Jeg blir likevel sittende igjen med et spørsmål: Hvorfor skal ateister og kristne snakke sammen? Jeg mener, hvorfor diskutere det vi vet vi er så uenige om? Hva oppnår vi?
I religiøse sammenhenger har religionsdialog blitt så viktig. Partene har ulike tanker om de store spørsmålene som har med Gud, skapelse, mening med livet, frelse, osv å gjøre. Men mye er også likt. Gjennom dialog kan man øke forståelsen for hverandres syn, og kanskje til og med komme fram til flere ting man har felles enn det man trodde før man startet dialogen. Målet er å forstå hverandre.
Men når det gjelder ateisme-debatter, altså om Gud finnes eller ikke, tror jeg sjelden det er dialog og forståelse som er målet. Det blir mer fekting med argumenter. Og det er jo lov, men det blir mer som en lek. For sjelden ender vel en slik kamp med at noen av deltakerne skifter syn. Unntak finnes nok. Ateisme-debatter minner mest om politiske debatter. Har du noen sinne hørt om en politiker som ble overbevist av et annet partis argument i debatten?
Det kan hende at en kristen er åpen for at han kan bli overbevist om at Gud ikke finnes når debatten begynner. Det kan også hende at ateisten er åpen for å bli en kristen hvis argumentene er gode nok. Men jeg tror egentlig ikke denne åpenheten stikker så dypt. Bestemmelsen om hva man står for og hvilke argumenter man er åpen for innerst inne, er nok tatt på forhånd. Man søker etter å begrunne sitt eget standpunkt. Sånn er det bare.
Så igjen, hva er poenget med slike samtaler og diskusjoner? Det er ikke å forstå hverandre, men å få fram argumentene. Det er greit det også. Jeg skjønner likevel både kristne og ateister som ikke gidder dette. De vet hva de mener, er fornøyd med det, og trenger ingen flere argumenter verken for eller mot.
Jeg er for at alle gode argumenter bør møtes en gang i blant. Det er trosstyrkende for den som allerede tror. Og den effekten er ikke uviktig. Tvert imot.
Så håper jeg at kristne og ateister kan snakke sammen på andre områder og på andre måter også. Samtaler mellom kristne og f.eks. human-etikere som går på etikk, menneskeverd, etc. kan bli svært konstruktive. Så lenge man går inn i samtalen med mål om å forstå, og om å se hvor man tenker likt nok til å samarbeide, vil øke respekt og toleranse.
Ja takk til begge deler.
Enig i mye her. Tror svært få skifter syn etter å bli servert gudsbevis.
SvarSlettJeg ønsker å forstå bedre hvorfor andre tenker som de gjør. Man skal heller ikke se bort fra at ens egen forståelse og oppfatning av livet og tilværelsen kan utvikles.
Det er det som provoserte meg med det jeg har lest av Dawkins, jeg fant lite respekt for andres livssyn.
Eg synest det er interessant å få innsyn i korleis andre ser på mitt kristne livssyn. Og slike ordskifte kan bidra til å gjere ein kritisk vurdering av livssynet mitt. Noko eg trur er viktig og riktig.
SvarSlettDet er ein fare for at slike ordskifte blir sabotert med veldig hissige og nedlatande ytringar (som oftast mot mitt eige livssyn...). Dette slapp vi heldigvis stort sett i dette tilfellet.
Spørsmålet om Guds eksistens er kanskje det største og viktigaste som finst. Og eg må innrømme at eg iblant undrar meg over at ein del har ei lite audmjuk haldning til dette spørsmålet.
I tillegg har eg tenkt ein del på kva som er drivkrafta og årsaka til at nokre ateistar er så aktive og argumenterer så sterkt for sitt eige livssyn. Eg vil påstå at dei fleste som bekjenner seg til eit kristent livssyn kan fortelje at trua gir ein ro og tryggheit i livet. Det gir eit positivt bidrag til livskvaliteten. Ei viktig drivkraft for å formidle dette vidare er at andre skal få oppleve det same i sitt liv. Når det gjeld Dawkins & Co ser det ut til at dei meiner det er ei viktig oppgåve å fjerne dette positive innhaldet i andre sitt liv.
Jeg mener at bare det å omgås med mennesker som tenker annerledes enn en selv er en siviliserende ting å gjøre.
SvarSlettNoe som slår meg, er at ateister og kristne gjerne snakker forskjellig språk, og at dette språket kan virke skremmende på den andre. Når kristne for eksempel sier at de skal "be over noe", kan det virke skremmende, mens jeg stort sett tolker det som at de "går i tenkeboksen" eller noe.
Dette med at folk ikke skifter mening når de diskuterer religion og politikk er en vedtatt sannhet som jeg mener godt kunne ha blitt testet skikkelig. Det er bare å se på historien: hvis folk ikke skiftet mening, så hadde vi stått på stedet hvil.
SvarSlettDet som nok heller er tilfellet er at folk er flinke til å holde maska. De er tilsynelatende overbeviste helt til den dagen de snur, og da viser det seg kanskje at de har grublet i lengre tid. Du nevnte politikere, og de er verdensmestere i å holde kortene skjult, så hva som rører seg på innsiden har du ikke tilgang til før de evt. tar det med i sine memoarer. Når noe er en del av identiteten din, så går du ikke med tvilen på jakkeslaget (med mindre du er agnostiker;) )
En annen ting er at erkjennelse kan ta tid, og det er derfor ikke se noen umiddelbare endringer hos motstanderen, men det betyr ikke at argumentet ikke hadde noen virkning.
Men noe som er viktigere, rent strategisk er at debatter ikke foregår i vakuum. La oss si at du har en kristen og en ateist, og ingen av dem firer en tomme. Det som avgjør hvem som er vinneren er hvem tilhørerne (eller lurkerne på nettet) til slutt holder med.
For å ta et eksempel fra politikken: hvis Kristin Halvorsen og Siv Jensen braker sammen i TV-debatt og bare er uenige, så er ikke det en meningsløs debatt hvis en av dem klarer å påvirke mange velgere.
Så kan man selvsagt spørre: blir det bare taktikkeri og fekting, og lite erkjennelse? Det kommer litt an på hva du har som mål. Hvis du har som mål at to personer med motstridende standpunkter om guders eksistens skal bli halvveis enige om akkurat dette i en diskusjon, så tror jeg du rett og slett har for store mål. Mange ateister er jo tidligere troende, så jeg tror de har den forståelsen du etterlyser, men det endrer ikke at avgrunnen er stor i saken.
Det betyr ikke at vi ikke har godt av noen runder med historie og vitenskap og sånn som gjerne blir resultatet av slike debatter. Jeg er ganske sikker på at jeg har lært mye av slike debatter, og sikkert fått skallet av en hel del dårlig funderte argumenter. Det tror jeg alle bør være glade for.
Jeg har forresten tro på at debatt har noe for seg, mens dialog-begrepet har jeg et mye mer negativt forhold til. Det ser ut til å være underforstått med dialog at vi liksom *skal* komme til enighet eller forståelse, mens jeg mener at argumentene bør tale for seg selv. Så får enigheten være et resultat av gode overbevisende argumenter.
Dette er jo på sett og vis et luksusproblem, for vi kan debattere religion til vi dør. Riksmeglingsmannen sitter ikke der med klokka og presser frem kompromisser, så vi har råd til å holde på i noen tusen år til. :)