Gratulerer med dagen, Les Miserables!

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen: Jeg digger musikalen Les Miserables. Den er stor, og jeg blir ikke ferdig med den. Jeg har sett den live mange ganger, har lest boken og sett flere av filmene flere ganger. Nei, jeg blir ikke ferdig. Tar bare noen pauser av og til.

I dag fyller musikalen 25 år. Gratulerer! Takk for at du finnes.

"Who am I?" er bare en av mange sterke sanger. Og best av alt, handlingen er meningsfull og utfordrende. En musikal du bare MÅ se.

Teologi for overmennesker

Jeg blir ikke lenger så overrasket over hva enkelte kristne klarer å få seg til å si og mene, men jeg blir ganske oppgitt av at vi gir noen av de særeste både talerstol og sendetid. TV Visjon Norge trekker til seg noen av de særeste.

Forkynneren Thurman Scrivner har skapt store overskrifter i Norge i det siste. Kanalsjef Jan Hanvold syns det er helt greit og har like godt invitert han tilbake til våren, ifølge Vårt Land.

Ekte kristne synder ikke, sier Scrivner, som har satt sinnene i kok ved å hevde at det er direkte sammenheng mellom foreldres synd og barns funksjonshemning, mellom egen synd og egen sykdom, etc.

Han kan vise til en del bibeltekster som går i den retning, men du skal ikke ha studert Bibelen veldig lenge før du skjønner at dette i høyeste grad er spekulativ tolkning. Det er dårlig teologi vi snakker om her. Og dårlig teologi kan fort bli farlig teologi.

Det er ganske typisk at han bruker sitt eget liv som bevis på at teologien er riktig. Han har selv ikke vært syk på over 30 år. Det burde han takk Gud for, men ikke lage teologi ut av. Det at han har vært unormalt frisk, betyr da ikke at han har vært syndefri i alle disse årene. Hvis han tror det, vil jeg hevde at han i hvert fall har syndet på flere måter: Løgn, overmot, vranglære, legge ekstra byrder på vanlige mennesker, etc. Dette er i hvert fall en mulig liste, og hvis han er et helt normalt menneske som meg, vil listen være lang og lenger enn lang.

Men jeg har jo vært syk både titt og ofte, så det står vel dårlig til med min tro da? Ja, det kan godt være at det står dårlig til med mitt Gudsforhold også. Du skal ikke se bort fra det. Om du kan lese det av ved å se på sykdomsstatistikken min, er jeg likevel svært skeptisk til om lar seg gjøre.

Det rare er at når jeg er nede, enten fysisk eller psykisk, har jeg kanskje mer med Gud å gjøre enn når jeg er oppe og frisk. Litt merkelig det kanskje.

Jan Hanvold mener han fikk kreft fordi han syndet. Hvis vi hadde holdt oss på et generelt plan, at sykdom og død er et resultat av at menneskene har gjort opprør mot Gud, er jeg med på det. Men på individuelt plan er det grusom teologi. Jesus tok da avstand fra slike tanker, gjorde han ikke?

Hvorfor kommer det så mye overmenneskestoff fra enkelte amerikanske miljøer? Og hvorfor i all verden inviterer vi dem til Norge?

Daniel Mendelsohns Forsvunnet

Jeg har nettopp avsluttet lesingen av Daniel Mendelsohns koloss av en bok, "Forsvunnet", der vi følger hans jakt på sin egen families historie fra andre verdenskrig. Tiden er i ferd med å renne ut i forhold til å kunne snakke med personer som opplevde det som skjedde. I utgangspunktet virker Mendelsohns prosjekt nesten helt håpløst, for det finnes nesten ingen igjen som kjente de personene han ønsker å finne historien til.

Daniel Mendelsohn er amerikansk jøde fra en familie som en gang tilhørte det lille stedet Bolechow. Hans bestefar kom seg til USA før andre verdenskrig startet. Daniel vokser opp med historien om at bestefarens bror Schmiel og hans familie ble værende og senere drept av tyskerne, i likhet med nesten alle andre jøder i området. Men ingen i familien vet egentlig helt hva som skjedde.

