Hvilken kirke er best?

I helgen hadde jeg den store glede av å besøke menigheten der min søster og hennes familie går. Det er en frimenighet på sørlandet i den karismatiske tradisjonen. Jeg likte meg godt.

Hele denne gudstjenesten kunne, uten problemer, ha blitt holdt i en vanlig norsk statskirkemenighet, selv om formen liknet mer på møte enn gudstjeneste. Og ingenting av det som ble sagt eller gjort reagerte jeg negativt på som statskirkelutheraner. Som dere skjønner, må jeg ikke ha kirkeorgel og liturgi for å trives.

Flere ganger når jeg har besøkt frimenigheter, har jeg tenkt at de har noe jeg savner i Den norske kirke. Samtidig tenker jeg at DnK har noe disse frimenighetene mangler. Det dreier seg ikke om teologi, men mer om form, ramme og plassering i samfunnet. Jeg gjør et forsøk på å sammenlikne.

En frimenighet har god oversikt over medlemmene sine, fordi det er aktiv innmelding der. I statskirken er menigheten mye større, og med langt mer uklare grenser, enn den flokken som møtes på søndager i kirken. Med klart definerte grenser om hvem som tilhører fellesskapet, vil det bli lettere å kjenne igjen nye kirkegjengere. På godt og på vondt. Terskelen blir nok høyere inn i en frimenighet, men man blir sett. I statskirken kan det være lettere å være anonym, bruke lenger tid på å finne ut av ting, og sånn sett vil nok det passe en del mennesker bedre.

Statskirken har en stilling i samfunnet som gjør at den når langt flere folk enn noen frimenighet. Om denne plassen i samfunnet og blant folk alltid blir brukt riktig, kan vel diskuteres, men dette er virkelig en av statskirkens store styrker. Folk har lange tradisjoner knyttet til kirken. Og svært mange har medeierskap i den lokale statskirken, mange flere enn de aktive kirkegjengerne. Uten denne stillingen ville Norge ha sett annerledes ut.

En frimenighet er helt avhengig av medlemmenes kollekt og dugnad. Dette preger nok "vi"-følelsen og ansvarsfølelsen ganske sterkt. En statskirkemenighet går litt mer av seg selv, og det er dens store svakhet. Menighetsmedlemmenes ansvar blir dermed mindre. Presten blir stående mer alene.

Jeg opplever nok at frimenighetene er flinkere til å la gudstjenesten være storsamlingen for hele menigheten, og at alle aktivitetene til menigheten gjenspeiles der. Derfor er det et poeng at det er et godt tilbud for barn og ungdom knyttet til gudstjenesten. Og hver gudstjeneste er for hele familien. I en gjennomsnittlig statskirkemenighet er gudstjenesten definert for voksne, og hvis man er heldig, er det et tilbud for barna. Egne familiegudstjenester blir veldig lett vanlige gudstjenester med litt kortere preken og "Måne og sol" i stedet for en annen salme.

I frimenighetene er man mer opptatt av å invitere med seg andre, mer opptatt av misjonering i sitt nærmiljø. Evangelisering for ikke-kristne er ofte tema. Dette temaet er vel sjelden framme i statskirkegudstjenester. Delvis fordi man kvier seg for å definere hva en kristen er, og fordi man ikke skal støte folk fra seg. Man bør ikke støte folk i statskirken. Jeg ser både positive, men også negative sider ved disse holdningene.

Frimenighetene kan stå i fare for å bli litt kulturløse og tradisjonsløse. På samme måte som bedehusene vil mange frimenigheter fokusere på Ordet alene, og nedprioritere kultur som ikke har med direkte forkynnelse å gjøre. Både kultur og tradisjon har en verdi som ikke bare kan måles i antall frelste.

I alle menigheter vil det være en fare for at man blir for ensporet i sang- og musikkvalg. På samme måte som det må være lov å ikke like kirkeorgel i statskirken, må det være lov å like salmer og kirkeorgel i frimenighetene. Variasjon er både sunt og viktig, og veldig vanskelig.

Møteformen er friere i frimenighetene, men like bundet som i statskirken. Med det mener jeg at man følger et mønster som alle er fortrolige med i begge sammenhenger. At man ikke har liturgi, betyr ikke at man ikke følger et mønster.

Det er mitt bestemte inntrykk at talene i frimenighetene som regel er lenger og mer undervisende enn talene i statskirken. Pastoren underviser sin menighet. Pastoren har ansvar for at menigheten kjenner sin Bibel. Derfor er forkynnelsen av evangeliet viktig. Det er det også i statskirken, men lengden og intensjonen med talene er nok forskjellige. Min påstand.

I min søsters menighet er det hver søndag middag etter gudstjenesten. De som er der for første og andre gang får gratis middag. Resten betaler. Dette likte jeg svært godt, og det understreker betydningen av fellesskapet.

Hvilken kirke som er best, vet jeg ikke. Men jeg tror på variasjon, og at vi har alt å vinne på å besøke hverandre. Hvis vi henter inspirasjon hos hverandre, tror jeg det vil inspirere alle til fornyelse og kraft.