Kristen nok uten menighet

Jeg er nokså sikker på to ting. Det ene er at mange flere mister sin kristne tro etter at de har blitt ungdommer og unge voksne, enn det er som begynner å tro på Gud da. Det andre er at å omgås folk som er ikke-religiøse, ikke nødvendigvis ateister, krever en sterk religiøs bevissthet hos den kristne selv for at ikke troen skal få mindre og mindre å si i livet. Det første har vi en viss statistikk på, det andre er min erfaring.

Det som veldig ofte skjer når kristen ungdom flytter på seg, spesielt inn til byer og studentmiljøer, er at hele det kristne nettverket de er vant til, blir borte. For mange er det nok en blandet følelse, men ikke sjelden får jeg inntrykk av at denne frihetsfølelsen oppleves veldig god. Nå kan de starte på nytt, uten å bli satt i bås som den "kjedelige" kristne Brille-Jesusen.

Samtidig blir de utsatt for et nokså voldsomt drikke- og festepress i studentmiljøene. Var alkohol litt forbudt hjemme, er det ingen som rynker på nesa i det nye miljøet. Så var det dette med å gå i kirken eller på kristne møter da. Det var også både lett og naturlig hjemme, men nå må det oppsøkes aktivt. Mange shopper rundt i de ulike menighetene uten å forplikte seg noe sted. Andre slutter rett og slett å oppsøke kristne sammenhenger.

De færreste, tror jeg, slutter å tro på Gud sånn over natta. Det er nok mye mer vanlig at troen sakte og gradvis får mindre og mindre innvirkning på livet, både i hverdag og tankegang. Man kan gjerne fortsette å kalle seg kristen, eller begynne å si at man har sin barnetro, men gjerne med et tillegg om at man er "kristen på sin måte" eller at man "ikke er sånn fordømmende kristen som kirka". Noen, og det er dessverre sant at det bare er noen, fortsetter som aktive kristne i 20- og 30-årene. Denne aldersgruppen er nesten fraværende i mange kristne sammenhenger. De er opptatt av andre ting.

Jeg skal være forsiktig med å dømme noens tro. Jeg tror ikke at det bare er i kirkene vi finner de kristne. Tidligere her har jeg skrevet at jeg selv opplever mange gudstjenester og prekener som kjedelige, og jeg er sikkert ikke den eneste. Det kreves litt av en å gå fast i kirken. Dette er sikkert en veldig luthersk problemstilling. Katolikkene har en langt mer utviklet pliktfølelse for å delta i gudstjenestelivet.

Selvsagt kan troen leve et liv også uten menighetsfellesskapet. Det kan være grunner som lav selvtillit, frykt, ensomhet, etc. som fører til at noen ikke tør eller orker gå inn i kirken. Det sendes gudstjenester på TV og radio, det selges bøker og nesten alle har en Bibel i huset. Så påfyll skulle det jo være mulig å få på en eller annen måte. Likevel tror jeg nok flesteparten av de som regner seg som kristne, men som ikke går i noen menighet, mener at de klarer seg greit nok uten. Troen er jo inni en. Den er privat.

I Norge liker vi heller ikke fanatikere eller fundamentalister. Stort sett mener vi da muslimer og kristne som tar troen sin litt for alvorlig, men jeg tror også vi sliter litt med både aggresive nyateister og litt for ivrige human-etikere. Ikke gjør så stort nummer ut av det, liksom. Stå for noe, men ikke for mye, ikke sånn at det blir et problem for de rundt deg. Denne tanken sniker seg nokså lett inn i kristne som ikke er bevisst på å stå i mot det. Kristen ja, men ikke så veldig. Jeg er kristen nok uten å gå i noen menighet. Hvem er du som tør å dømme meg? Jeg er både døpt og konfirmert.

Nei, hvem er jeg som tør å dømme? Jeg vil ikke dømme. Men jeg vil si at hvis fellesskapet, menigheten, ikke er nødvendig eller viktig for den kristne troen, tok Jesus og Paulus feil. For Bibelen forteller om løfter knyttet til der hvor to eller tre er samlet. Der skal nådegavene fungere, der skal troen vokse, der skal fattige bli tatt hånd om og der skal man løfte hverandre framover. Det finnes ingen eksempler i Bibelen på at privat tro utenfor menigheten var like bra. Jeg tror det eneste man oppnår da, er at man slipper å forplikte seg til å møte i kirken på spesielle tidspunkt, og at man slipper å bli preget av troen i noen særlig grad.

Omgås du ateister som stadig vil diskutere, kan det være inspirerende og frustrerende. Omgås du folk som ikke preges av religiøsitet, er det, som sagt, stor fare for at du selv blir mindre preget. Jeg ønsker at kristne skal omgås alle, absolutt alle, ikke gjøre forskjell på folk. Men et kristenliv som ikke stadig møter andre kristne i et kristent fellesskap, tror jeg ikke jeg kan anbefale på noen måte. Selv om ikke de folka i kirka, eller på bedehuset, eller hvor det nå er, er de kuleste du kan tenke deg. Løftene fra Bibelen gjelder likevel. Tror jeg.