Dette er en veldig annerledes bok om andre verdenskrig. Det er vel mer riktig å si at det egentlig er en bok om historie, om å fange historien før den blir borte. Vi har et behov for å se oss tilbake, noen mer enn andre. Vi ønsker å forstå vår egen historie, det har med vår identitet å gjøre.

Denne jakten fører Mendelsohn jorden rundt til gamle Bolechow-boere som bare husker små bruddstykker av det han er ute etter. Det blir til et fascinerende puslespill der bit for bit legges for å få et bilde. Og det skal vise seg at det ofte er små tilfeldigheter som gang på gang fører til nye opplysninger.

Det finnes ingen mirakler, ingen magiske slumpetreff. Man kan bare speide, og til slutt få se, det som hele tiden har vært der.

Skriver Mendelsohn i slutten av boken. Historien til menneskene som har levd vil bli borte, slik historien til enkeltmennesker fra f.eks. antikken for alltid er borte. Vi aner noe generelt, men lite om hver skjebne. Vi kan redde noen av historiene mens folk ennå husker. Så derfor er det viktig for Mendelsohn å ikke slå seg til ro med at de ble drept under krigen, men forsøke å redde så mye som mulig av 6 slektningers historie så nøyaktig som mulig.

Derfor blir det mange detaljer, svært mange detaljer i denne boken. Til tider opplevde jeg den stillestående, men det er noe her som nettopp av den grunn blir kanskje enda mer fascinerende. Hvorfor så opptatt av detaljene? Hvorfor ikke bare slå seg til ro med at de ble drept? For Mendelsohn blir denne jakten på detaljer et forsøk på å bli kjent med og å vekke til live slektninger han aldri har kjent. Han ønsker nærmest å fjerne tidsskillet, og skillet mellom døde og levende. Kanskje det egentlig er noe av det vi gjør når vi søker bakover.

Han gjør et genialt fortellergrep ved å parallellt fortelle fra historiene i 1 Mosebok og utlegninger av disse. Selv om han selv ikke er en troende jøde, og egentlig ikke har hatt noe nært forhold til disse fortellingene, får han her fortalt sitt folks historie samtidig med sin personlige historie. Disse fortellingene beriker, utfyller og utfordrer hverandre.

Alt i alt en bra bok, men som sagt, veldig lang med veldig fokus på små detaljer, som i lys av prosjektet gir god mening.

Barn uten venner og ulykkelige barn

Bloggeren Virrvarr har nok en gang skrevet en god tekst på sin blogg. Denne gangen om barndom og vennskap.

Min største fiende i oppveksten var en barnesang med tittelen «Jeg er glad for å ha en venn».

Skriver hun.

Det var imidlertid ikke mangelen på gode rim som gjorde sangen skumlere enn Snehvits stemor. Det var det faktum at jeg ikke hadde en venn store deler av barneskolen, mens velmenende voksne tvang meg til å uttrykke min takknemlighet for det ikke-eksisterende vennskapet i plenum.

Jeg har ofte tenkt på noe av det samme. Les gjerne hele innlegget til Virrvarr. Hun skriver også litt mer om bestevenn-problematikken blant jenter.

Jeg blir sittende igjen med noen tanker: Er det slik at voksne maler et rosenrødt bilde av barn og barndom, trer dette nedover hodene på barna, og dermed tvinger fram en virkelighet som ikke finnes? Mange barnesanger handler også om hvor glade og lykkelige de er. Kan dette være et uttrykk for voksnes ønsker eller behov for at barna skal være lykkelige og glade?

Har ateister samme mentalitet som pietister?

Et tips fra Helge Torvund på Twitter førte meg til artikkelen "Ateisme og avholdsmentalitet" av Bjarne Benjaminsen i Gateavisa. Jeg tviler på at ateister generelt setter pris på artikkelen som mener moderne ateisme er pietistisk avholdsmentalitet - alt eller ingenting.

