Er det problematisk å drømme om det fullkomne?

Historieprofessor Øystein Sørensen har uten tvil skrevet en meget viktig bok om de fire store ismene som det siste hundre året har forsøkt å opprette "himmelriket" på jorden. Vi snakker om kommunismen, fascismen, nasjonalsosialismen og islamismen. Mange har hyllet boka, og jeg stiller meg bare i køen av gratulanter. Den er velskrevet, rett og slett, og meget, meget viktig.

Det er vel helt naturlig å drømme om det fullkomne. En viktig drivkraft i politikken er at samfunnet kan nærme seg det perfekte. Vi ønsker et bedre og bedre samfunn. Forfattere drømmer om å lage den perfekte bok, malere det perfekte maleri, skulptører den perfekte skulptur, etc. der alt stemmer, der alt går opp i en høyere enhet. Når vi bedømmer noe, har vi en eller annen mer eller mindre bevisst tanke om hva som er den fullkomne utgaven av det vi bedømmer. Forestillingen om det perfekte lever i oss.

I tider med krig, nød og katastrofer lengter vi etter fred og frihet fra det som er vondt. I tider med sykdom lengter vi etter en tilstand der sykdom ikke finnes. I død og sorg drømmer vi om en tilværelse der vi skal slippe alt dette. Om det er politikk, vitenskap eller religion som skal innfri drømmene, varierer fra person til person og fra tema til tema. Islamismen ser for seg et samfunn preget av rettferdighet, sosial velferd, fred og orden. Nasjonalsosialismen ser for seg et rasebiologisk samfunn med et sterkt fellesskap der kunst, kultur og vitenskap blomstrer. "Blomstrende hagelandskaper av usedvanlig skjønnhet." Kommunismen ser for seg et samfunn "uten herredømme og undertrykkelse, et harmonisk samfunn uten kriger og konflikter, uten stater, uten privateiendom".

Zygmunt Bauman bruker begrepet gartnerimpulsen som en metafor på å leke Gud for å skape det fullkomne.

De som er dominert av gartnerimpulsen, mener seg å ha et moralsk ansvar for å skape en ny, ordnet og harmonisk verden. Samtidig har de også teknologiske, administrative og politiske muligheter til å gjøre det, eller i det minste til å forsøke. De må, og de kan, skape en ny og bedre verden. Men da må de også fjerne hindrene, alt som ødelegger og ikke passer inn. Om nødvendig hele folkegrupper, om mulig i effektive, industrialisterte folkemord.

Dette sammen med tanken om å skape renhet, gjør at målet fullstendig helliger middelet. Alt er lov, ja til og med moralsk riktig for å oppnå målet. Blir man fokusert nok på det gode som kommer, kan man gå over lik for å komme dit. Dette er en meget skremmende mekanisme, og den henger nøye sammen med en devaluering av menneskeverdet.

Jeg klarer ikke å lese denne boka uten samtidig å ta meg i å tenke på den kristne himmelforventningen.Selv om ikke det er noe tema i boka, er det en viktig fullkommenhetslengsel hos kristne. For at det fullkomne skal oppnås, må det ufullkomne fjernes. Er det da slik at Guds prosjekt bare blir et litt mer omfattende prosjekt av det samme som de fire ismene? På en måte ja, men samtidig må det være et stort nei her også.

Noen kristne opp gjennom historien har hatt ambisjoner om å danne et fullkomment samfunn allerede på jorden. Det har ikke gått spesielt bra. En god del flere kristne har tanker om "den rene menighet" som en forsmak på himmelen. Jeg tror selv den tanken er problematisk. Jeg kan ikke se at Bibelen gir noe grunnlag for å tro at vi kan opprette noen fullkommen tilstand på jorden. Alle forsøk på det, vil gå i samme felle som ismene, bare at utstøtelse blir brukt i stedet for drap.