Syns du denne treffer, ...

... tror jeg vi har noe å snakke om.

Når alle snakker samme åndelige dialekt

Ønsker du å være helt sikker på å beholde dialekten din, bør du forbli på det stedet du bor og stadig omgås folk som snakker den samme dialekten.

Du bør faktisk heller ikke gifte deg med, eller flytte sammen med, noen som snakker annerledes enn deg.

Det samme gjelder meninger, for meninger smitter og påvirker like mye som dialektene. Vær utrolig påpasselig med å bare omgi deg med folk som mener det samme som deg. Da vil du hele tiden vite hvor grensen mellom oss innenfor og de utenfor går. Det er både trygt og godt.

En del kristne fellesskap fungerer omtrent sånn. Alle snakker likt, tenker likt, tror likt og kler seg likt. Alle kjenner hverandre, alle vet hvem som er innenfor. Dessuten er det klart definert hvem som står utenfor dette fellesskapet, hvem man skal unngå å bli påvirket av, eller menge seg med.

Dersom kristne fellesskap blir et sted for like folk med samme åndelige dialekt, er det grunn til å advare. Jeg syns ikke det er noen merkevare på et fellesskap at alle ser like ut, bortsett kanskje fra fotballsupportere, o.l.

Når alle snakker samme åndelige dialekt, er det faktisk grobunn for noe som ikke er bra, nemlig åndelig sløvhet og arroganse. Du slipper dessuten stå til ansvar for dine meninger og handlinger, så lenge du handler slik fellesskapet gjør, og du ikke er så dum å rote deg bort i annerledes tenkende.

Ja, jeg er bekymret for kristne homogene, eller monogene menigheter. Men jeg er enda mer bekymret for et samfunn preget av åndelig sløvhet, åndelig ensforming og meningslikhet. Dette kommer veldig godt til syne i møte med Islam, men også i møte med religiøse retninger vi har hatt i Norge i mange år, f.eks. ulike kristne grupper. Samfunnet tåler ikke folk som tar sin religiøse tro på alvor.

Hva tenker læreren i kveld?

Begjær mindre, bli friskere

Sykefraværet øker i Norge. Regjeringen er bekymret og prøver å finne løsningen på problemet. Vi lever i verdens beste land, likevel er vi lite fornøyde. Depresjoner sprer seg som virus. Aldri har det blitt satt flere diagnoser på folk. Det norske folk er sykt. Hva er galt?

Kan det være at løsningen ligger i gammel kinesisk visdom? I dette nummeret av Aftenposten Innsikt gjør i hvert fall YinYang-coachen Cong Zhao en interessant analyse i forhold til det. Det er mye jeg er helt enig i her.

Sett fra det kinesiske Yin Yang-perspektivet, er det minst to årsaker til økende psykiske lidelser og sykefravær i Norge:

1. Den kollektive forventningen om et problemfritt og smertefritt liv.

2. Selvrealiseringsfeller og overfokusering på individer.

Det er vanskelig å være uenig i dette.

Eksperter står klare for å løse alle våre problemer. Det florerer TV-programmer og avisspalter som hjelper oss til å bli perfekt på alt: utseende, kosthold, trening, hjemmerydding, sexliv, samliv, barneoppdragelse osv. Hver for seg er det positivt. Men summen blir et endeløst og forgjeves jag etter et perfekt liv.

Forventningen om et smertefritt liv vises i eksplosjon av pillebruk og stadig flere diagnoser.

Både selvhjelpsbøker og mange terapeuter lover for mye. De lover energi, overskudd, lykke, uten å kunne innfri disse løftene. Det finnes ingen enkle løsninger, og det eneste de oppnår er å øke skamfølelsen hos de som ikke lykkes med sine selvrealiseringsprosjekter.

"Selvrealisering er nær knyttet til idealet om selvstendighet. Forventningen om selvstendigheten er en av modernitetens grandiose forestillinger, med tilhørende benektelse av at mennesket er et avhengig vesen. Å være avhengig gir skamfølelse." (Skårderud)

Troen på individers frihet er sterkt overdrevet i Vesten. Hvor frie er vi? Er vi ikke alle i høyeste grad et produkt av arv, oppvekst og kulturelle og samfunnsmessige påvirkninger i tillegg til vår frie vilje?

