Tvil gir ikke status blant kristne

Det kan hende at å flagge tvil gir status i noen miljøer. Det kan hende at å si at man tviler, blir sett på som en fordekt måte å beskrive seg selv som intelligent på, i visse miljøer. Men min opplevelse fra kristne miljøer er at det på ingen måte er gitt at du blir populær eller får noen som helst form for økt status hvis du står fram som tviler. Snarere tvert i mot. Kristne liker å høre om troshelter.

Dette tror jeg ikke alle er klar over. Mitt bokprosjekt, "Tro under tvil", har veldig lite med de to første holdningene å gjøre. Dette er først og fremst et ærlighetsprosjekt der jeg har satt min egen tro og tvil under lupen. Og jeg håper og tror at de som leser boken, fort vil oppdage det. 

Derfor er jeg takknemlig for at journalisten Håvard Nyhus og humanisten Didrik Søderlind leser og forstår hva jeg skriver her og her. 

Man blir ikke nødvendigvis populær i kristne miljøer av å stå fram som tviler, i hvert fall ikke alle steder. Noen opplever det vanskelig å forholde seg til tvil. Men jeg får tilbakemeldinger fra kristne tvilere der ute om at de kjenner seg igjen. Og det er det viktige.

Jeg vil tro, og jeg vil være ærlig. Jeg tror Gud tåler det. Jeg tror ærlighet er eneste måten å nærme seg Gud på. Og jeg håper at kristne miljøer tåler ærlighet fra kristne tvilere!

Boken er i salg - spennende tider.

Da skal "Tro under tvil" være tilgjengelig over alt hvor det selges bøker, både på nett og i bokhandler. Det blir utrolig spennende å høre hvordan den blir mottatt.


Fredag 30. okt ble den lansert på Litteraturhuset i Oslo. Og for en fest det ble for meg. Amalie Skram-salen var mer enn fullsatt, antakeligvis var det nærmere 150 mennesker til stede. Det er imponerende - og rørende. Forlagssjef Anne Veiteberg i Verbum åpnet lanseringen og fortalte litt om boken. Deretter presenterte jeg boken og min prosess, før Didrik Søderlind og Silje Kivle Andreassen ga sine responser. Jeg er så takknemlig for det de sa. Etter lanseringen var det tid for boksalg og signering. Litteraturhuset hadde kjøpt inn 70 bøker. Disse ble borte, og flere måtte gå hjem uten bok. Måtte dette være en indikasjon på at det er et behov for denne boken i markedet. Håper det. Les mer om dette her.

Jeg får mange ulike reaksjoner om dagen. En mann kom bort til meg og sa han ikke ville kjøpe "Tro under tvil" for han var redd han kom til å begynne å tvile hvis han leste den. De fleste gir imidlertid uttrykk for at de gleder seg til å lese om et tema de synes er viktig. Noen har allerede rukket å lese hele boken. Det var spesielt rørende for meg da en mann på over 70 kom og takket meg for boken. Han kjente seg slik igjen i det jeg skrev.

Diverse oppdrag før boklanseringen 30.okt

Siden boklanseringen først var planlagt 5.okt, hadde jeg tatt på meg noen oppdrag der jeg skulle tale om tvil i etterkant av denne dagen. Det er mulig at boken vil være i salg allerede fra neste uke av, men uansett skal jeg tale over temaet noen ganger før selve lanseringen.

15. okt Bibeltime: "Tro under tvil" på Nes Menighetshus, Gvarv, kl 19.30. Arr.: Sauherad og Nes Sokneråd
24. okt Seminar: "Hvordan håndtere tvil?" på Veritaskonferansen på Bibelskolen i Grimstad.
29. okt Torsdagsmøte: "Tro og tvil" i Bø Bedehus, kl 19.00. Arr.: Bø Normisjon

30. okt Boklansering "Tro under tvil" på Litteraturhuset i Oslo, kl 19.30. Arr.: Verbum Forlag

Det er mulig å booke meg for arrangementer videre. Send mail til tamollerbraten@hotmail.com. 

Boklansering "Tro under tvil" får ny dato: 30. okt

5.okt blir det boklansering for  Boklanseringen av "Tro under tvil" på Litteraturhuset i Oslo kl 19.00 utsettes.

NY DATO: 30. okt kl 19.30 på Litteraturhuset i Oslo!


Alle er hjertelig velkomne til Verbum Forlag sitt arrangement.

Didrik Søderlind, ateist, rådgiver i Human-Etisk Forbund og redaktør av tidsskriftet Humanist, vil på boklanseringen komme med en respons på "Tro under tvil". Søderlind har i flere sammenhenger sagt om seg selv at han er en tvilende ateist. Det blir spennende å høre hva han vil si om boken.

