Hva mangler bloggen min?

Her ser du bildet til Norges nest største blogger. Skal jeg være helt ærlig, så er bildet både vakkert og .... kanskje litt dristig. Men hun har utrolig mange lesere på bloggen sin.

Jeg er ganske fornøyd med antallet mitt også, selv om det får plass i Nes Kyrkje på en søndag formiddag. Men nå har jeg i hvert fall skjønt hva jeg mangler:

ET DRISTIG, UTFORDRENDE BILDE AV MEG SELV.

Skal tenke på det. Et dilemma: Jeg vil jo gjerne at mine lesere skal være interessert i hva jeg har å si, og ikke i hvordan jeg ser ut.

Jeg kan jo kombinere det kanskje med å skrive litt hva jeg tenker om shampoen min, deodoranten, hvilke klær jeg bruker og hvilke butikker jeg handler klærne mine i. Neste blogg kunne kanskje handle om JESUSBRILLER KONTRA ATEISTBRILLER.

Livet er for kort - til å lese dårlige tekster

Dessverre, eller kanskje heldigvis, skrives det altfor mye tekster i verden til at man i det hele tatt kan tenke på å få med seg så mye som en brøkdel, selv om man er aldri så mye lesehest. For oss som er rimelig nysgjerrige, er dette faktisk en frustrasjon. Men jeg har rundet 40 og funnet ut at livet er kort, og jeg trenger å prioritere hva jeg skal lese.

Da jeg studerte nordisk og begynte å tenke på meg selv som norsklærer, hadde jeg et mål at jeg skulle lese alt som fantes av norsk litteratur. Litt naivt kanskje. Jeg kjøpte alt som var av klassikere, alt som ble nevnt som viktig i en eller annen periode, og leste selv om jeg holdt på å kjede livet av meg. Til slutt tenkte jeg: Dette gidder jeg bare ikke. Livet er for kort til å lese "dårlige" bøker. De var ikke nødvendigvis dårlige, men de traff ikke meg. Så prosjektet ble skrinlagt.

En liten frustrasjon nå er at jeg faktisk ikke har tid til å lese alt som er bra å lese en gang. Jeg har jobb, familie, forpliktelser og til og med en kropp som krever sitt, så da kan man jo ikke lese hele tiden. (Men veldig ofte hvis man alltid har med seg en bok og bruker pausene i livet skikkelig!!!)

Jeg følger noen prinsipper etter hvert:

• Jeg prøver å få med meg bokanmeldelser i aviser for å se hvilke bøker som er aktuelle.
• Jeg ser Bokprogrammet på NRK, et utrolig bra program som gir leselyst
• Jeg er opptatt hva personer jeg vet har samme interesser som meg anbefaler av litteratur
• Jeg lytter til venners lesetips
• Og siste lille sak er faktisk nettsiden bokelskere.no der alle litteraturinteresserte kan opprette profil og legge ut bøker de har lest, leser, skal lese, karakter på bøkene, og anmeldelser. Kjempeartig sted. Selv har jeg registrert en god del bøker der. De jeg kom på at jeg har lest. Det kan jo virke litt skrytete, men for meg er det et sted der jeg kan følge med hva andre anbefaler.

Ut fra dette velger jeg så bøkene jeg vil lese. Og da er sjansen stor for at jeg bare bruker tid på god litteratur. Det er sjelden jeg leser dårlige bøker. De gangene jeg gjør det, er det for å ha lest dem slik at jeg kan slakte dem i etterkant. En deilig øvelse forresten.

Jeg har mange interesseområder. Jo færre man har, jo lettere er det vel å holde seg oppdatert. Jeg er opptatt av teologi, kirke, religion og livssyn, samfunn og politikk, etikk, historie, kultur, kunst, musikk, skjønnlitteratur, Roma og romertiden, 2.verdenskrig, filosofi, psykologi, psykiske lidelser, vitenskap, etc. Og da sier det seg selv at det er umulig å få med seg alt. Så kunsten er å ikke få panikk, men sette av noen perioder til det ene, andre perioder til noe annet, osv. Samtidig akseptere at mye vil forbli ulest.

