Med fokus på døden

Du skal også dø! Jeg håper ikke dette er en overraskelse for deg. Vi skal alle dø, og vi vet det så inderlig godt. Men vi takler det så utrolig dårlig. Så dårlig at vi blir harme eller helt deprimerte hvis noen minner oss om det. Er ikke det utrolig merkelig?

Det har slått meg at mange ikke møter døden før de er godt voksne. De hører om død, og kanskje noen av de nærmeste dør, men de ser aldri død. Dermed forblir døden nokså fjern, og den er plassert på institusjon. I hvite frakker. Eller bak en prest. Men aldri rett foran en. Likene mangler i livene våre.

Mye kan sies om dette, men slik var det i hvert fall ikke før. Da var døden en del av nærsamfunnet, av hverdagslivet.

I dag tror jeg mange føler seg udødelige - lenge. I tenårene er det en katastrofe om noen av vennene dør, men stort sett er dette noe man leser om i avisene. For de fleste vil man både i 20-årene og i 30-årene føle at det ligger et langt liv foran en, og døden er langt, langt unna. Man har så god tid. Faktisk har man så god tid at man kan havne i kjedsomhet. Ingenting haster, og ingenting er viktig å ha i orden nå som ikke kan ordnes senere. Ingen farvel med venner og familie avsluttes med "Om jeg lever" eller "Om Gud vil". Døden er i en annen dimensjon.

Jeg forstår ikke dette med død. For meg har den lenge vært til stede, veldig tilstede, i livet mitt. Jeg har mistet så utrolig mange jeg vokste opp med. Ikke så mange jevnaldrende, men mange eldre familiemedlemmer, naboer og kjente. Når jeg er minstemann med nokså gamle foreldre, blir det lett sånn. Alle mine besteforeldre er borte. Pappa døde for mange år siden. I høst mistet jeg også min svigermor. Jo, døden er der, men jeg forstår den ikke.

Å akseptere døden er svært viktig for at livet skal bli meningsfullt. Mange depresjoner kommer blant annet av, i følge psykiateren Irvin D. Yalom, at man ikke aksepterer sin egen dødelighet, men forventer å leve evig. Når kroppen og følelsen av at livet ikke er evig, kommer, reagerer mange med en type panikk som slår ut i depresjon. Ateisten Milan Kundera har skrevet en glitrende bok, Udødeligheten, som handler om menneskets sterke trang til å bli husket, til å bli udødelige.

Julian Baggini skriver i boken Ateisme at aksept av døden er en viktig del av hans ateistiske holdning også:

Ateisten aksepterer ubetinget at mennesket må dø og har ingen tro på et liv i det hinsidige, reinkarnasjon eller at jeget går opp i en slags verdensånd.

Døden inntar derfor en viktig rolle i et ateistisk livssyn. Den er den endelige avslutning som virkelig gjør livet meningsfylt, men vi kan beklage at den kommer så tidlig som den gjør. Det ligger en viss sannhet i klisjeen om at alle gode ting før eller siden må ta slutt. Men på samme måte som teppefall etter Othello ikke gjør skuespillet dårligere, men faktisk er en nødvendig betingelse for at det overhodet skal være godt, kan vi alltids beklage døden samtidig som vi vet at det er nettopp det at den er uungåelig som gjør livet verdifullt.

Jeg er jo helt enig med Baggini her, selv om jeg altså mener at døden ikke er det aller siste. Døden er det siste i dette livet, hva som skjer etterpå vet jeg ikke, men at det må være noe helt annet, er jeg rimelig sikker på. Så, døden er en avslutning.

Jeg tror at den som aksepterer at i morgen kan dette livet være over, enten for meg, eller for noen av mine nærmeste, eller for noen på Haiti, vil måtte leve sterkere i dag. Han må la være å utsette, han må sørge for at gode ting blir sagt og gode ting blir gjort i dag, ikke vente til i morgen. Dette er ikke depresjon, dette er å gjøre livet dypt nok og høyt nok. Dette er å ikke lure seg selv. Dette er å være 100% ærlig. Slik er livet.

Å akseptere døden er ikke det samme som å fornekte noe etter døden. Men jeg tror dessverre at en del kristne, selv om de nok blir stadig færre, er så fokusert på livet etter døden at dette livet mister sin mening. Det tror jeg er feil. Dette livet har vi bare nå. Det må leves. Og også for en kristen må døden være et stort, avgjørende skille som gir hver dag i dette livet mening. Jeg kan ikke forstå at himmelønsket skulle ha den konsekvens at livet i dag blir mindre verdt. Det kan jeg ikke godta.

Det er en stor tragedie når noen dør. At jeg skal dø, og kan dø på et tidspunkt jeg ikke aner, bør få meg til å leve rikt, meningsfullt og godt. Det kan ingen gjøre for meg. Derfor trenger jeg å bli minnet på at jeg ikke har evig tid på meg til å begynne å leve.