Sokneprest i Holmlia menighet, Silje Kivle Andreassen, er klar for å å gi sin respons på "Tro under tvil" på boklanseringen 5. okt, i tillegg til Didrik Søderlind. Silje har i sommer hatt flere morgenandakter på NRK radio. Vi gleder oss til å høre hennes refleksjoner om tvil.

Tvilen som ikke ville gå

Åste Dokka skriver et åpenhjertig og interessant innlegg om tvil i Vårt Land 24. juli under overskriften «Farvel , tvil». Takk for gode tanker om tvil.

Jeg er selv en av dem som har hatt mye tvil knyttet til min tro, og jeg kjenner meg veldig godt igjen i det som Dokka skriver om manglende følelser, manglende gudsnærvær, lite utbytte av kristne aktiviteter og ikke minst alle problematiske tankene rundt trosinnholdet. Selv har jeg jobbet lenge med å komme til rette med min egen tvil. Dette har ført til boken Tro under tvil som kommer på Verbum senere i høst. Jeg håper den kan være et konstruktivt bidrag inn i tenkningen rundt tvil. 

Dokka skriver om tvilen som grunnleggende selvopptatt og navlebeskuende.. Jeg er helt enig med henne i dette. Hun har nå lagt dette bak seg. Også jeg kan se tilbake på livet mitt så langt og se at jeg ikke tviler like mye som før, eller på det samme i dag som for eksempel i tenårene og ung voksen-tiden. Troen har forandret seg, og tvilen har forandret seg. Men tvilen er der fortsatt.  

Jeg har i mange år også jobbet med kristen ungdom om tro og tvil i ulike menigheter, og de siste femten årene som lærer på Sagavoll Folkehøgskole. Mange ungdommer forteller at det ikke har vært mye rom for å snakke åpent og ærlig om tvil i miljøene de kommer fra. Det kan nok være litt overraskende, siden vi lever i en tid hvor mange opplever det som særlig in å tvile. I mange miljøer ønsker man bare å ha fokus på tro og det som bygger opp. Tvil oppfattes som noe som river ned. Men her er det nok ikke enten eller, tenker jeg. Tvil kan også være en ressurs. 

Det er uansett avgjørende viktig at vi skaper trygge rom i kristne miljøer til å snakke åpent og ærlig om tvil, uten skam og uten fordømmelse. Ikke for å dyrke tvilen, men for best å kunne leve med den slik den faktisk er. Tvil kan ofte være sammensatt og en nokså komplisert materie. Så takker jeg for at Dokka kan si farvel til sin tvil, men andre opplever nok at tvilen ikke vil gå. 

Å få hjelp til å leve med sin tvil, er viktig. Noen trenger kloke mennesker å snakke med, andre trenger svar på konkrete spørsmål. Noen trenger sjelesorg, andre trenger apologetikk. Det er mange veier i tvilslandskapet. For noen er det viktig å få hjelp til å løfte blikket fra seg selv, sin egen navle, og over på andre mennesker og Gud. Jeg tror at når tvileren fokuserer på kjærligheten og kjærlighetens kilde, vil ikke tvilen nødvendigvis forsvinne, men kanskje den vil trekke seg litt tilbake, ikke bli fullt så høylytt og krevende. 

I møte med tvilen trengs det klokskap og visdom og mye kjærlighet. Tror jeg.

(Innlegget ble publisert i Vårt Land papir 3. aug, og deretter på verdidebatt.no)

Bok om tvil kommer snart

Nå nærmer det seg utgivelse av boken Tro under tvil. Boken kommer i månedsskiftet sept/okt og gis ut på Verbum Forlag. Wow! Jeg jobber nå med siste finpuss. Gleder meg veldig til å holde den i hånda!

Denne boken har jeg hatt lyst til å skrive i mange år, og endelig åpnet det seg en mulighet til å få realisert prosjektet. Mange bøker er lest og mye stoff er blitt samlet i disse årene mens jeg har planlagt boken. Det har vært veldig interessant. Samtidig har jeg ønsket å skrive en personlig bok med nokså stor vekt på egne erfaringer som tviler. Jeg har snakket med ungdom om tro og tvil i flere tiår og håper at mange vil kjenne seg igjen i noe av det jeg skriver om.

Bokskrivingen har gått sterkt utover bloggingen, men nå vil det bli litt mer tid framover til bloggen også, håper jeg.

Målgruppen for Tro under tvil er unge voksne, ca 20 - 40 år. Det er i hvert fall denne gruppen jeg har hatt i tankene, men jeg håper at både yngre og eldre vil kunne få noe ut av boken.

Det finnes ikke mange bøker på norsk om tvil, så jeg håper at denne vil fylle et lite tomrom på akkurat dette området. Er spent på mottakelsen av min første bok. 