Jeg har jo som ønske å holde meg oppdatert på mange av disse tingene også. Og da er ingenting bedre enn å følge med i aviser og tidsskrifter. Men hvilke? Det er jo et overveldende antall å velge mellom der også. Jeg har gjort en prioritering, og den er som følger:

• Dagbladet og VG er for dårlige aviser til å bruke tid på. Jeg skummer (dvs ser på overskriftene) nettutgavene. Der leser jeg kun artikler og kommentarer jeg tilfeldigvis kommer over, eller får anbefalt.
• Jeg har kuttet ut abonnement på lokalavis. Den kan jeg skumme gjennom.
• Vårt Land abonnerer jeg på. Det er den beste livssynsavisen i Norge. Kirke, samfunn, skole og etikk-stoffet her er overlegent.
• Jeg har nylig begynt å abonnere på Morgenbladet, som kommer ut 1 gang i uken. Denne avisen har fantastisk dekning av politikk, samfunn, litteratur, kunst og kultur. Jeg er veldig imponert.
• Klassekampen, som altså har et helt annet politisk ståsted enn meg, er en knallbra avis på samfunnskommentarer og, til min store overraskelse, religion. Jeg har valgt å ha lørdagsabonnement på denne avisen. Da får jeg også med meg Bokmagasinet, som kommer hver lørdag med fyldig dekning av litteratur.
• Aftenposten er for stor avis, for voldsom for meg. Jeg skummer nettutgaven der også. Men jeg prøver nå en periode det månedlige magasinet Aftenposten Innsikt. Liker det, og jeg har jo en måned på meg mellom hver utgave.
• Tidsskriftene Strek og Tidsskrift for Sjelesorg gir meg også mye på hver sine områder.
• I tillegg til dette følger jeg noen Blogger. Jeg leser ikke moteblogger, selv om jeg har skjønt det er de mest populære bloggene. Jeg følger noen få interessante personer. Det er inspirerende.

For å få tid til dette, må man jo ofre noe. Det blir lite TV på meg, for å si det sånn. Jeg har jo heller ingen venner og ingen familie, så da slipper jeg å bruke tid på det. (Hele siste setning var løgn!)

Mitt poeng er ikke å legge fram en skryteliste over hva jeg leser, men bare å si at jeg er svært selektiv i hva jeg bruker tiden min på. Det er et valg. Ingen er like, så du får jo lese det du vil. Og har du lest denne bloggposten her, var det vel fordi du var interessert i hva jeg tenkte. Takk for det.

Øl over til nye dimensjoner

Jeg skal på ingen måte drive noen form for øl-reklame her. Men syns Fri Tanke her en fantastisk morsom artikkel i dag med smakstesting av Ateistøl og Gudeøl. Med dette har ølet koblet seg til livssyn, og får dermed oppmerksomhet også på min blogg. Fri Tanke gjør en seriøs smakstest i en meget humoristisk ramme. Anbefaler artikkelen.

Det er ikke mange morsomme artikler på Fri Tanke, så takk for denne.

KrF og kristendemokratene

KrF er i krise. På Twitter legges det ut meldinger om at folk gleder seg over at partiet skal legges ned. Andre har tro på framtiden for KrF, men de er langt fra enige om hvilket KrF som har best mulighet for å klare seg i framtiden. Maken til mediestorm omkring et bittelite parti skal du lete lenge etter. Inger Lise Hansen er bare en brikke i dette spillet, men hun bør vel ta på seg ansvaret for at det kom nå, på denne måten.

Jeg er medlem av KrF, bare så det er sagt. Jeg forbeholder meg retten til å være passiv medlem. Politikk på ideologisk plan interesserer meg veldig, men interessen på lokalplan må jeg nok innrømme ikke er der. Hvor den og den veien skal ligge, etc. er liksom ikke min greie.

