Er ateisten den kristnes fiende?

Noen har kanskje merket seg at jeg i løpet av denne bloggen har hatt flere innlegg som går i retning av å snakke pent om ateister. Er ikke du kristen, liksom? Jo, det er jeg, og det blir jeg nok en stund til. Men jeg har en sterk fascinasjon av ateisme, dels fordi jeg er grunnleggende uenig med ateisten i noe ikke uvesentlig, og dels fordi jeg så ofte er grunnleggende enig i andre vesentlige ting. Så finnes det selvsagt ateisme som smaker vondt, den bare irriterer.

Noen kristne har ateister som selve definisjonen på hvem man kjemper mot. Noen ateister har det samme forholdet til kristne. Når jeg møter andre typer ateister, tenkende, moralske, åpne, men skeptiske, er vi langt på vei enige om svært mye. Skeptisk som jeg er, kunne jeg like godt vært ateist, tenker jeg noen ganger. Så er det dette med Gud da, det slipper ikke taket på meg. Jeg tror. Mulig det er en svakhet. Men jeg tror.

Jeg liker ikke samfunnsutviklingen spesielt godt. Noen vil sikkert hevde at verden går framover. Jeg tror ikke det. Det kapitalistiske samfunn er hardt. Det liberale samfunn er meningsløst. Det tolerante samfunnet er en utopi. Dagens samfunn er sløvt, fattig og hardt.

Menneskeverdet taper for andre verdier. Ting går i bølger. Noen hadde det bedre før, andre har det bedre nå. Det svinger. Kristendommen, som jeg tror på, taper terreng. Samtidig sitter jeg med den kjetterske tanken at det har den jammen godt av. Kristne tåler dårlig å være i maktposisjon. Kristendommen utøves sjelden på en god måte med makt, og misbrukes lett når den har flertall. Jesus forberedte sine etterfølgere at de ville lide, de ville være forfulgt, etc. Det er i undertrykkelse, i mindretall, kristendommens sannhet prøves og består.

Jeg liker ikke sekulariseringen, men tror kirken og de kristne har godt av å føle at de må starte fra bunn igjen. Vi må starte der Jesus startet. Budskapet er det samme. Jesus er den samme. Og samfunnet likner veldig mye på det de første kristne møtte.

Avgudsdyrkerne lever i beste velgående. Og da mener jeg ikke ateistene. Materialismen lever. Selvgodheten lever. De rike metter seg ved å ta fra de fattige. Og den religiøse sløvheten lever. Ikke-religiøse mennesker som ikke gidder å ofre de store spørsmålene en tanke fordi de har mer enn nok med huset, hagen, bilene, hytta, båten, for ikke å snakke om jobben og fotballen. Religiøse mennesker som verken bryr seg eller lever som om det de tror er sant. Innmeldt i Statskirka, grei forsikring i forhold til om det skulle skje noe etter døden, liksom.

Noen ateister er dumme. La oss si det rett ut, de er dumme, akkurat som noen kristne er det. Det er så svart-hvitt og enkelt og fordomsfullt at det nesten ikke går an. De vil ha krig (nei, ikke bokstavelig).

Men jeg tror ikke Jesus pekte ut de tenkende, grublende menneskene som brukte tid og krefter på de store spørsmålene, men som landet på at Gud nok ikke fantes, som sine fiender. Dette var ikke sløvhet. Dette var ikke manglende respekt for religion. Dette handlet om noe annet. Tanken. Med disse kan en kristen snakke lenge og vel, ikke nødvendigvis diskutere, men samtale. Man har gått mange av de samme rundene selv.

Verken Jesus, eller jeg som kristen, er enige med ateisten i at Gud ikke finnes. Men det er fryktelig deilig å snakke med noen som er reflektert omkring det og kjenne på slektskapet i tanken. Dumme ateister, aggresive ateister, krigerske ateister finnes. Men det er altså ikke de jeg snakker om her.

PS! Det er utrolig deilig å snakke med reflekterte kristne også.