Hvorfor jeg ikke liker Paulus

Som lærer og pedagog er jeg alltid på jakt etter spennende måter å undervise på. Bruk av film er kanskje ikke så originalt lenger, men det er en god avveksling. Jeg har i mange år nå undervist i Innføring i NT. Og jeg har brukt filmen "Paulus" når jeg skal gå gjennom Apostlenes Gjerninger. Filmen er en del av serien Bibelen og kom ut i 2000.

Jeg har hørt at den også brukes på videregående skoler i religion. Greit nok det, men den er etter min mening ganske dårlig. Så da vil jeg gjerne at det ligger en kritisk kommentar av filmen tilgjengelig på nettet også, selv om den kommer minst 10 år etter at jeg begynte å bruke filmen.

Hva er problemet? Vel, det er vel ikke akkurat verdens beste skuespill vi snakker om her, for å si det litt forsiktig. Johannes Brandrup gjør en ok rolle som Paulus, men flere av de andre rollene overspilles som bare det. Beklager, dere som liker filmen, men jeg tror det krever ekstra positiv innstilling til filmen for ikke å se det. Litt arrogant sagt, kanskje, men, men ... Poenget mitt er likevel ikke dette.

Filmskaperne har funnet på en bestevenn til Paulus, Ruben, som er saddukeer. Ruben og hans kjæreste, etter hvert kone, Dina (for øvrig svært god på overspilling), spiller en svært sentral rolle i filmen. Men hvorfor? Jo, de får ganske greit fram at det var to partier, saddukeere og fariseere, og at Paulus tilhørte det siste. Vi lærer litt om forskjellene. Bra det. Men hvorfor så store roller til noen som ikke finnes i bibelfortellingen i det hele tatt?

Det er til og med Ruben, ikke Paulus, som framstilles som selve kristenhateren. Hvorfor i all verden har de gjort det? Det står da vitterlig i Bibelen, som forøvrig er eneste kilde vi sitter på, at Paulus var en svært ivrig kristenforfølger. Ved steiningen av Stefanus står det at de som kastet steiner la kappene sine for Paulus' føtter og at han var enig i steiningen. I filmen framstiller de det som om Paulus hadde stor sympati med de kristne, at det var Rubens påvirkning og press som gjorde han til forfølger. Men selv da virker det halvhjertet i filmen. I Apg 8, 3; 9,1 og Gal 1, 13 er det derimot tydelig at Paulus er svært aktiv og overbevist i sin iver. Jeg får en sterk følelse av at filmskaperne ønsker å skape en Paulus kristne tv-seere kan få sympati med, selv før han blir kristen.

I disse dager viser NRK David Suchets dokumentar om Paulus. Der får vi et langt mer riktig bilde av Paulus, tror jeg. Der får vi møte en energibunt av en apostel, både før og etter omvendelsen. Troverdig.

Blant de første kristne var det et problem som plaget mer enn andre: Hva skulle de gjøre med hedningene som ble frelst? Skulle de pålegges å holde Moseloven, eller ikke? Dette var ingen liten konflikt. I Apg 15 aner vi noe av den sterke spenningen som preget dette spørsmålet. De kranglet skikkelig. I filmen blir dette fremstilt som et enkelt og koselig møte med ganske god stemning. Hvorfor det? Er det nok en gang for å at ikke Paulus eller noen andre skal komme litt dårlig ut av det? Jeg vet ikke, men det er så unødvendig å tukle med dette i en film som liksom skal være fra Bibelen.

Så, bortsett fra at det er mye dårlig skuespill, unødvendig mye fokus på Ruben og Dina, feil framstilling av Paulus og en platt gjengivelse av apostelmøtet, kan filmen brukes til å si noe om Paulus.

Sånn, da var det sagt, eller skrevet. Den som er såret nå, får heller skrive en kommentar. Les heller boka, og fyll på med David Suchets serie.