Jeg tror KrF er et viktig parti i Norge. Det er ikke utenkelig at 10% vil være et realistisk mål for partiet, hvis de lykkes bedre med sakene sine og profileringen. Jeg har tro på partiet, og jeg vil sterkt beklage dersom partiet forsvinner. Rett og slett fordi verdispørsmålene ikke automatisk kommer på dagsordenen hvis ingen partier roper ut når det er nødvendig. KrFs stemme er viktigere enn størrelsen på partiet.

Så er jo spørsmålet akkurat nå hva dette partiet skal stå for, eller riktigere, hva det står for. Jeg oppfatter ikke Inger Lise Hansens utspill som et forsøk på å gjøre KrF til Venstre eller Høyre. I så tilfelle er det jo meningsløst. Jeg er litt usikker på hvor lurt det var å gå ut på den måten hun gjorde, men gjort er gjort.

Lørdag 30.januar gikk Odd Anders With ut i Klassekampen med to forslag jeg syns høres bra ut:

• KrF bør skifte navn til Kristendemokratene
• Kristenkravet til tillitsvalgte bør erstattes av en erklæring om støtte til kristendemokratiske verdier, kristent menneskesyn og forvalteransvaret.

Dette høres veldig spiselig ut for meg. Jeg tror det er klokt.

Så er KrFs store problem at det går et skille mellom vestlandet og østlandet, med svært forskjellig tilnærming til politikken. For det er liten tvil, etter mitt syn, om at vestlendingene vil ha et renere kristen-parti som skal sørge for at samfunnet er mest mulig kristelig, for å si det litt ullent. Jeg tror den tiden er forbi hvor kristne skal tenke at man gjennom politikk skal holde Norge kristent. Kirken skal ha som mål å kristne Norge, men ikke politikken.

Jeg har svært lite sans for at Israels-spørsmålet skal være et bekjennelses-spørsmål for hva som er kristen politikk. Hansens utspill støttes derfor fullt og helt av meg. At noen velger å gå over til FrP på grunn av ensidig støtte til Israel, er meg helt uforståelig. Hva med resten av politikken? Jeg fatter og begriper ikke at ensidig støtte til Israel er viktigere enn alkoholpolitikken, for å ta et eksempel.

Jeg tror også tiden er forbi i forhold til ekteskapsloven. Homofile får i dag gifte seg. Punktum. Det er en borgerlig ordning, og ingen politikere bør pålegge kirken å vie homofile. Det er kirkens oppgave å finne ut av det. Jeg liker ikke at det kalles ekteskap, men må vel akseptere det. Partnerskap var en bra og riktig beskrivelse.

Det jeg derimot ikke er med på, det er alt det andre som kom sammen med ekteskapsloven, nemlig nydefineringen av far, adopsjon, etc. Der vil jeg gjerne kjempe både en og to omkamper. Se bl.a. mine innlegg her, her og her. Hvis Hansen mener at disse tingene er uvesentlige, noe jeg ikke tror, er hun definitivt ikke innenfor KrFs verdigrunnlag.

Jeg håper KrF kommer til å være restriktive i ruspolitikken også framover. Alkohol- og rusproblemene har ikke akkurat blitt mindre med årene. Jeg vedder på at Hansen drikker sin vin (jeg vet ikke!) (Rettelse etter tilbakmelding i kommentarfeltet: Dumt å spekulere i dette. Innrømmer det, selv om det var en kommentar på Twitter her en dag), men desto større grunn er det til å jobbe med alkoholregulering og holdningsdannelse.

Jeg vet ikke nok hva Hansen står for i ett og alt, derfor blir jeg heller ikke med i noen fan-gruppe. Jeg syns KrF har et sjarm-problem. Høybråten er, beklager Høybråten, ikke noe sjarmtroll eller noen velgermagnet. Det er likevel politikken som skal kommuniseres. KrF trenger svært gode venner i norske avisredaksjoner og blant journalister, for etter min mening ytes det ikke rettferdighet der i gården.

KrF må bli åpnere, men jeg stusser litt på at de sier det hele tiden. "Kom til oss, vi skal bli mye mer åpne nå, vi er ikke så forferdelige som dere tror, etc" virker litt komisk på meg. Gi oss god politikk, gode verdier, og ikke tenk at det bare skal være et parti for kristne som vil kristne Norge gjennom politiske vedtak.