Noen av himmelforventningene til en del kristne likner litt på de fire ismers tanker om det samfunnet de mente de kunne skape. Og jeg vet liksom ikke helt om jeg vil dit. Det høres greit ut for en periode, men blir det ikke fryktelig kjedelig i lengden? Før jeg går videre vil jeg skynde meg å si at jeg også tror på noe fullkomment etter dette livet. Men jeg vet ikke hva det består i. Hvordan skulle jeg kunne det forresten? "Gater av gull" er et bilde på noe bra, men jeg klarer ikke å se på det som noe konkret. Jeg tror på nyskapelse av himmelen og jorden. Jeg tror på noe bra. Jeg tror på noe, men famler.

Bauman nevner gartnerimpulsen, og de som kan sin Bibel, vet at også Jesus snakket om å rense ut ugresset. Det skal ikke gjøres ennå, men til slutt vil ugresset og hveten bli skilt. Og da er vi inne på tanken om to utganger av livet, hvor altså den ene ender i en fullkommen tilværelse. Når vi kommer til dette punktet i kristen tro, blir jeg litt nølende, for dette er temaer som krever varsomhet. Litt for ofte har jeg møtt kristne som i begeistring over målet nærmest devaluerer mennesker som ikke er kristne. De dummeste blant de kristne gir til og med uttrykk for glede over at noen skal havne i Helvete. Det er rett og slett ondt, ja like ille som å delta i mord for å opprette det perfekte samfunn.

Flere ledende kristne har etter hvert opplevd denne problematikken så sterk at de setter strek over to utganger og mener at det kun er mulig med én utgang, og den er til den fullkomne tilværelse. Jeg er ikke helt der, for da blir mye av Jesu budskap, om å velge, fri vilje, etc. vanskelig å forstå. Skal man tro på Jesus, må man tro på Jesus, tenker jeg.

Menneskeverdet er helt avgjørende for en kristen tro. Alle mennesker er like mye verdt. Et menneske kan ikke bli brukt som middel. Hvert menneske er verdifull, så verdifull at Gud vil gjøre alt for at det skal være sammen med han i evigheten. Dette er en helt avgjørende forskjell på kristen tro og de fire ismene.

Det er kanskje lett å se likheter mellom konsentrasjonsleirene under 2.verdenskrig og forestillingen om Helvete. Jeg ser også den. Jeg vet ikke hva Helvete er. Kristne strides om tolkningen. Det varierer fra ingenting til evig pine. Det viktige i denne sammenheng er at det er det motsatte av hva Gud vil. Det er overhodet ikke noe Gud ønsker for menneskene. Og hvis Bibelen har rett, er det heller ikke noe Gud har funnet på. Mennesket er så mye verdt at Gud vil gjøre det som er mulig for at mennesket ikke skal komme dit.

Dette tror jeg på. Sørensens bok også en tankevekker i forhold til min kristne tro fordi den viser så tydelig at en tanke om noe veldig godt fort kan bli til noe veldig vondt. En god Gud, menneskets verdi, Jesus, fri vilje, ugresset og hveten, to utganger og til slutt en fullkommen tilværelse. På ingen måter uproblematisk, men drømmen om en fullkommen tilstand bør vel ikke forkastes selv om noen har misbrukt den på det groveste de siste hundre årene?

4 bøker til bedre samliv

Det er vel få ting som er vanskeligere å få til enn et godt samliv. Skilsmissestatistikkene viser en brutal virkelighet for parforholdene. Selv har jeg vært gift i over 20 år. Jeg har ikke mistet troen på samlivet, snarere tvert i mot, men jeg har samtidig måttet erkjenne at et godt samliv ikke gjør seg selv. Det kreves et godt stykke arbeid, både med å forstå seg selv, forstå den andre og med å takle konflikter på en riktig måte.

Jo lenger man har vært sammen, jo større sjanse er det for at man tror man kjenner hverandre og tror man vet hva den andre tenker uten egentlig å vite om det er sant. Samlivet går inn i et mønster som, uten at paret selv merker det, er med på å skape større avstand mellom partene. Misforståelser. Feilslåtte forventninger. Dårlig håndterte konflikter. Mye kunne vært unngått.

