Jeg både tror og tviler

(Teksten er skrevet til Menighetsbladet Helsing i Sauherad)

Det er litt rart dette, at mange av de som regelmessig går i kirken eller er med i kristne aktiviteter, ofte framstår som så sterkt troende. Eller kanskje riktigere: Så lite tvilende. Det rare ligger i at de aller fleste av disse kan fortelle om ganske mye tvil i sin kristentro når du begynner å snakke med dem.

Jeg har møtt noen få som sier at de aldri tviler. Slik har ikke jeg det.

Nå kan man jo tvile på ganske mye da, og akkurat der er vi svært forskjellige. Man kan tvile på at Gud eksisterer, på Jesus, på kirkens trosbekjennelse, på kirken, på kristne, på at man selv er kristen, på at man er bra nok (for Gud?), på sin egen ærlighet og godhet, på sin helhjertethet, osv.

Mange ganger kan tvil virke svært intellektuell, men ikke sjelden sitter den vel så sterkt i følelsene. «Tenk om det egentlig ikke er sant» kan være begge deler.

Vi må nok innrømme at tvileren i mange kristne sammenhenger har fått en svært dårlig behandling, selv om jeg tror det blir mindre og mindre av det. Tvil er naturlig, menneskelig og den kan til og med være av det gode. Tvilen kan få meg til å tenke nøyere gjennom hva jeg står for, og den kan få meg til å undersøke om det holder. Det er et tegn på usunnhet dersom tvil må forties og holdes nede. Slipp den fram, snakk om den. Gi den rom.

Dette er ikke det samme som å si at tvil skal dyrkes. For tvil har unektelig det ved seg at den kan føre mennesker bort fra Gud. Tvil kan føre til mye personlig smerte. Løsningen ligger bare ikke i å fortie, men i å møte på en god måte.

Jeg er fascinert av hvor sterk plass tvil har i kristendommen. Bibelen slipper tvilen til. «Har Gud virkelig sagt?», «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?», «Hvorfor er du så langt borte, Gud?», osv. For ikke å snakke om at en av disiplene fikk tilnavnet Tvileren, altså Tomas. Noen har sagt at kristendommen er tvilens religion. Det er mulig det.

Når jeg sier at jeg tror på Gud, når jeg sier at jeg er en kristen, har jeg ikke sagt noe om at jeg skråsikker på alt. Jeg har sagt noe om at jeg gjerne vil leve i et forhold til Gud og ønsker å følge Jesus, men du verden så mange hvorfor-spørsmål og klager fra meg disse må utholde fra meg. Og jeg tror til og med de tåler det. Tomas fikk aldri beskjed om at han måtte pakke sakene sine og forlate disippelflokken fordi han ikke trodde nok.

Det er litt rart det med sterk tro også. For hvor lett er det ikke å tenke at det er den troen som er fri for tvil som er sterk. Men tenk om det er slik at den troen som kan leve side om side med sin tvil, som egentlig er den sterke? Den svake troen er kanskje den som forsvinner hvis tvilen får en stemme?

Jeg er for øvrig ikke så opptatt av dette med sterk og svak tro. En sterk tro gir lett assosiasjoner til skråsikkerhet og blind tro. Og det er jo ikke bra. Da liker jeg bedre et uttrykk som moden tro. En tro som er trygg nok til å romme spenningene både i troen og livet. Jeg tror det er det Bibelen ønsker for oss.

Jeg tror forresten ikke Gud spør «Hvor mye tro har du?», men heller «Vil du ha med meg å gjøre?». Da svarer jeg: «Det vil jeg gjerne, selv om jeg ikke forstår alt og kan alt om deg. Men har du tid og tålmodighet til at jeg kan stille noen vanskelig spørsmål og protestere litt også?». Da tror jeg han svarer: «Ja, selvfølgelig. Det skulle da bare mangle. Kom, la oss gå sammen!»

 

Owe Wikström om kristne og rasjonaliteten

Det blir ikke så mye blogging på meg denne sommeren. Men legger her ut et par sitater fra den svenske professoren Owe Wikström.