Pornopositiv og pornonegativ

Debatten har rast en stund nå, om ungdom og porno, etter at Heidi Helene Sveen skrev en kronikk i Aftenposten 17.des med overskriften "Porno til 14-åringer". Hun mener at undervisningen i skolen må ta inn over seg at ungdom bruker porno, og at det derfor bør undervises og tilrettelegges for at denne bruken blir best mulig. Dette bør foregå på en måte ikke-moraliserende måte, hvis jeg har forstått henne riktig.

Det er særlig "tilpasset porno" hun har fått kjørt seg på. Og ja, det er mange problematiske sider ved dette. Likevel ønsker jeg, som henne, at man må ta utgangspunkt i slik det faktisk er. Ser 14-åringer porno? Ja. Hva gjør vi med det? Jeg tror det er naivt å tro at vi har gjort det vi skal ved bare å si at det burde de ikke gjøre.

Debatten havner fort i krigen mellom pornopositive folk og pornonegative folk. Og selvsagt glir kristne og en del feminister inn i pornonegativ argumentasjon. Se bloggen til Sveen. Det skulle bare mangle. Problemet er bare at debatten kjører seg fast der.

• Ungdom og voksne ser porno (men IKKE alle)
• Flere gutter enn jenter ser porno, men andelen jenter som bruker porno øker
• Tilgangen på porno kan begrenses i det offentlige rom
• Tilgangen på porno kan ikke stoppes
• Enhver som ønsker å oppsøke porno er bare ett tastetrykk unna

Så kan vi like eller ikke like at det er slik.

Pornoforkjempere bruker gjerne argumenter som:

• Porno er stimulerende for sex-livet, og i perioder nødvendig for et aktivt sexliv
• Porno er helt naturlig
• Porno er egentlig bare en fantasi-verden, en drømme-seg-bort verden, litt virkelighetsflukt
• Porno er frivillig, både for den som bruker det og den som deltar i filmene og bladene (Alle er mot tvang og utnyttelse)
• Porno er et ja til det frie menneske som ikke bør undertrykkes av moral

Pornomotstandere har selvsagt sine gode argumenter:

• Porno er kommersialisering av sex
• Porno er ofte kvinneundrertrykkende, både gjennom hvordan kvinner blir behandlet på, både foran og bak kamera
• Porno har sterke bånd til prostitusjon, menneskehandel og kriminalitet
• Porno er ofte umoralsk, sett fra manges moralske ståsted
• Porno ødelegger manges sex-liv
• Porno ødelegger kvinnesynet, spesielt til mange menn
• Porno er sterkt avhengighetsskapende, for den slukker ingen tørst, den øker tørsten etter mer, voldsommere og mer bisarr sex

Jeg synes faktisk begge listene har noe for seg. Man er nødt til å forstå og sette seg inn i alle argumentene for å gjøre seg opp en mening. At jeg er kristen, skaper nok en forventning hos både kristne og ikke-kristne om at jeg bør holde meg til de negative sidene, punktum. Men så lett er det vel ikke? Fornekter jeg de positive sidene, lyver jeg nok på meg et frommere liv enn jeg faktisk har. Mange kristne, og jeg mener mange, klikker seg inn på porno. Med skam. Bør man skamme seg? I tilfelle for hva? I hvert fall ikke for at man har noe inni seg som driver en mot sex og nakne kropper, det er jo positivt. Seksualdriften er positiv. Å glede seg over, og å bli kåt av å se sex, er naturlig. Så har jeg ikke dermed sagt ja til porno, men ja til å glede seg over at man blir kåt.