Jeg har god erfaring med at begge leser noen gode samlivsbøker og snakker seg gjennom stoffet. Det å lese forandrer ingenting hvis ikke begge er villige til å forandre seg. Og kanskje det er nøkkelen til det hele: Man må være villig til å forandre seg selv til beste for den andre. Ingen bøker kan erstatte den prosessen, men hvis man først er innstilt på å få til samlivet, kan gode bøker være svært nyttige.

Derfor kommer her anbefaling på 4 bøker som hver på sin måte kan øke forståelsen mellom paret.

Den første og mest omfattende er uten tvil Samlivsboken av Howard Markman, Scott Stanley og Susan L. Blumberg. Boken er amerikansk, men fornorsket ved Modum Bads Samlivssenter. Denne boken er rett og slett supergod, og den tar for seg de fleste problemene som oppstår i et parforhold. De mange hverdagseksemplene er treffende, og oppgavene til paret gjør denne boken til en skikkelig verktøykasse paret. Anbefales sterkt.

Den andre boken heter Kjærlighetens fem språk av Gary Chapman. Den er enkel og har en veldig overkommelig lengde. Tanken er at vi kommuniserer kjærlighet til hverandre med forskjellige språk. Hvis min partner bruker et annet kjærlighetsspråk enn det jeg forstår, går jeg glipp av alle kjærlighetsuttrykkene. Og motsatt, jeg viser kjærlighet på mitt språk, men den andre oppfatter ikke dette. Begge prøver å vise sin kjærlighet, men er skuffet over den andre. Høres nesten litt banalt ut, men så banalt er det faktisk av og til. Lær deg ditt eget og den andres kjærlighetsspråk, så skjer det noe bra med samlivet.

Kjærlighet er et valg av Robert Hemfelt er en litt annen type bok enn de to foregående. Den er spesielt rettet mot par der den ene eller begge kommer fra familier der avhengighet i en eller annen form har preget familien. Det kan være avhengighet av rus, jobb, penger, etc. Dette høres kanskje snevert ut, men etter hvert som jeg leser denne boken er det lett å se at avhengighet og medavhengighet preger svært, svært mange mennesker og par. Og dette skaper helt spesielle problemer for samlivet til disse personene. Boken er veldig aktuell for alle som på en eller annen måte er berørt av problematikken. På sitt beste er boken kjempegod, men den har også noen partier som godt kunne vært forkortet en god del.

Den siste boken heter Å forstå seg selv og andre av Rolf Petter Larsen. Den er en innføring i transaksjonsmodellen. Også dette høres kanskje litt sært ut, men boken er skrevet på en slik måte at den vil treffe de fleste, tror jeg. Enkelt språk. Meget anvendelige illustrasjoner. Tanken er at alle mennesker består av tre deler: En foreldredel, en voksendel og en barnedel. I en samtale er det som regel en av disse som dominerer. En bevisstgjøring i hvordan kommunisere på en konstruktiv måte, er nyttig i all kommunikasjon, ikke bare i et parforhold. Men mange konflikter mellom par ville vært lettere å løse hvis begge var seg bevisst hvilken del av meg er det nå jeg kommuniserer med. Målet må være at konflikter løses med voksendelen i oss og ikke i de andre delene.

Bokanbefaling: Den bortkomne sønnen

Dette er en klassiker. Henry J.M.Nouwen skrev denne boken om Den bortkomne sønn vender hjem i 1992, og jeg vet at svært mange har den høyt oppe på favorittlista si over kristen oppbyggelig litteratur. Og jeg tror denne bokens styrke ligger i at den er enkel, nokså overkommelig lang for de fleste, og at den fornyer og utdyper den mest kjente liknelsen til Jesus på en svært personlig måte.

For Jesu liknelse er selve utgangspunktet her. Få tekster har det blitt talt mer om i kristne sammenhenger. Faren med det som blir så mye brukt, er at det mister sin mening i ren vanetenkning. Man slutter å tenke og reflektere over hva man hører, for man har hørt alt før.