Hos noen kristne har det vært en mistenkeliggjøring av vitenskap og fri kritisk tenkning. Menneskelig rasjonalitet har blitt sett på som unødvendig, siden alle svar "likevel står i Bibelen". Forakten for sannhetssøken og for de vitenskapelige modeller som stadig bygges og kritiseres i den lærde verden, har iblant vært farlig naiv. Menneskelig tankeklarhet trenger ikke slappes fordi et menneske overgir seg til Gud. Det indre åndelige liv handler verken om indre unnvikende følelser eller om ureflektert underkastelse under ytre autoriteter.

Også menneskets tanke er en gave. Den har likevel sine begrensninger. Mennesket når en slags ytterste grense når tanke og intellekt slås ut, den tilstand som eksistensialistene kalte det absurde, og som Jaspers kalte grensesituasjoner. Slik jeg ser det finner en der igjen de tomrom, det mørke der den andre virkelighet kan gjøre seg kjent.

Sitatetene er hentet fra en meget bra bok utgitt i 1994, Mørket som blender. En bok om åndelig veiledning.

Augustin om kristne og vitenskap

Kirkefader Augustin skrev sin oppsiktsvekkende bok Bekjennelser rundt år 400 e.Kr. Her uttaler han seg også om kristnes forhold til vitenskap. Det får være dagens blogginnlegg.

Når jeg hører en eller annen kristen bror som ikke har greie på vitenskap og tar feil av den slags spørsmål, da ser jeg med overbærenhet på mannen og hans meninger. Jeg kan heller ikke innse at det skader ham om han kanskje ikke vet hvordan den skapte verden er ordnet og innrettet, bare han ikke har en uverdig tro på deg, Herre, som har skapt alt. Skadelig er det derimot dersom han mener at disse spørsmålene hører med til selve troslærense vesen, og er freidig nok til å holde fast ved påstander om ting som han ikke har kjennskap til.

Dine tanker om tvil?

Det er en viss fare for at det blir litt lite aktivitet på denne bloggen i tiden framover, men skal love å komme sterkere tilbake.

Jeg har bestemt meg for å jobbe litt grundig med temaet "Tvil" en periode. Vet ikke helt hva det skal føre til, om det bare blir noe som kommer bloggen til gode eller om det blir noe mer ut av det. Vi får se.

Men jeg er i hvert fall interessert i å høre ulike tanker om tvil, gjerne dine. Send gjerne noen ord om hva du tviler på, hvordan tvilen arter seg, eller noe annet interessant om tvil til meg. Epost: tamollerbraten@hotmail.com

Timothy Keller om ekteskapet

Dette foredraget av Timothy Keller er veldig tankevekkende. Spennende.

Takk til Hallvard Jørgensen som la ut denne på bloggen sin.

Å akseptere tilfeldigheter - også som kristen

Vi mennesker er svært opptatt av å se sammenhenger og mening i det som hender oss. Det er typisk oss å være overtroiske. Det er det vel lite tvil om!? Å akseptere at mye av det som hender rett og slett er tilfeldig, ligger ikke for oss.

Dette var tema for Petter Schervens program "Typisk deg" denne uken. Interessant program. Den amerikanske psykologen B.F.Skinner gjorde et oppsiktsvekkende funn allerede i 1947 der han viste at også duer ser etter sammenhenger der hvor tilfeldighetene råder. Mange har gjort tilsvarende tester på mennesker. Vi takler dårlig at det ikke er system i det som hender oss, og vi anstrenger oss hardt for å avsløre systemet, mens vi mange ganger faktisk selv finner på hele greia selv. Når vi har avslørt systemet, tror vi også av vi kan påvirke det. Vi tenker årsak-virkning, og når vi ikke vet årsaken, finner vi opp den.

Dette er kjent psykologi. Men det griper fort inn i hva vi tenker om verden vi lever i.

Idrettsutøvere, skuespillere og musikere skal prestere foran publikum. De søker maks konsentrasjon og maks prestasjon. Ganske mange forteller at de går gjennom visse ritualer, har på seg visse klær, etc. for på den måten å ta kontroll på tilfeldighetene. Man snakker om lykkeditt og lykkedatt som man må ha med seg eller på seg fordi de har opplevd at det påvirket resultatet tidligere. Overtroen sitter løst.

