Didrik Søderlinds kristenreise

For en stund siden ble det kunngjort en undersøkelse fra USA som viste at ateister og agnostikere hadde mer kristendomskunnskap enn mange kristne. Du skal ikke se bort fra at dette også stemmer til en viss grad i Norge også, i hvert fall for mange av toppene i Human-Etisk Forbund. Det gjelder i hvert fall for Didrik Søderlind som nylig har gitt ut en bok om sin oppdagelsesreise i ulike kristne menigheter og forsamlinger i Norge. Boken heter da også Kristen-Norge - en oppdagelsesreise.

Dette var interessant lesing for en som er opptatt av kristen tro og kristne menigheter og trender. Søderlind har gjort en reise jeg lurer på hvorfor jeg selv ikke har gjort for lenge siden.

Søderlind har blitt kalt "skap-kristen" og er nok en nokså provoserende fyr for ateister som ser religionskritikk og religionsbekjempelse som sin viktigste oppgave. Han er ikke en kristen. Det har han presisert både i boka og i intervjuer. Men han innrømmer at det har vært nære på noen ganger. Det er vel ingen hemmelighet heller at han ikke har sterke sympatier for den aggressive retningen vi gjerne kaller Ny-ateismen.

Morgenbladets anmeldelse kritiserer Søderlind for å være for lite kritisk og mener at hele boka er en bekjennelsesbok. Det er mulig det, men jeg leser prosjektet annerledes.

Hans mål har vært å gjøre seg kjent med bredden av kristne i Norge, alt fra læstadienere og lommelendinger, til liberale kristne og rødvinsdrikkende katolikker, via Korsvei, Smiths Venner, Mormonerne, og mye mer. Han er åpen for det meste, og jeg leser det slik at nettopp det er poenget.

Han ønsker å fjerne distansen mellom seg selv som ateist og den kristne tro så mye som mulig. Jeg er så imponert over hvor god oversikt han har over dagens kristenlandskap i Norge. Og jeg er imponert over hvor modig han er i tilnærmingen til både den ene og den andre retningen.

Jeg syns Didrik Søderlind er en spennende person. Han er jo en svært sympatisk og høflig ateist. Han er ærlig om sin tro og tvil. En tvilende ateist og en tvilende kristen har mye felles, særlig hvis man møter hverandre med respekt. Jeg har ateist inni meg som stadig forstyrrer meg i min kristne tro. Jeg lurer alltid på hva det er ateistene har skjønt som jeg ikke har skjønt. Kanskje Søderlind har det slik i forhold til kristne?


Han skal ha honnør for ikke å ta i bruk ironien i denne boken. Han viser stor respekt for meningsmotstandere. Humor har han, og flere situasjoner er unektelig veldig morsomt beskrevet. Men han avstår fra den ironiske skildringen som jeg syns preger mange moderne framstillinger av religion og religiøse mennesker.

Denne boken er en svært god oversikt over hva som er kristen-norge. Ikke en grundig analyse, men likevel med nok bakgrunnsstoff om de ulike retningene og av viktige personer til at det er bare å si: Les og bli oppdatert, enten du er kristen eller ateist. Jeg følte meg rimelig oppdatert i utgangspunktet, men flere ganger måtte jeg bare innrømme at dette visste jeg ikke. Det liker jeg.

Boken er herved anbefalt.

Tomm Kristiansen og Jesus - og Kvarme

Denne uken fikk jeg gleden av å være til stede på Areopagos sitt Talkshow på Litteraturhuset i Oslo der Jesus ble diskutert. Det vil si, det var vel egentlig Jesus som skulle være hovedtema, men det ble mye annet også.

Jeg har litt blandede følelser overfor Talkshow-sjangeren, merker jeg. Det blir litt for springende og tilfeldig hvilken retning samtalen går. Litt hopp og sprett, på en måte. Men de fleste jeg har snakket med, var fornøyde med utbyttet av kvelden.

På scenen satt NRKs Tomm Kristiansen, den katolske nonnen Anne Lise Strøm, forfatteren og bibeloversetteren Inger Bråtveit, ateisten og humanisten Didrik Søderlind og sangeren  Elias Akselsen.

At Tomm Kristiansen har mye gruff å komme med overfor Den norske kirke og den norske kristendommen, er ikke noe nytt. Det har han hatt lenge. Og han benyttet anledningen godt denne kvelden også.