For Nouwen var det møtet med Rembrandts maleri Den fortapte sønnens hjemkomst som skulle føre han inn i teksten med nye øyne. Rembrandts tolkning av teksten gjennom sitt bilde er intet mindre enn fantastisk, og det er dette Nouwen får så bra fram. Så man kan godt si at boken også er en god innføring i Rembrandts kunstverk.

Likevel er det Nouwens ærlighet i møte med seg selv, sine motiver, sin synd og sitt liv som får denne boken til å gripe tak i leseren. I hvert fall i meg, fordi jeg identifiserer meg lett med mye av det Nouwen skriver. Dette er kristen oppbyggelig litteratur på sitt beste.

Gratulerer med dagen, Les Miserables!

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen: Jeg digger musikalen Les Miserables. Den er stor, og jeg blir ikke ferdig med den. Jeg har sett den live mange ganger, har lest boken og sett flere av filmene flere ganger. Nei, jeg blir ikke ferdig. Tar bare noen pauser av og til.

I dag fyller musikalen 25 år. Gratulerer! Takk for at du finnes.

"Who am I?" er bare en av mange sterke sanger. Og best av alt, handlingen er meningsfull og utfordrende. En musikal du bare MÅ se.

Teologi for overmennesker

Jeg blir ikke lenger så overrasket over hva enkelte kristne klarer å få seg til å si og mene, men jeg blir ganske oppgitt av at vi gir noen av de særeste både talerstol og sendetid. TV Visjon Norge trekker til seg noen av de særeste.

Forkynneren Thurman Scrivner har skapt store overskrifter i Norge i det siste. Kanalsjef Jan Hanvold syns det er helt greit og har like godt invitert han tilbake til våren, ifølge Vårt Land.

Ekte kristne synder ikke, sier Scrivner, som har satt sinnene i kok ved å hevde at det er direkte sammenheng mellom foreldres synd og barns funksjonshemning, mellom egen synd og egen sykdom, etc.

Han kan vise til en del bibeltekster som går i den retning, men du skal ikke ha studert Bibelen veldig lenge før du skjønner at dette i høyeste grad er spekulativ tolkning. Det er dårlig teologi vi snakker om her. Og dårlig teologi kan fort bli farlig teologi.

Det er ganske typisk at han bruker sitt eget liv som bevis på at teologien er riktig. Han har selv ikke vært syk på over 30 år. Det burde han takk Gud for, men ikke lage teologi ut av. Det at han har vært unormalt frisk, betyr da ikke at han har vært syndefri i alle disse årene. Hvis han tror det, vil jeg hevde at han i hvert fall har syndet på flere måter: Løgn, overmot, vranglære, legge ekstra byrder på vanlige mennesker, etc. Dette er i hvert fall en mulig liste, og hvis han er et helt normalt menneske som meg, vil listen være lang og lenger enn lang.

Men jeg har jo vært syk både titt og ofte, så det står vel dårlig til med min tro da? Ja, det kan godt være at det står dårlig til med mitt Gudsforhold også. Du skal ikke se bort fra det. Om du kan lese det av ved å se på sykdomsstatistikken min, er jeg likevel svært skeptisk til om lar seg gjøre.

Det rare er at når jeg er nede, enten fysisk eller psykisk, har jeg kanskje mer med Gud å gjøre enn når jeg er oppe og frisk. Litt merkelig det kanskje.

Jan Hanvold mener han fikk kreft fordi han syndet. Hvis vi hadde holdt oss på et generelt plan, at sykdom og død er et resultat av at menneskene har gjort opprør mot Gud, er jeg med på det. Men på individuelt plan er det grusom teologi. Jesus tok da avstand fra slike tanker, gjorde han ikke?

Hvorfor kommer det så mye overmenneskestoff fra enkelte amerikanske miljøer? Og hvorfor i all verden inviterer vi dem til Norge?

Daniel Mendelsohns Forsvunnet

Jeg har nettopp avsluttet lesingen av Daniel Mendelsohns koloss av en bok, "Forsvunnet", der vi følger hans jakt på sin egen families historie fra andre verdenskrig. Tiden er i ferd med å renne ut i forhold til å kunne snakke med personer som opplevde det som skjedde. I utgangspunktet virker Mendelsohns prosjekt nesten helt håpløst, for det finnes nesten ingen igjen som kjente de personene han ønsker å finne historien til.