Og når noe har skjedd, prøver vi altså å forstå hvorfor noe skjedde. Selvfølgelig er ikke alt som hender oss tilfeldig, men mange ting er det. I stedet for å tolke som tilfeldigheter, kan vi si at det skjedde fordi jeg skulle forstå det eller det, eller fordi jeg ikke hadde vært snill, osv.

En del kristne (og andre religiøse), kanskje til og med mange, har nok en tendens til å neglisjere denne psykologiske innsikten. For er det ikke en mening med det som skjer? Er det ikke en mening med alt som skjer?

Her er vi inne på et tema som fort kan oppleves litt truende for en del troende, tror jeg. Særlig hvis vi kobler inn bønn og Guds vilje. Hvis du har bedt til Gud om at noe skal skje, også skjer det, kan det da likevel være tilfeldig?

Ateister nøler ikke med å trekke fram dette poenget, forståelig nok. Men det bør være i den kristnes interesse også å reflektere over dette, mener jeg. Gud blir nemlig ikke mindre Gud av at det som er tilfeldig tolkes som tilfeldig.

Jeg tror det er vanskelig å forsvare at det er en mening bak alt som skjer, eller at Gud styrer alt som skjer. Det er en skjebnetro kristne bør ta et oppgjør med. Jeg har tidligere skrevet noe om det her. Hvis jeg har fri vilje, du har fri vilje, og verden er utrolig kompleks, MÅ mye være tilfeldig!

Det betyr altså ikke at ALT er tilfeldig. Når min kjære gir meg en presang til bursdagen min, er den neppe tilfeldig. Enda mindre hvis det er noe jeg spesielt har ønsket meg. Når jeg får karakterer på en eksamen, er den forhåpentligvis heller ikke tilfeldig.

At noe som er tilfeldig, kan brukes til noe meningsfullt, eller tolkes til noe som jeg lærte noe av, etc. er en helt annen sak. Slik kan f.eks. Gud bruke noe som har hendt deg til å lære deg noe om kjærlighet.

Å leve i en verden der mye er tilfeldig, og samtidig holde fast på at Gud kan svare på en bønn eller ville noe spesielt, er ikke en helt lett øvelse. Det er kanskje lurt å være litt ydmyk for at vi ikke alltid ser hele bildet. Vi vil dessuten alltid kunne tolke det meste av det som skjer rundt oss på forskjellig måte. Ingenting er i seg selv innlysende og entydig. Livssyn og personlig overbevisning bestemmer mye her.

Mange tenker nok at når vi har lagt noe framfor Gud, så styrer han alt som skjer. Jeg er ikke sikker på det. Jeg tror Gud er med oss i det som skjer, men ikke at han har styringen på alt som skjer. Vi er ikke bare brikker i et spill, men spiller selv en stor rolle i våre liv.

Å sette ord på sin tvil

Jeg har lagt merke til to ting i kristne sammenhenger gjennom mange år:

1. Når kristne setter ord på sin tvil, sin famlende tro eller sine spørsmål vedrørende sannheter innenfor kristendommen, skaper dette en sterk gjenklang og en frihetsfølelse hos andre som opplever noe av det samme. Det er fascinerende å se hvor oppbygd folk blir av at flere enn dem selv sliter litt med troen sin.

2. Samtidig får jeg ofte inntrykk av at det mange steder fortsatt er litt forbudt å være en åpen tviler. Det kan virke som at det å snakke om tvil, blir en trussel for andre sin tro. Åpner man for tvilen, vet man ikke helt hvor det kan ende. Derfor ønsker man ikke et slikt fokus i f.eks. menigheten eller bibelgruppa.

Denne dobbeltheten er interessant, og helt klart utfordrende for mange kristne. Snakker du om din tvil, vil du få noen som takker deg og andre som ønsker at du skal slutte med det.

Jeg er nok overbevist om at de sunneste miljøene er de som framelsker ærlighet og som lar tvilen være en naturlig del av samtalen om kristen tro.