, andre trenger svar på konkrete spørsmål. Noen trenger sjelesorg, andre trenger apologetikk. Det er mange veier i tvilslandskapet. For noen er det viktig å få hjelp til å løfte blikket fra seg selv, sin egen navle, og over på andre mennesker og Gud. Jeg tror at når tvileren fokuserer på kjærligheten og kjærlighetens kilde, vil ikke tvilen nødvendigvis forsvinne, men kanskje den vil trekke seg litt tilbake, ikke bli fullt så høylytt og krevende. 

I møte med tvilen trengs det klokskap og visdom og mye kjærlighet. Tror jeg.

(Innlegget ble publisert i Vårt Land papir 3. aug, og deretter på verdidebatt.no)