Få reportere kan vel stille seg ved siden av Tomm Kristiansen når han er på sitt beste som Afrika-reporter. Han kjenner Afrika og er god på å fortelle historier. Når han forteller om afrikansk kristendom, afrikansk forståelse av Jesus og om "ubuntu", etc. er han suveren og meget interessant.

Så skjer det noe når han beveger seg tilbake til norsk virkelighet igjen, og jeg blir sittende med svært blandete følelser. For han har vært i Afrika og sett lyset. Greit nok.  Men når han feier hele den norske og europeiske kristendommen av banen så det jomer, blir han fryktelig arrogant. Har vi virkelig misforstått det meste? At afrikansk forståelse er et nødvendig korrektiv, er naturlig, men han går langt i å frata vesten enhver troverdig tilnærming til Bibelen og Jesus.

Særlig beklemt blir det når han høvler ned på biskop Kvarme. Når han påstår at Kvarme er mer opptatt av sexlivet til Gelius, enn av fred i verden, er han på Carl I. Hagen-nivå i popularisering. Mener han virkelig at dette er sannheten om Kvarme? At mediene var opptatt av Gelius og hva Kvarme hadde tenkt å gjøre, er vel mer medienes dagsorden enn Kvarmes, kan jeg tenke meg. Burde ikke Kristiansen skjønne det? Kristiansen blir billig og proppfull av egen troshistorie i dette. Engasjement, ja, saklighet, nei.

Det var for øvrig litt underlig å sitte der å høre at programleder Kathrine Aspaas, Søster Anne Lise Strøm og Kristiansen var enige om at Den norske kirke var nokså ille. Akkurat denne delen av samtalen ble for meg for friksjonsfri. Å "baktale" noen som ikke er til stede, er bare gøy til et visst nivå. Den katolske kirke kom veldig lett ut av denne samtalen siden verken programlederen eller Tomm Kristiansen viste annet enn beundring for nonnen. Det er selvsagt ok med respekt, men respekten gjaldt altså ikke de som ikke var til stede, som Kvarme og Den norske Kirke.

Forfatter Bråtveits lille fortelling om en positiv prest og kirke i Suldal var viktig, men fikk ikke mye plass. Didrik Søderlind er en spennende person som også fikk altfor liten plass i samtalen, syns jeg. Jeg ville hørt mer av han.

Det mest frigjørende øyeblikket i denne samtalen kom faktisk da Elias Akselsen satte Tomm Kristiansen litt på plass ved å peke på noe Jesus hadde sagt, som Kristiansen ikke brydde seg så mye om. Ha ha, sier jeg da.

Tomm Kristiansen, du er best når du snakker om Afrika. Når du analyserer norsk kristendom, blir det rett og slett for unyansert for meg.

Drømmen om det fullkomne Jerusalem

Da jeg leste boken til Øystein Sørensen, "Drømmen om det fullkomne samfunn", var det én fortelling jeg stadig tenkte på, Selma Lagerlöfs "Jerusalem". Jeg liker godt flere av bøkene til den svenske forfatteren, og best av alle er for meg "Jerusalem". Denne fortellingen bygger på faktiske hendelser i en liten svensk bygd og i en amerikansksvensk koloni i Jerusalem.

Den lille bygda får en dag besøk av en omreisende predikant ved navn Hellgum. Vekkelsen brer om seg, og det viser seg at predikanten har et budskap og form vi i dag forbinder med sekter. Her bryter de omvendte all kontakt med omverden. Den rene menighet, eller fullkomne samfunn om du vil, etableres. Boken er stor i sin skildring av de prosessene som skjer med menneskene og mellom menneskene i og rundt denne vekkelsen.

Den store drømmen om himmelen, eller det nye Jerusalem, blir etter hvert mer enn en drøm. De som får kallet av Gud, og som er villig til å selge alt de eier og har, skal få oppfylt drømmen sin. De skal til Jesu hjemsted, der Jesus selv gikk. Der må jo alt være fullkomment. Skildringen av oppbruddet fra bygda er gripende. Når de først kommer fram, ryker etter hvert drømmen for de fleste. Det blir et mareritt med mye fortvilelse. Så skuffet de må ha vært, de virkelige Jerusalem-farerne.

I 1995 ble Jerusalem til en storfilm av Bille August, med Maria Bonnevie, Lena Endre og Pernilla August i sentrale roller. Filmen står godt på egne bein, selv om, typisk nok, det er så mye i boken den ikke får med seg. Men en bra film er det like fullt.

