Kristen nok uten menighet

Jeg er nokså sikker på to ting. Det ene er at mange flere mister sin kristne tro etter at de har blitt ungdommer og unge voksne, enn det er som begynner å tro på Gud da. Det andre er at å omgås folk som er ikke-religiøse, ikke nødvendigvis ateister, krever en sterk religiøs bevissthet hos den kristne selv for at ikke troen skal få mindre og mindre å si i livet. Det første har vi en viss statistikk på, det andre er min erfaring.

Det som veldig ofte skjer når kristen ungdom flytter på seg, spesielt inn til byer og studentmiljøer, er at hele det kristne nettverket de er vant til, blir borte. For mange er det nok en blandet følelse, men ikke sjelden får jeg inntrykk av at denne frihetsfølelsen oppleves veldig god. Nå kan de starte på nytt, uten å bli satt i bås som den "kjedelige" kristne Brille-Jesusen.

Samtidig blir de utsatt for et nokså voldsomt drikke- og festepress i studentmiljøene. Var alkohol litt forbudt hjemme, er det ingen som rynker på nesa i det nye miljøet. Så var det dette med å gå i kirken eller på kristne møter da. Det var også både lett og naturlig hjemme, men nå må det oppsøkes aktivt. Mange shopper rundt i de ulike menighetene uten å forplikte seg noe sted. Andre slutter rett og slett å oppsøke kristne sammenhenger.

De færreste, tror jeg, slutter å tro på Gud sånn over natta. Det er nok mye mer vanlig at troen sakte og gradvis får mindre og mindre innvirkning på livet, både i hverdag og tankegang. Man kan gjerne fortsette å kalle seg kristen, eller begynne å si at man har sin barnetro, men gjerne med et tillegg om at man er "kristen på sin måte" eller at man "ikke er sånn fordømmende kristen som kirka". Noen, og det er dessverre sant at det bare er noen, fortsetter som aktive kristne i 20- og 30-årene. Denne aldersgruppen er nesten fraværende i mange kristne sammenhenger. De er opptatt av andre ting.

Jeg skal være forsiktig med å dømme noens tro. Jeg tror ikke at det bare er i kirkene vi finner de kristne. Tidligere her har jeg skrevet at jeg selv opplever mange gudstjenester og prekener som kjedelige, og jeg er sikkert ikke den eneste. Det kreves litt av en å gå fast i kirken. Dette er sikkert en veldig luthersk problemstilling. Katolikkene har en langt mer utviklet pliktfølelse for å delta i gudstjenestelivet.

Selvsagt kan troen leve et liv også uten menighetsfellesskapet. Det kan være grunner som lav selvtillit, frykt, ensomhet, etc. som fører til at noen ikke tør eller orker gå inn i kirken. Det sendes gudstjenester på TV og radio, det selges bøker og nesten alle har en Bibel i huset. Så påfyll skulle det jo være mulig å få på en eller annen måte. Likevel tror jeg nok flesteparten av de som regner seg som kristne, men som ikke går i noen menighet, mener at de klarer seg greit nok uten. Troen er jo inni en. Den er privat.

I Norge liker vi heller ikke fanatikere eller fundamentalister. Stort sett mener vi da muslimer og kristne som tar troen sin litt for alvorlig, men jeg tror også vi sliter litt med både aggresive nyateister og litt for ivrige human-etikere. Ikke gjør så stort nummer ut av det, liksom. Stå for noe, men ikke for mye, ikke sånn at det blir et problem for de rundt deg. Denne tanken sniker seg nokså lett inn i kristne som ikke er bevisst på å stå i mot det. Kristen ja, men ikke så veldig. Jeg er kristen nok uten å gå i noen menighet. Hvem er du som tør å dømme meg? Jeg er både døpt og konfirmert.

Nei, hvem er jeg som tør å dømme? Jeg vil ikke dømme. Men jeg vil si at hvis fellesskapet, menigheten, ikke er nødvendig eller viktig for den kristne troen, tok Jesus og Paulus feil. For Bibelen forteller om løfter knyttet til der hvor to eller tre er samlet. Der skal nådegavene fungere, der skal troen vokse, der skal fattige bli tatt hånd om og der skal man løfte hverandre framover. Det finnes ingen eksempler i Bibelen på at privat tro utenfor menigheten var like bra. Jeg tror det eneste man oppnår da, er at man slipper å forplikte seg til å møte i kirken på spesielle tidspunkt, og at man slipper å bli preget av troen i noen særlig grad.

Omgås du ateister som stadig vil diskutere, kan det være inspirerende og frustrerende. Omgås du folk som ikke preges av religiøsitet, er det, som sagt, stor fare for at du selv blir mindre preget. Jeg ønsker at kristne skal omgås alle, absolutt alle, ikke gjøre forskjell på folk. Men et kristenliv som ikke stadig møter andre kristne i et kristent fellesskap, tror jeg ikke jeg kan anbefale på noen måte. Selv om ikke de folka i kirka, eller på bedehuset, eller hvor det nå er, er de kuleste du kan tenke deg. Løftene fra Bibelen gjelder likevel. Tror jeg.