Men en ting er hva jeg som kristen ønsker skal være moralen i mitt liv, noe annet er at argumentene jeg bruker i denne saken også må kunne deles av de som ikke deler min tro, og min moral. For slik er virkeligheten. Jeg har blitt mer og mer liberal i forhold til hvilke standarder jeg skal kreve av andre. Moral må komme innenfra. Samfunnet kan begrense tilgang på skadelige ting, det er en plikt, men samtidig skal folk få velge selv sine moralske standarder. At jeg mener den moralen jeg står for er den beste, også for andre, må være gjenstand for diskusjon og samtale, ikke for overstyring. Sånn i prinsippet. I enkeltsaker er jeg helt sikkert like mye moralist som noen andre.

I dag gjøres det mange forsøk på å lage porno for kvinner. Da kalles det gjerne erotikk. Kjell Magne Bondevik sa en gang at han var for erotikk, men mot porno. Den grensen er svært vanskelig. I alle såpeserier i dag er det masse sex og utroskap, som kristne gjerne ser på, men det bare antydes, og man får se lite kjønnsorganer i aktivitet. Hvis man blir kåt av det, og det kan jo fort skje, lurer jeg på om det mer moralsk med såpeserier enn med filmer der man ser kropper i aksjon? Jeg er usikker. Er rene pornoblader mer problematiske enn jentebladenes enorme sexfokusering og kroppsfokusering? Jeg er usikker.

En tankevekker er det i hvert fall at i USA er det i de statene som har flest konservative kristne at nettpornobruken er størst. Det gir virkelig grunn til ettertanke.

Hva mener jeg da? Skummelt dette her, men jeg prøver meg med noen tanker.

• Porno må opp som tema på ungdomsskolen, i en eller annen form
• Hvis "alle" likevel ser porno, er det bedre å få kunnskap om hva som er bra og hva som er dårlig ved porno, enn å ikke si noe
• Det er naturlig å ville se nakne kropper. De fleste liker det.
• Porno, slik vi ofte finner den på internett, er livsfjern og gir dårlig grunnlag for hva bra sex er. Scenene er manipulerte, det er mye skuespill, stillingene er kameravennlige, ikke nødvendigvis gode, kroppene er for perfekte, de er fikset på (med silikon, bleking av rumpehullet, sminke), etc. (Hvordan er virkelighetens sexliv? Hvordan er virkelighetens kropper?)
• Pornobransjen er ofte koblet til kriminalitet og prostitusjon. (Ønsker man å støtte dette?)
• Det er i utgangspunktet bedre med porno der man er garantert at alt har foregått frivillig, enn der hvor kriminalitet og utnyttelse er inne i bildet (Rent prinsipielt, men hvordan man skal skille dette, har jeg ikke peiling på)
• Porno er sterkt avhengighetsskapende, og det skal mer og mer til for å bli tilfredssstilt (Bare denne opplysningen i seg selv er nyttig å høre, tror jeg). Derfor er det et poeng å begrense bruk av porno for seg selv. Les Ekstra Bladets artikkel.
• Porno kombinert med onanering, som i hvert fall er guttemåten å se porno på, kan føre til at man utvikler et sexliv som ikke er i stand til å ha med en partner å gjøre (Les f.eks. Ekstra Bladets artikkel)
• Gutter tenner på porno på en annen måte enn jenter (Hva gjør det med forventningene til seksuallivet?)
• Mye bruk av porno kan gjøre samliv med en partner vanskelig fordi drømmeverdenen man lever seg inn i gjør at alle man møter er potensielle sexpartnere der og da. Jeg vet ikke noe om porno øker eller minsker faren for utroskap, men jeg innbiller meg at grensene fort kan flyttes i feil retning.
• Porno er for mange mennesker støtende, både av moralske grunner, religiøse grunner og ikke minst fordi man har erfaringer knyttet til kropp og sex som ikke er gode. Det er god grunn til å være varsom i eventuell undervisning i dette temaet.
• Og jeg forventer at det diskuteres moral og moralske og menneskelige konsekvenser av pornobruk i møte med dette temaet. Ikke som en klam kristen moralisme (som sikkert mange frykter), men som bevisstgjøring for hver enkelt elev.

Så var dette et forsøk på noen tanker omkring et litt følsomt tema. Jeg har bevisst brukt den pornoliberale avisen Ekstra Bladet og ikke en kristen nettside, bare for at argumentene ikke skal feies bort med at det er noe kristne mener.