I dag er det nok ikke mange som reiser til Jerusalem for å oppleve det fullkomne. Tvert i mot kanskje. Men "Jerusalem" vil nok alltid ligge som en skjult kjempe som vekkelsespredikanter av den heller tvilsomme sorten alltid kan finne fram. Derfor er fortellingen om denne spesielle vekkelsesbevegelsen fortsatt viktig.

Og en god fortelling inneholder alltid (tror jeg) sterke historier om kjærlighet. Det gjør i hvert fall "Jerusalem". Så det er flere grunner til å lese boken og/eller se filmen.

La oss lovsynge en Gud som er nede på kne

Jeg skulle tro at de aller, aller fleste som på en eller annen måte har forvillet seg inn på et kristent ungdomsmøte de siste 20 årene, har fått med seg at det er lovsanger i popstil som er tingen. Møtene er fyllt av sang, mange engelske. Du kan støte på en og annen salme, hvis du er heldig, men det er ingen selvfølge. Det er lovsang som gjelder.

Lovsang er viktig for en kristen. Jeg syns det er mye fint i lovsang, og det er også mange fine lovsanger. Likevel er jeg nok litt skeptisk til noen av tekstene som synges, og kanskje mest til hvor hovedfokus ofte er.

Jeg tenker på den sterke vektleggingen det er på Gud som konge, majestet og liknende. Jeg er klar over at det er bibelsk, det vil si at du finner mange av ordene og uttrykkene i Bibelen, men jeg ønsker å stille et spørsmål ved om det er noe vi bør tenke litt igjennom. En Gud som er høyt, høyt opphøyet og sitter på en trone. Bør det gjenspeiles i sangene at kongemakt er noe annet i dag enn for flere tusen år siden? Blir det litt for livsfjernt med tanke på den hverdagen vi lever våre liv i? Jeg er ikke skeptisk til at lovsang skal peke på Guds opphøyethet og hellighet i seg selv, bare så det er sagt.

Jesus var en "konge", men brøt totalt med den vante forestillingen av hva som var å være opphøyet. Han tok på seg en tjeners skikkelse og sa at det er slik en Herre er. En konge på kne som vasket føttene til sine disipler. I sitt liv var det tjenesten for andre som var i fokus. Lovsynger vi denne delen av Gud nok? Eller blir det litt for mye hverdag og støv og skitt av et slikt gudsbilde?

Jeg tenker en del på dette, men har på en måte ikke slått meg helt til ro med hva jeg ønsker. Jeg vet kanskje ikke helt hvor skoen trykker heller. Jeg får tenke litt til.

Andaktsbok med menneskelig og åndelig innsikt

Jeg har lenge likt å lese Wilfrid Stinissen, selv om jeg bare har noen av bøkene hans. Jeg vender stadig tilbake til det han har skrevet.

Han må være en klok mann, tenker jeg, og det han skriver treffer meg ofte langt inn i livet mitt. Hans skriver veldig jordnært, men åpner opp landskapet innover i mennesket og utover mot Gud og verden på en varm og klok måte. Man blir nesten litt klokere av å lese hans tekster.

Jeg skal innrømme at jeg har ikke eid og brukt andaktsboken "I Guds tid" veldig lenge, men så langt ser det ut til at den seiler opp til å bli en god nummer 1 av andaktsbøker hos meg. Jeg innrømmer gjerne at jeg er begeistret. Andaktene er også så korte at de kan tas inn med frokosten.

Det er så godt å lese Stinissen at jeg bare kan håpe på at mange oppdager bøkene hans. Kanskje flere enn meg vokser litt i tro i møte med hans tekster.

Den ultimate blasfemi?

Hva er den ultimate blasfemi? Jeg har ikke svaret, men forfatteren og bloggeren (VirrVarr) Ida Jackson har i en artikkel på Fri Tanke denne uken et forslag.

En del ateister får krampe så fort «spiritualitet» og «ateisme» nevnes i samme setning, men jeg tror åndelighet for oss gudløse er den ultimate blasfemi: Det er å kose seg med selve «gudsbeviset» uten å bli religiøs selv.

Ida Jackson har tidligere vært kristen, men definerer seg nå som ateist. Jeg har også tidligere referert til henne her på bloggen. Hun har nok en gang skrevet en tankevekkende artikkel.