Fordomsknuserne

Didrik Søderlind og Stian Kilde Aarebrot har nylig kommet ut med bok, Presten og Ateisten, utgitt på Vårt Land Forlag og Humanist Forlag. Jeg hadde store forventninger til denne boken, og leste den ferdig allerede før de rakk å lansere den på torsdag. (Jeg fikk dessverre ikke vært der). Boken består av brev om tro og tvil og mye annet mellom disse to kameratene skrevet over en 10-måneders periode i 2014. Det er en lettlest og god bok, selv om den kanskje er litt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. På sitt beste graver den dypt i troshistorien til forfatternes liv.

Didrik har for lengst knust mange av mine fordommer om ateister og humanetikere. Jeg har fulgt mye av det han har skrevet og engasjert seg i over noen år nå, og jeg har også fått anledning til å treffe han ved noen anledninger, samt hatt kontakt med han på sosiale medier. Han er et utrolig spennende menneske, rett og slett. Stian, presten, har jeg aldri møtt eller hatt kontakt med, selv om jeg etter hvert også har lest en del av hva han har skrevet i Vårt Land o.l. Jeg vet at vi har veldig mange felles venner, så så fryktelig langt vekk er han vel sånn sett ikke. Dessuten er vi begge fra Hedmark.

I boken blir vi ganske godt kjent med begge brevskriverne. Brevets form er jo en svært personlig kommunikasjonsform og vi blir på mange måter tatt med inn i det private forholdet mellom disse to. Av og til tenker jeg nok at det kan bli litt vel intimt, men det kan også skyldes at jeg mest er ute etter å lese hva de tenker om de store spørsmålene. En annen utfordring med brev som form er at det lett kan bli springende og usystematisk fordi man helst skal svare på alle små og store utfordringer gitt i det brevet man mottok. Jeg skulle til tider ønsket meg mer redigering av innhold her, men det ville vel brutt med konseptet, kanskje. Alt i alt fungerer det godt.

Det er to svært oppegående representanter for hvert sitt livssyn vi møter her. De er likandes folk, og de knuser ikke bare fordommene til hverandre, men helt sikkert svært mange leseres fordommer også. De stiller spørsmål og utfordrer stadig sine egne standpunkter. Jeg liker det. På den måten blir de litt sårbare også, men først og fremst er det ærligheten som preger boken. Og slikt blir det ikke skyttergravskrig av. En veldig spennende progresjon avsløres mellom dem: Først hadde begge fordommer om hverandres tro, så finner de ut at de deler mange tanker som gjør dem likere hverandre enn de først trodde, men i løpet av skrivingen oppdager de mer av de virkelig dype forskjellene som gjør at de ikke står for det samme. Didrik forblir ateist, Stian forblir kristen. De er svært like på mange områder, men likevel er det en kløft mellom dem. Et paradoks er det likevel, og det syns jeg er litt artig, at Didrik kanskje er mer religiøs av legning enn Stian, selv om oppveksten skulle ha ført til det motsatte.

At brevskrivingen foregår mens den ene blir far og den andre mister et barn i mors liv, må ha vært svært tungt for dem. Vi blir tatt med inn i eksistensielle konflikter og må vel bare takke for at de gir oss dette. Gripende lesning. At presten skal leve fjorten dager uten bønn og ateisten leve fjorten dager i bønn, er mer et eksperiment, litt lek og litt alvor. Jeg vet ikke hvor seriøse slike eksperimenter egentlig kan bli, men det blir artig stoff av det. Når de deler livs- og troshistorie, og knytter disse til hvorfor de mener som de mener, er de kanskje på sitt beste. Livshistorie og troshistorie er noe av det meste spennende jeg vet om. Men her er det mye smak og behag fra min side, selvfølgelig.

Jeg har en følelse av at siste del av boken faller litt i spenning og intensitet. Det føles litt som om de begynner å gå på tomgang. Men for all del, også der serveres det gode tanker og refleksjoner.

Jeg er overbevist om at denne boken vil gjøre noe med fordommene til mange. For fordommer er det nok av i Human-Etisk Forbund, i pinsebevegelsen, i Den norske kirke, ja, hvem er det vi ikke skal nevne? Vi kan fortsette å ha fordommene våre ved å si at Didrik er unntaket, eller at Stian er unntaket, eller vi kan gjøre et forsøk på å lytte mer på historiene til hverandre.

Jeg har også kommet fram til at jeg ofte føler med slektskap med folk som er åpne og ærlige om sin egen tvil i forhold til sitt livssyn eller de store spørsmålene, enn jeg er med de som er skråsikre i sin sak. Skråsikre ateister er det nok av, skråsikre kristne også. Forfatterne bak Presten og Ateisten har mange meninger, men de framstår som alt annet enn skråsikre representanter for sine livssyn.

Anbefales til alle med fordommer! (Jeg er litt usikker på hvor mange som da er igjen)