Bloggpost nr. 100: Hvis Gud finnes

Ingen tvil om at blogging er gøy. Så når jeg nå skriver bloggpost nummer 100, ville jeg gjerne blogge om et av mine yndlingstema, Gud. Hvis Gud finnes, hvilke konsekvenser får det for vår tenkning på noen områder ateister gjerne bruker mot en gudstro?

Hvis Gud finnes ...

• kan han ha lagt ned i hvert eneste menneske kunnskap om hva som er rett og galt. Dette vil fungere selv om mennesket ikke selv tror på Gud. Derfor vil alle mennesker langt på vei kunne leve gode moralske liv, selv om ingen vil nå det høyeste etiske nivå vi kan tenke oss. Ateistens moralske liv er mulig fordi ateistens moralske instrumenter er gitt av Gud ved skapelsen.

• kan han ha utstyrt naturen med lover og regelmessigheter. Det vil si at det skal være mulig å finne systemet og logikken i det meste vi omgir oss med. Det trengte ikke å være system på tilværelsen.

• kan han ha gitt mennesket fornuft nok til å bedrive komplisert tenkning og vitenskap. Derfor kan alle mennesker oppdage naturens regelmessighet og til å forstå naturen. Dette vil være en konsekvens av at menneskene har fått fornuft, og at naturen er mulig å forstå, og ikke en konsekvens av en personlig gudstro. Så vitenskapsmannen som trekker slutningen at Gud ikke finnes fordi systemet kan forstås uten Gud, kan gjøre dette nettopp fordi Gud har gjort det mulig.

• kan han ha gitt mennesket frihet til å ville ha med Gud å gjøre eller ikke. At mange mennesker ikke vil ha med Gud å gjøre, betyr ikke at han derfor ikke-eksisterer. Om ikke et eneste menneske trodde på Gud, ville han likevel finnes. Og heller ikke ville enhver vitenskapssøken måtte konkludere med at Gud finnes, fordi friheten da ville bli mindre. Med det mener jeg at intelligensen fort ville blitt avgjørende for om folk trodde eller ikke.

• kan han ha valgt å nå mennesket gjennom skjønnhet og alt det vakre. Naturens storslåtte skjønnhet, musikkens fantastiske toner, kunst, etc. som treffer menneskets indre, kan alt være et vitnesbyrd om en Gud som har gjort dette for å fylle tilværelsen med mening. Det vakre hadde ikke trengt å være der. Det er ingen nødvendighet i at det vakre er der og blir oppfattet som vakkert. Og selv om dette er gitt som en gave fra Gud, som en åpenbaring fra Gud, trekker ikke nødvendigvis alle denne konklusjonen. Også her er det frihet. Estetikeren har ingen fordel av sin estetiske sans når det gjelder gudstro.

Nå trenger det ikke være akkurat slik jeg har beskrevet selv om Gud skulle finnes. Men kanskje det er mulig å tenke litt omkring disse punktene, også for de som ikke tror på Gud. For i mange diskusjoner jeg har med ikke-kristne brukes disse fire punktene som argumenter mot at Gud finnes. Det er bare det at det ikke er like opplagt for meg at de taler mot Gud, som dere ser.

Jeg ser jo og vet at mange vil si: Hvis Gud finnes, hvorfor gjorde han det ikke sånn eller sånn? Og det er alltid interessant å tenke slik også. Men her var poenget et annet.

Knausgård 2 - plikten og kallet

Dette var massiv lesning. Det gikk med noen timer ja, og hele helgen ble lagt i Knausgårds bok. Jeg tror det var verdt det, men bok nummer tre blir nok ikke lest i morgen. Nå trenger jeg en liten pause fra denne mannen. Men jeg er fan, helt klart.

Også denne boken handler om farsrollen, noe som selvsagt har blitt debattert i media for lenge siden. Er Knausgård en 1800-tallsmann, eller er han en moderne mann? Debatten er sikkert viktig den, men prosjektet for Knausgård er ikke politikk, så vidt jeg kan lese. Og ikke er det selvbiografi. Bare dagbok og essays om livet sitt. Jeg er med på det.