Benjaminsen skriver bl.a.:

Det er påtagelig hvor mange av opplysningstidens ivrigste ateister som var strenge protestanter innen de konverterte (visste du f. eks. at anarkismens gudfar William Godwin var gammel innbitt calvinist?). Den dag i dag er ateismen mest utbredt i (gamle) protestantiske områder, til og med katolikker har stort sett et mer ubesværet forhold til troen (til tross for alle gnisningene kirkens mange overgrep har etterlatt seg).

Doktrinær ateisme er en variant av pietistisk avholdsmentalitet, de moderne ateistene overtok det evige ja-eller-nei fra protestantismen. Den misjonerende ateisten finner således min hang til mystikk og magi suspekt, fordi den assosieres med ymse makthaveres overgrep i religionens navn. Men jeg spør på samme vis som før: Skal ikke jeg kunne la meg begeistre av Rumis, Cusanus og Novalis Gud, pga. inkvisisjonen og tredveårskrigen? Skal ikke jeg kunne følge Kierkegaards subjektive hengivelse til Forholdet som har satt hele forholdet, til det som eksisterer meg, pga. mullah Omar og Khomeini? Tilsier kreasjonistenes urimelighet at jeg må brenne Augustins Bekjennelser og brekke Princes Lovesexy i to? Er Martin Luther King et dårlig forbilde fordi han “deler tro” med korsfarerne?

Nå er det min tur til å svare et rungende nei! Jeg nekter å la avholdsmentaliteten tømme livet mitt for det innhold jeg har fylt det med gjennom år av motstridende tanker, betraktninger av skjønnheten og levd liv. Jeg drikker min vin, danser, kopulerer, og synger lovsanger til Gud på hver hei og hver mo. Livet er for dyrebart til å ødsles bort i (selektiv) symbolsk solidaritet. Til syvende og sist er ingen tjent med en slik livsfornektelse.

Jeg sier bare: He he. Morsomt å lese var det i hvert fall.

Lite kunnskap om tro blant kristne

Etter en lang pause er det på tide å begynne å blogge litt igjen. Og da starter jeg like gjerne med en interessant undersøkelse fra USA om tro.

Det viser seg at ateister og agnostikere ofte kan mer fakta om tro enn det mange kristne kan, skriver blant annet svenske Dagen. Om det samme ville vært resultatet i Norge, vet vi jo ikke. Men for meg blir dette en påminnelse om at vi som jobber med undervisning i Bibelkunnskap, troslære og kirkehistorie, ikke må sove i våre egne timer. Her har vi en jobb å gjøre.

For det er en sterk tendens i kristne miljøer til at opplevelser og god stemning får atskillig mer fokus enn kunnskap. Menighetsfakultetet har nettopp gått ut med at dagens prestestudenter kan mye mindre fra før enn det som var vanlig for bare noen år siden. Jeg er ikke sikker på at jeg liker tendensen.

Kunnskap frelser ikke, men uten kunnskap er det fritt fram for mye rart.

Adam Hamilton som är pastor i en metodistkyrka och författare till boken "När kristna missförstår" säger:

- Jag tror att många kristna accepterar det de hör som sant och undersöker inte vidare. Konsekvensen blir att de tror det egna sammanhanget har sanningen. Det är inte sunt för någon, oavsett vilken tro man har, säger han.

Jeg syns det er helt flott at ateister kan mye om kristen tro, og de må gjerne vinne noen spørrekonkurranser. Men det er lite betryggende hvis kristne ikke ser verdien av å vite litt mer. Jeg ønsker meg kunnskapstørste kristne.

Litt skrivesperre

Siden dager har kommet og gått uten at inspirasjonen til å skrive har kommet, legger jeg like godt ut en favorittsang. Det er alltid deilig å lytte til Pink Floyd, og Comfortably Numb er stor.