Daniel Mendelsohn er amerikansk jøde fra en familie som en gang tilhørte det lille stedet Bolechow. Hans bestefar kom seg til USA før andre verdenskrig startet. Daniel vokser opp med historien om at bestefarens bror Schmiel og hans familie ble værende og senere drept av tyskerne, i likhet med nesten alle andre jøder i området. Men ingen i familien vet egentlig helt hva som skjedde.

Dette er en veldig annerledes bok om andre verdenskrig. Det er vel mer riktig å si at det egentlig er en bok om historie, om å fange historien før den blir borte. Vi har et behov for å se oss tilbake, noen mer enn andre. Vi ønsker å forstå vår egen historie, det har med vår identitet å gjøre.

Denne jakten fører Mendelsohn jorden rundt til gamle Bolechow-boere som bare husker små bruddstykker av det han er ute etter. Det blir til et fascinerende puslespill der bit for bit legges for å få et bilde. Og det skal vise seg at det ofte er små tilfeldigheter som gang på gang fører til nye opplysninger.

Det finnes ingen mirakler, ingen magiske slumpetreff. Man kan bare speide, og til slutt få se, det som hele tiden har vært der.

Skriver Mendelsohn i slutten av boken. Historien til menneskene som har levd vil bli borte, slik historien til enkeltmennesker fra f.eks. antikken for alltid er borte. Vi aner noe generelt, men lite om hver skjebne. Vi kan redde noen av historiene mens folk ennå husker. Så derfor er det viktig for Mendelsohn å ikke slå seg til ro med at de ble drept under krigen, men forsøke å redde så mye som mulig av 6 slektningers historie så nøyaktig som mulig.

Derfor blir det mange detaljer, svært mange detaljer i denne boken. Til tider opplevde jeg den stillestående, men det er noe her som nettopp av den grunn blir kanskje enda mer fascinerende. Hvorfor så opptatt av detaljene? Hvorfor ikke bare slå seg til ro med at de ble drept? For Mendelsohn blir denne jakten på detaljer et forsøk på å bli kjent med og å vekke til live slektninger han aldri har kjent. Han ønsker nærmest å fjerne tidsskillet, og skillet mellom døde og levende. Kanskje det egentlig er noe av det vi gjør når vi søker bakover.

Han gjør et genialt fortellergrep ved å parallellt fortelle fra historiene i 1 Mosebok og utlegninger av disse. Selv om han selv ikke er en troende jøde, og egentlig ikke har hatt noe nært forhold til disse fortellingene, får han her fortalt sitt folks historie samtidig med sin personlige historie. Disse fortellingene beriker, utfyller og utfordrer hverandre.

Alt i alt en bra bok, men som sagt, veldig lang med veldig fokus på små detaljer, som i lys av prosjektet gir god mening.

Barn uten venner og ulykkelige barn

Bloggeren Virrvarr har nok en gang skrevet en god tekst på sin blogg. Denne gangen om barndom og vennskap.

Min største fiende i oppveksten var en barnesang med tittelen «Jeg er glad for å ha en venn».

Skriver hun.

Det var imidlertid ikke mangelen på gode rim som gjorde sangen skumlere enn Snehvits stemor. Det var det faktum at jeg ikke hadde en venn store deler av barneskolen, mens velmenende voksne tvang meg til å uttrykke min takknemlighet for det ikke-eksisterende vennskapet i plenum.

Jeg har ofte tenkt på noe av det samme. Les gjerne hele innlegget til Virrvarr. Hun skriver også litt mer om bestevenn-problematikken blant jenter.

Jeg blir sittende igjen med noen tanker: Er det slik at voksne maler et rosenrødt bilde av barn og barndom, trer dette nedover hodene på barna, og dermed tvinger fram en virkelighet som ikke finnes? Mange barnesanger handler også om hvor glade og lykkelige de er. Kan dette være et uttrykk for voksnes ønsker eller behov for at barna skal være lykkelige og glade?