Han er kunstner, forfatter, og egentlig en ensom mann som liker seg best når han er alene med skrivingen sin. Dette er hans kall. Likefullt starter han sitt familieprosjekt med Linda, ikke bare med ett barn, men med tre barn og alt hva det innebærer. Dette er hans plikt. Jeg er imponert over hvor mye han gir av tid og krefter til sine barn. Jeg er virkelig imponert, selv om han er helt ærlig om at han heller vil skrive. Moren til barna er manisk-depressiv og har sine perioder hvor hun ikke orker noe. Da gjør han alt. Hvis det er sant da. Og at han samtidig klarer å holde det gående med skriving, skulle nesten ikke være mulig.

Om han selv er en god far, vet jeg ingenting om. Barna klager over at foreldrene alltid er sinte. Han har dårlig samvittighet over sitt eget sinne og sin egen skriking overfor barna. Men prosjektet familie, slik det framstår i bok nummer 2, er vellykket, på sin måte. De sliter selvsagt. Både Karl Ove og Linda har sitt å slite med.

Han har konstant en kamp mellom plikt og kall, og ofte er det plikten som vinner. Han er pertentlig og vil nødig at andre skal tenke vondt om han, derfor strekker han seg svært langt. Sier altfor ofte ja der han burde sagt nei. Han er klar over det selv, men kan ikke gjøre noe med det. Hvem kjenner seg ikke igjen i dette?

I perioder er denne boken så bra at den nesten tar pusten fra meg. Jeg vet ikke helt hvorfor, men han lykkes i å beskrive livet så nært at det kjennes, i hvert fall hos meg. Han irriterer meg svært sjelden, og det selv om han gjør ting jeg aldri ville gjort. Jeg skjønner han.

Jeg forundrer meg likevel over det enorme alkoholinntaket han ser ut til å ha. Jeg har ikke telt, men det er svært mye fyll i livet hans. Det er kanskje nødvendig for han, men jeg tenker at det fort kan bli hans undergang, slik som med faren. At han klarer å kombinere dette med alt det han gjør for barna, og samtidig all skrivingen, er jo nesten for utrolig. Det kan umulig være sunt. Han er opptatt av alkohol, det er det ingen tvil om. Det går igjen som tema i begge disse to første bøkene, og helt sikkert da i livet hans også.

Så er det jo en etisk debatt på gang om at han utleverer folk. Egentlig syns jeg ikke han er så grusom, selv om han skriver at han nesten er besatt av tanken på hevn over folk som har gjort han vondt. Jeg er betenkt over at noen av historiene hans ikke er mer anonymisert, men det er vel han selv som kommer verst ut av situasjonene han beskriver. Det etiske ved å bruke faktiske navn, er problematisk. Men på tross av det, syns jeg prosjektet hans er spennende, bra, og veldig, veldig massivt.

Han skriver at det er bemerkelsesverdig ved Hamsun sine bøker hvor lite foreldrene er tilstede. Jeg vil si om Knausgård at det er bemerkelsesverdig hvor lite Gud er til stede i disse to første bøkene. Kanskje ikke for andre lesere, men for meg er det oppsiktsvekkende. For Knausgård er på mange måter en svært religiøs person, med sterk pliktfølelse og voldsom samvittighet i forhold til hva som er rett og galt. Jeg forstår nesten ikke at en mann som kan skrive boken En tid for alt, ikke har Gud mer med i sin tankeverden, enn det ser ut til i disse bøkene. Jeg vet ikke om han er ateist, men hans verden er fullstendig tømt for Gudstanker.

562 sider er langt. Skal jeg lese resten? Vet ikke, men jeg er jo fryktelig nysgjerrig på hva som står i dem. På sitt beste er det jo umulig å legge bort boka. Noen partier er for detaljerte og lange, men faktisk uten at jeg kjeder meg der. Det største problemet er nok ... det er så mange sider.