Jeg vet neimenn ikke om dette er den ultimate blasfemi, men det plasserer forfatteren innenfor kategorien "sympatiske ateister", et begrep jeg syns passer som motsetning til "aggressive ateister". Ateister som kan kose seg med religiøse opplevelser og ritualer uten å dele tolkningen er jo sympatiske, og jeg har litt problemer med å se blasfemien her.

Hvis Gud finnes, kan jeg ikke helt se at han skulle fornærmes av at ateisten deltar i religionsutøvelsen. Ateisten anerkjenner ikke Gud i dette, men Gud er der vel antakeligvis like fullt, på tross av ateistens tro. Da blir det nesten litt søtt, unnskyld uttrykket, at ateisten tror hun er litt "slem" ved å synge kristne sanger eller delta i gudstjenester. For Gud må dette være en ypperlig anledning til å kalle på eller skape en lengsel i ateistens hjerte.

Noe annet er om det er arrogant av ateisten å delta på denne måten. Jeg mener, ateisten "leker" kristne leker med de kristne, men tenker i sitt hjerte at hun har skjønt at dette bare er en lek, noe de "dumme" kristne tydeligvis ikke har skjønt. Da er det i tilfelle ikke så sympatisk lenger, men heller ikke da vil jeg kalle det blasfemisk.

Så lenge ateisten ærlig og redelig er med på dette fordi hun får noe ut av det, kan jeg ikke kalle det blasfemisk.

Hvis Gud ikke finnes, er det i hvert fall ikke blasfemisk. Da er det ingen Gud å spotte uansett. Og alle åndelige opplevelser vil være like meningsfulle eller meningsløse, uansett tolkning av dem.

Jeg tror forresten det er større blasfemi i å dyrke materialismen eller Mammon, om du vil, enn å delta i kristen åndelighet med kaldt eller lunkent hjerte. Mange av oss bærer stadig en ateistisk tanke med oss inn i kirken.

Holocaust på DVD

Det er ikke laget få filmer og serier om 2. verdenskrig. Men få skaper den helt store debatten i dag. Vi er vant til å se det meste, både det grusomme, det sentimentale og det vakre som kan knyttes til disse krigshistoriene.

Slik var det ikke i 1978 da amerikanerne laget miniserien Holocaust. Den skapte enorm debatt, og flere land nektet å vise den, men måtte gi etter for presset etter hvert. Elie Wiesel advarte mot filmen. Bare i Vest-Tyskland ble tysk fjernsyn innringt av 60 000 mennesker. Man regner med at serien var en medvirkende årsak til at foreldesesfristen for krigsforbrytelser ble utvidet til livstid.

I Norge mente Kringkastingsrådet at filmen var for spekulativ og hadde for lav kunstnerisk verdi. Filmen ble derfor ikke vist før i 1979, da rådet hadde skiftet mening. Jeg gikk da på barneskolen og husker godt at det var mye snakk om hvem som fikk lov av foreldrene sine til å se serien og hvem som ikke fikk det. Jeg fikk ikke lov.

Derfor har det vært spennende nå å se denne serien som kom på DVD for to år siden. Det er alltid interessant å se filmer som har skapt historie. Det er store skuespillerprestasjoner her, med bl.a. en ung Meryl Streep i en viktig rolle. Mest inntrykk gjør Michael Moriarty som den svært usympatiske SS-offiseren Erik Dorf. Flere av skuespillerne har gitt uttrykk for at de var fysisk uvel under innspillingene på grunn av den historien de skulle spille inn.

Noe av kritikken gikk på at den inneholdt noen feil, men kanskje først og fremst at den var for spekulativ og fæl. Hvorfor rippe opp i dette nå, 30 år etter krigen? Og Wiesel mente at det er umulig å vise hvor grusomt det var for jødene som ble sendt i konsentrasjonsleirene, og at man derfor burde la være.

Jeg har sett mange 2.verdenskrig-filmer og konstaterer at tiden har gått, men tv-serien holder faktisk mål, og kritikken mot den er vel det som har gått ut på dato. At noen faktiske forhold i filmen er feil, kan vi leve med. Det var nok en større katastrofe i 1978.  Schindlers liste, som er en favorittfilm for meg, er mer spekulativ og grusom, og det samme er mange andre. Men i dag godtar vi kanskje mer at film har lov til å prøve å skape følelser rundt grusomhet.

Holocaust er et stykke filmhistorie, et kvalitetsserie med flere svært gode skuespillerpreastasjoner og med en sterk historie om den jødiske Berlin-familien Weiss og deres undergang.