Så langt er jeg helt enig med han. Hans beskrivelse av problemene virker riktige. Det interessante er kanskje at jeg er enig i mye av det han videre sier, selv om han der kommer inn på Yin Yang-prinsippet. Dette prinsippet mener jeg i utgangspunktet er problematisk på flere måter, men som en modell til å takle livet, er det faktisk ikke så dumt. Vesten burde tenkt mer i den retning Cong Zhao her beskriver:

Yin representerer kvinnelige elementer som månen, vann, mørke, mystikk, mykhet, passivitet osv., mens Yang representerer mannlige elementer som solen, dag, ild, lys, klarhet, hardhet, aktivitet, osv. Men Yin og Yang er ikke bare symboler for det kvinnelige og det mannlige. De representerer iboende motsetninger som eksisterer i alt i universet (f.eks.: selv, familie, bedrift, nasjon).

Ut fra dette perspektivet, betrakter man ikke hendelser som "enten positive eller negative", men som " både positive og negative".

Menneskers naturlige trang er å søke gleder og unngå smerter. Men det er dessverre ikke mulig å kun oppleve gleder uten smerter. Jaget etter stadig mer og bedre er dømt til å mislykkes. I Yin Yang-perspektivet skifter det positive til det negative etter et visst punkt. Mer av det gode blir ikke bedre, men verre. I Vesten finnes det lignende uttrykk som "for mye av det gode" og "for godt til å være sant".

Det er klokt å innse at livet alltid består av motsetninger. Det er klokt å akseptere at vi aldri blir kvitt alle våre "problemer".

Jeg uthevet det jeg tror er selve kjernebudskapet i forhold til å forholde seg til livet på en slik måte at vi ikke påfører oss selv flere problemer enn vi trenger. Jeg er overbevist om troen på "det smertefrie liv" fører mange inn i depresjoner. Sammenlikningen med andre "vellykkede" rundt oss, både på TV og i hverdagen, er rett og slett drepende.

Forventer vi mindre av oss selv, hverandre og livet, går vi på færre skuffelser. Er ikke dette både sant og riktig? Når taoismen, som Yin Yang-prinsippet kommer fra, sier at vi bør "begjære mindre", tror jeg den er inne på en dyp sannhet. Selv om jeg ikke tror selve frelsen ligger akkurat her.

Så vet jeg at det er mange grunner til både sykefravær og depresjoner, og det er mange grunner til å ønske seg vekk fra de smertene man opplever. Alt er ikke sagt med dette, og alle problemer er ikke løst. Men noen ganger kan vi godt lytte litt østover for å se om det er noe viktig i livet vi har glemt. Og akkurat her har vi det.

Sier Bibelen noe om miljø?

Nina Karin Monsen tier ikke

Jeg er livredd for et samfunn som er så homogent og enig at uenighet ikke får den omtale og respekt det faktisk fortjener. Enda verre vil det være om kritikk av flertallsmeningen ikke slipper til i debatten, eller ufarliggjøres med stygge personangrep. Nina Karin Monsen tier ikke, og takk for det. Hennes meninger er viktige i et demokratisk samfunn.

Mange mener mye om Fritt Ords prisvinner Nina Karin Monsen fordi hun nesten konsekvent sier det som er politisk ukorrekt. Og jeg skjønner selvsagt at hun provoserer. Hun kunne gjerne, både for sin egen skyld og for sakens skyld, ha ordlagt seg lurere i mange sammenhenger. Hun blir et lett bytte. Faren er jo at hun umyndiggjør seg selv. Beklageligvis har hun også en tendens til å virke veldig hard og bitter, men det har hun til felles med flere av sine motstandere når det gjelder homofiles rettigheter, ekteskapsloven og barns rettigheter.

Nina Karin Monsens gode argumenter forsvinner ikke selv om hun skulle forsvinne fra debatten. De må lyttes til og besvares. I Vårt Land i dag har hun et innlegg med tittelen "Barn når det passer?" som en reaksjon på at en enslig 33 år gammel dame har vært i Danmark og latt seg inseminere. Jeg bringer noen sitater fra Monsens innlegg.

Jeg skulle gjerne vite hvordan en kvinne på 33 år vet at hun ikke vil treffe den riktige mannen, og hvor ung myndighetene mener en kvinne kan være når hun avgjør dette spørsmålet. En deprimert 18 åring tror ikke på den store kjærligheten, men et barn kan være en god trøst.

Barn trenger ikke sine egne foreldre, de kan få andres eller noen som ikke selv har barn. At mor er kjæreste med en kvinne, er ingen velsignelse for hva barnet som er fratatt far.

Hvilken moralsk rett har du til å ta fra ditt barn dets far, et gode som Gud har gitt alle mennesker?

Jeg foreslår følgende credo: Det et barn har fra sin skapers hånd, har intet menneske og ingen stat rett til å ta fra det. Dette credo gjelder også for fosteret.

Felles for alle disse uttalelsene, er at jeg kan stille meg helt og fullt bak dem. Her overdriver ikke Monsen. Heller ikke kan det avfeies med at hun er helt håpløs og dum.